Fra midten av 30-årene kombinerte Odd Nansen sin arkitektpraksis med et vidtfavnende humanitært arbeid. Foto: Arne Tjensvold / Aftenposten / Ntb Scanpix

Kjempet for Europas flyktninger

Dagens flyktningsituasjonen stiller oss overfor mange utfordringer. Da kan det være tankevekkende å gå litt tilbake i tiden, for å bli nærmere kjent med Odd Nansen, en mann som svarte på slike utfordringer gjennom sitt store engasjement i arbeidet for flyktninger, både før og etter den andre verdenskrigen.

Av Odd Ekeli Sist oppdatert: 16.11.2015

Sosialantropologen Anne Ellingsen har utgitt en biografi om arkitekten og humanisten som tok opp den humanitære arven etter sin berømte far, Fridtjof Nansen. Boka er velskrevet og engasjerende. Den er faktabasert, og gjenspeiler hans samtid på en god måte. Under arbeidet med boka har Odd Nansens etterfølgere stillet til rådighet for forfatteren et omfattende kildemateriale i form av private brev, dagbøker og fotografier. Dette materialet har ikke tidligere vært offentlig kjent. Boka har 40 sider med bilder.      

To fedre: to fredsprisvinnere

Odd ble født i 1901 som fjerdemann i søskenflokken. Samme år flyttet familien inn på Polhøgda, den slottslignende bygningen på Lysaker. Moren døde da han bare var seks år. Den daglige omsorgen for barna ble i stor grad overlatt til venner av familien. Fridtjof Nansens liv var preget av lange fravær. Men når faren var hjemme, flyttet ungeflokken inn hos ham.

I gymnastiden bodde Odd Nansen på Vinderen hos ekteparet Christian Lange og Bertha Manthey Lange. De tok godt imot ham, og gjorde ikke forskjell på fostersønnen og sine egne fire barn. I sin nye familie møtte han en trygghet og varme som han ikke hadde opplevd på Polhøgda. 

Christian Lange var en fremtredende skikkelse i arbeidet for mellomfolkelig forståelse og fredelig løsning av konflikter. Han var blant annet Norges delegat ved den internasjonale fredskonferansen i Haag i 1907. To år senere ble han hentet til Brussel som generalsekretær for Den internasjonale parlamentariske union. Det var hans arbeid der som var begrunnelsen for tildelingen av Fredsprisen. 

To nordmenn har på personlig grunnlag mottatt Nobels Fredspris: Christian Lange i 1921 og Fridjof Nansen året etter. Det må ha gitt Odd Nansen en helt spesiell ballast å vokse opp med to farsfigurer som begge fikk Fredsprisen.  

Arkitekten

Etter avsluttet eksamen artium ved Halling skole i 1920, begynte Nansen på arkitektlinjen ved NTH i Trondheim, der han ble uteksaminert fem år senere. I denne perioden fikk han utfolde sine mange kunstneriske og organisatoriske talenter. Tidlig ble han innvalgt i Studentersamfundets styre, og han avsluttet som formann.

Under og etter studietiden var Odd Nansen assistent hos arkitekt Arnstein Arneberg. I 1927 giftet han seg med Kari Hirsch. De nygifte reiste til USA og bosatte seg i New York. Nansen fikk arbeid som arkitekt, men børskrakket i 1929 førte til tvil om arbeidsmulighetene i fremtiden. Familien reiste året etter tilbake til Norge. Kort tid etter hjemkomsten døde Fridtjof Nansen.

I 1931 startet Odd Nansen sin egen arkitektpraksis i Oslo. Han tegnet flere bygninger i Oslo sentrum. I årene som kom, skulle utviklingen av Oslo Lufthavn på Fornebu, hvor han var hovedarkitekt, ta stadig mer av hans tid.

Nansenhjelp for flyktninger og statsløse

Fra midten av 30-årene kombinerte Odd Nansen sin arkitektpraksis med et vidtfavnende humanitært arbeid. Etter påtrykk fra flere hold, blant andre Halvdan Koht, Christian Lange og Fredrik Paasche, ble organisasjonen «Nansenhjelp for flyktninger og statsløse» stiftet i 1937. Nansen påtok seg vervet som formann i styret. En større del av arkitektkontoret hans i Wergelandsveien 7 ble innredet som kontor for virksomheten.   

Hjelpearbeidet var særlig rettet mot jøder som flyktet fra nazistenes forfølgelse. Med noen få unntak, ble jødiske flyktninger avvist av norske myndigheter helt frem til krigsutbruddet. Men sommeren 1938 oppnådde Nansenhjelp å sikre innreise for 16  «Wiener-barn» i alderen 7 – 9 år. Det ble arrangert opphold på en «feriekoloni», og den opprinnelige planen var at de skulle være her i tre måneder. Etter en betydelig innsats av Nansenhjelp, klarte man også høsten 1939 å sikre en transport av 37 jødiske barn fra Praha og Bratislava.  For nesten alle ble det ordnet med fosterhjem fordelt over det sørlige Norge. Noen få kom til det jødiske barnehjemmet i Oslo.

