Anmeldelse

Den blå moské i Istanbul
Den blå moské i Istanbul

Lærerikt om «Europas syke mann»

ANMELDELSE: Med utgangspunkt i livet til den lokale høvdingen Osman, som ønsket å «bli verdenshersker», tar boken «Det osmanske riket» oss med på en fascinerende reise gjennom allianser, troskap, krig og tortur. Osmanenes ærgjerrighet syntes uten grenser, skriver Bjørn Johannessen.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en anmeldelse. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«En kort introduksjon til det osmanske riket» av Jan-Erik Smilden. Utgitt av Cappelen Damm AS i 2021.
«En kort introduksjon til det osmanske riket» av Jan-Erik Smilden. Utgitt av Cappelen Damm AS i 2021.

Cappelen Damm har med sin bokserie «En kort introduksjon til…..» ofte gjort oss klokere om viktige emner; historie, politikk og økonomi. Foreliggende bok er tiende utgave i serien, og forfatter denne gang er journalist og historiker Jan-Erik Smilden. Gjennom mer enn 40 år har han dekket utenriksstoff for Dagbladet, med særlig vekt på Midtøsten. Og hans interesse for Det osmanske riket startet med en iakttakelse; «Nesten overalt hvor jeg kom, hadde osmanene vært før meg». Det foreligger et stort antall bøker og skrifter om Det osmanske riket, som dominerte store deler av Europa, Midtøsten og det nordlige Afrika fra 1299 og fram til 1923. Smildens bok er den første om emnet skrevet på norsk.

Det er en fascinerende reise forfatteren tar oss med på gjennom politiske og militære allianser, troskap og svik, kriger, fornedrelse, drap og tortur – hendelser som har formet Europa og Europas nærområder helt opp til våre dager. Med et snev av bibelske referanser tar Smilden utgangspunkt i livet til den lokale høvdingen Osman, som gjennom en drøm ble tillagt ønsket om å «bli verdenshersker». Kjerneområdet var fra begynnelsen av Anatolia, senere Konstantinopel, dagens Istanbul. Osman og sultaner som kom etter ham realiserte vidløftige militære og geopolitiske ambisjoner.

Et betydelig imperium

Med et snev av bibelske referanser tar Smilden utgangspunkt i livet til den lokale høvdingen Osman, som gjennom en drøm ble tillagt ønsket om å «bli verdenshersker».

Forfatteren gir korte presentasjoner av sultaner som styrte fram til den 36. og siste, Mehmet den sjette, som i 1923 ble avløst av Kemal Atatürk da Tyrkia ble grunnlagt som en sekulær stat. Osmanske herskere som fikk vokse opp, og det gjaldt slett ikke alle, opplevde heftige kriger, seire og nederlag. Sentralt på østfronten kjempet osmanene for å erobre blant annet Egypt, Syria, Palestina og Libanon, vestover Hellas og Malta samt Balkan – særlig Serbia, Bosnia og Albania. Dernest Sentral-Europa, Russland, Frankrike og England. Sørvest var det tale om Libya og Algerie. Osmanenes ærgjerrighet syntes uten grenser, og stadig flere statsledere sluttet seg til tsar Nikolaj den første som fastslo at man stod overfor «en alvorlig syk mann» – som måtte stoppes.

Som andre herskere fikk osmanene erfare at det ikke bare er enkelt å bevare limet i et omfangsrikt imperium. Det syntes lettere å utvide sin interessesfære enn å beholde og utvikle det som var bygd opp. Smilden gjennomgår ulike årsaksforhold; overmot, intriger, korrupsjon, skiftende allianser, porøse fredspakter, konkurrerende feltherrer samt umilde værforhold under kriger. Dette og annet bidro til at det store riket forvitret. Og første verdenskrig ble for alvor begynnelsen til slutten, osmanenes muslimske fotavtrykk i Europa finnes i dag bare i Bosnia og Albania, foruten i Tyrkia.

Krevende puslespill

Det er et imponerende lerret forfatteren bretter ut, person- og stedsnavn preger side etter side. Stammer, klaner og befolkningsgrupper passerer i revy, vi får gjensyn med fremtredende særtrekk ved 6-700 års historie. Man må beundre Smilden som makter å holde oversikt og orden i et krevede puslespill. Men mye får et leksikalsk preg, ofte tilført anekdoter og tildragelser som ikke alltid er kildebelagt. Mange historiske fortellinger er usikre, noe forfatteren prisverdig tar høyde for, og ikke alle historikere vi si seg enig i de tolkningene som presenteres.

Som man kunne forvente får harem, konkubiner og evnukker sin plass i boken, men selv savner jeg ofte bakenforliggende faktorer; hva var osmanenes ideologi, deres filosofi utover det å nedkjempe fiender og erverve nytt land? Hvordan levde folk i Tyrkia og i de osmanske besittelsene? Hva fantes av handel og annen interaksjon? Hva vet vi om rikets styre og stell? Godt er det at min etterlysning i noen grad blir imøtekommet fra kapittel 12 og utover, det vil si i bokens femti siste sider.

Viktig bok

Det er grunn til å ønske denne boken velkommen. Jeg vil tro nordmenn flest har begrenset kunnskap om osmanenes rike. Ja, mange vil mene at kunnskap om Romerriket, like gammel som vår tidsregning, er større. Hvorfor er det slik? Har det sammenheng med at det er lettere å forholde seg til svært fjerne tider, eller er det Tyrkia og islam som ikke utfordrer vår vitebegjærlighet?

Smilden fører et kjapt og jevnt over godt språk, slik vi kjenner ham som journalist. Noen gjentakelser er lett å overse når fotnoter, ordforklaringer og henvisninger til supplerende litteratur har fått en ryddig form. Nyttig er det også at han påpasselig forklarer hva gamle stedsnavn heter i dag.

Erdogan – «den nye sultanen»?

Boken avsluttes med en epilog, kalt «Nyosmanismen». Her gir Smilden et innblikk i bakgrunnen for at president Erdogan, gjennom sin hyllest til den osmanske tiden, av mange blir kalt den nye sultanen. Gjennom å lovprise idealer som «brorskap, nostalgi, verdighet og stolthet» skal den osmanske renessanse gjenoppstå. Målsettingen realiseres stadig innen arkitektur, mat, kunst og kultur, men som forfatteren viser; utenrikspolitisk ser jo alle at den stadig mer eneveldige presidenten sliter.

Forfatteren har gravd mye og dypt. Ja, kanskje vel mye, detaljrikdommen tar iblant overhånd og bidrar til en del luftige formuleringer; «Klokka tre om ettermiddagen 29. august startet slaget….» og sultanens kone i «Jerusalem bygde et suppekjøkken som ga mat til 400 personer hver dag….». Ubegrunnet får vi også vite at Suleyman, som «kanskje den eneste osmanske hersker, skal ….ha vært umåtelig glad i sin hustru». Tenk det.

I sum er dette en bok om vekst og fall for imperiet som for 99 år siden ble redusert til et viktig land i skjæringspunktet mellom Europa og Asia. Tross nevnte og andre innvendinger sier jeg; les boken og lær mye om sju hundre år av vår historie. Men det skader ikke å starte lesingen med bokens femti siste sider.

(Bjørn Johannessen var i mange år ansatt i Norad og UD. Ambassadør, publisist og leksikograf).

Powered by Labrador CMS