Meninger

Sven G. Simonsen fremstår som en habil krimforfatter, og fortellingen vinner på hans bakgrunn som journalist og bistandsarbeider, skriver vår anmelder.
Sven G. Simonsen fremstår som en habil krimforfatter, og fortellingen vinner på hans bakgrunn som journalist og bistandsarbeider, skriver vår anmelder.

Enda en statsråd med tung «bagasje»

Forfatteren som for to år siden mottok ros for boken «Risiko» har denne gang skrevet en politisk thriller med en tidligere bistandsarbeider og nyutnevnt norsk utviklingsminister som hovedperson, skriver Bjørn Johannessen.

Dette er en bokanmeldelse. Meninger i teksten står for skribentens regning.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">ANMELDT: </span><span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Sven G. Simonsen «Crux», forlaget Press, 2022, 322 sider</span>.
ANMELDT: Sven G. Simonsen «Crux», forlaget Press, 2022, 322 sider.

Krim lar seg lese også i forlengelsen av påsken. For meg falt valget i år på Sven G. Simonsens nye bok «Crux». Forfatteren som for to år siden mottok ros for boken «Risiko» har denne gang skrevet en politisk thriller med en nyutnevnt norsk utviklingsminister, Torkel Gjermundsen, som hovedperson.

Statsråden var tidligere bistandsarbeider i Haiti, etter tidenes verste jordskjelv i landet. I og utenfor Norad høster han godord for sin innsats for nødstilte mennesker, men det skal etter hvert komme for en dag at han har mye i sin «bagasje» som ikke er kjent hverken for statsminister, hans partileder eller for folk flest.

Statsråd Gjermundsen er opptatt av å verne om sin egenproduserte image; høye moralske verdier og et nøkternt levesett. I tråd med dette imøtekommer han ikke oppfordringen fra Statsministeren kontor om å benytte tjenestebil til og fra jobb, her skulle det reises kollektivt. Så naivt, ble det sagt på sosiale medier, men statsråden, skilt men ellers prektig nok, fremholdt i et intervju; dette er «min soning etter mange år med altfor mange, lange flyreiser».

Ikke hadde han tenkt seg muligheten av at han en dag, i trengselen som oppstod da folk posisjonerte seg foran et ankommende tog på Nationaltheateret T-banestasjon midt i Oslo, skulle bli dyttet fra perrongen og ned i skinnegangen. Statsråden ble truffet av toget. Som ved et under overlevede han, sterkt skadet. Mulig terrorangrep ble ikke utelukket.

Ingen hendelig ulykke

Videobilder viser at forannevnte ikke var en hendelig ulykke, en eller flere brukte kraft for å påføre Gjermundsen livstruende skader. Blant dem som politiet straks fattet interesse for var en guttegjeng som befant seg på perrongen da dramaet inntraff.

En av gjengmedlemmene var Dawit, en ung eritreer, som i avhør oppga psykolog Liv Eriksson som sin foresatte i Oslo. På denne måten blir psykologen, som stod sentralt i Simonsens forrige bok, brakt inn også i denne boken. Hun hadde møtt Dawit som nyankommet til Norge, fikk stor sympati for gutten, og var forferdet over politiets dokumentasjon om at han nå var blitt en del av et gjengmiljø.

I kjappe ordelag bretter forfatteren ut gjengens væremåte overfor ungdommer og andre som kommer i deres vei; råskap, tjuverier, vold og narkotika. Dawit og hans venner vedgår at de var på T-banestasjonen da statsråden ble rammet, men de nekter blankt for at de var skyld i udåden. Uansett, psykologen påtar seg et intenst arbeid for å få Dawit ut av den karismatisk gjenglederens harde grep.

Hvem tukler med statsrådens CV?

Utviklingsminister Gjermundsen holder en høy profil etter det han og mange andre betegnet som et drapsforsøk. Han hyller moralske verdier, rettskaffenhet og bistand, ikke minst overfor nødstilte i Haiti og i andre utviklingsland. I et avisintervju legger han ikke skjul på at han etter hjemkomsten fra Haiti lever gode dager i hovedstadens beste boområde - omgitt av verdifull kunst og andre verdigjenstander.

Pussig, tenker Liv Eriksson, hvordan kan bistandsarbeiderens ganske nøkterne inntekt gi rom for et slikt levesett ? Og hennes undring blir ikke mindre når statsrådens CV på Wikipedia stadig tukles med. Påstander om tyvaktig virksomhet og annen tvilsom atferd under oppholdet i Haiti forsvinner nesten like fort som de settes inn i den ordinære, nøkterne tekst om utdanning og yrkeserfaring mv.

Psykolog Eriksson blir oppslukt av saken, og reiser til Haiti hvor hun sporer opp mange av de som hadde med Gjermundsen å gjøre. At mange bistandsarbeidere står for en ofte tvilsom atferd i fattige utviklingsland er velkjent. Forfatteren flombelyser at dette også var tilfellet i Haiti hvor landets generelle humanitær krise ble dramatisk forverret av jordskjelvets enorme ødeleggelser.

Snedig historie

Sven G. Simonsen fremstår som en habil krimforfatter, og fortellingen vinner på forfatterens bakgrunn som journalist og bistandsarbeider. Snedig bygger han historien, og leseren får nyttige innblikk i mange av de miljøer som omgir bokens hovedpersoner. Gjenkjennelig er omtalen av Norad og av gjengmiljøet i Oslo, og leseren får møte Dawits familie i Eritrea. Familien lever i troen på at den unge flyktningen vernes av gode mennesker i Norge. Hva gjelder skildringen av mange bistandsarbeideres bidrag til å forverre miserable forhold i Haiti er det dessverre ingen grunn til å tro at forfatteren overdriver.

Statsråd Gjermundsen er ikke den som avfinner seg med et liv preget av trusler og skadeverk. Hans plan for å ramme personen som han etter hvert med sikkerhet mener stod bak ikke bare drapsforsøket, men også sjikane av ulikt slag, utspiller seg på en bygge-plass i Oslo. Boken, med den noe eiendommelige tittelen, avsluttes her - og brikkene faller på plass gjennom et intenst avslutningskapittel.

Utviklingsministeren som har fått oppleve at hans fortid fra Haiti brettes ut, får også erfare hevnens styrke. Og midt oppe i det hele må han erkjenne at å reise kollektivt som statsråd kan ha sin pris – også i Norge.

  • Bjørn Johannessen var i mange år ansatt i Norad og UD. Ambassadør, publisist og leksikograf.
Powered by Labrador CMS