Etter okkupasjonen fortsatte organisasjonen sitt arbeid med å hjelpe flyktninger. Noen fikk hjelp til å komme seg over til Sverige, og flere ble plassert ute på bygdene, der de den første tiden fikk være i fred. I januar 1942 ble Odd Nansen arrestert, og senere på året ble kontoret til Nansenhjelp stengt av myndighetene. Men fra sent på høsten og frem til januar 1943 gjorde organisasjonen, og enkeltpersoner knyttet til den, en stor innsats med å bringe jødiske barn over til Sverige.

Grini og Sachsenhausen

Det var lensmannen i Østre Gausdal, sammen med to tyskere, som sent på kvelden arresterte Nansen, mens han var på hyttetur sammen med kone og barn. Han ble nå satt på Grini. Det gikk sterkt inn på ham da han i november 1942 fikk vite at D/S Donau hadde forlatt Oslo havn med et stort antall jøder ombord (senere ble det kjent at antallet var 532, og at bare 9 menn kom tilbake).

I april 1943 ble han forhørt av Gestaposjef Heinrich Fehlis om sitt arbeid for Nansenhjelp. Nansen var en frimodig tillitsmann for fangene. Han sa ofte sin mening rett ut til leirledelsen. I september ble han sendt til KZ-leiren Sachsenhausen nord for Berlin, der anslagsvis 2 500 nordmenn var fanger i årene 1940 – 45. I mars 1945 ble han overført til leiren Neuengamme utenfor Hamburg. I slutten av april kunne han reise hjem med «de hvite bussene».

Under fangetiden på Grini og i Sachsenhausen skrev Odd Nansen detaljerte dagboksnotater. Fra Grini ble de smuglet ut på ulike måter. Men at de ble reddet ut fra Sachsenhausen, er en helt unik historie: notatene ble skrevet med liten skrift på tynt papir og gjemt i uthulte brødfjeler som han fikk laget i leirens snekkerverksted. Brødfjelene ble fordelt til medfanger og samlet inn ved frigjøringen. Notatene ble redigert og utgitt i 1947 under tittelen «Fra dag til dag I – III». Dagboken er en sterk personlig beretning om fangetilværelsen i de to leirene.

Odd Nansen viste tidlig evner som billedkunstner. Særlig er han kjent for sine muntre portretter og karikaturer. På Grini og i Sachsenhausen var han en flittig tegner som skildret fangenes tilværelse. Noen bilder er mørke og andre lyse. Mange av tegningene er gjengitt i Ellingsens biografi.

Etterkrigstiden

Ved frigjøringen var Odd Nansen vel 43 år gammel, og han hadde gjennomgått store påkjenninger under mer enn tre år i fangenskap. Ektefelle og barn trengte ham for å etablere et familieliv. Virksomheten som arkitekt skulle gjenopptas. Likevel tok han på nytt opp arven etter sin far og engasjerer seg i omfattende arbeid for flyktninger, både internasjonalt og her hjemme. Han skulle igjen bruke sin energi og sitt engasjement ved å påta seg oppdrag for en rekke ulike organisasjoner. 

Etter krigen gikk Nasjonalhjelpen til en landsinnsamling for hjelp til krigens ofre i Norge. Det kom inn mer enn 100 millioner kroner, og Nansen påtok seg oppgaven som styremedlem.  

Gjennom sitt engasjement for Europahjelpen, som ble etablert i 1946, skiftet han arena fra det nasjonale til det europeiske. Hans egen organisasjon, Nansenhjelp, ble integrert i Europahjelpen. Fra 1952 ble arbeidet videreført av Det norske Flyktningeråd, som senere la grunnlaget for dagens Flyktninghjelpen. Nansen stod sentralt I dette arbeidet, og han hadde også oppdrag eller tillitsverv for Unesco og Røde Kors.

I sine siste år er det sykdom som preger Nansens liv. Når hans nære venn Leo Eitinger sitter ved sengen hans på Ullevål sykehus, få dager før han dør 27. juni 1973, vet begge godt hvordan tilstanden er. Nansen ønsker likevel å bli informert om status for arbeidet til Den norske komiteen mot jødeforfølgelser, som han hadde stilt seg i spissen for. Odd Nansen ville til det siste være med på å planlegge neste skritt for å hjelpe sine medmennesker.

En biografi med stor relevans i dag

I dag må vi forholde oss til en krevende flyktningsituasjon, i Norge, i Europa og globalt. Engasjementet er stort, retorikken kraftig og meningene er mange. Anne Ellingsens biografi om Odd Nansen er svært relevant, både i den alminnelige samfunnsdebatten og i den dagsaktuelle politiske diskusjonen. Boka gir grunnlag for kunnskap, ettertanke og refleksjon.

 

Merknad:

En norsk frivillig organisasjon har tatt navnet «Nansenhjelpen». Den opplyser på sin nettside (www.nansenhjelpen.org) at den gir hjelp og støtte til barn som kommer fra vanskeligstilte familier i Romania. Organisasjonen har kontoradresse i Oslo og kontor i Oradea, Romania, som kalles «Casa Nansen». Det gis ingen begrunnelse for bruken av Nansen-navnet. Innsamlingskontrollen har ført opp «Nansenhjelpen» på sin «OBS-liste» over organisasjoner der det har fremkommet negative opplysninger av ulik grad. «Bistandsaktuelt» har omtalt organisasjonen flere ganger, bl.a. 13. mai 2011 og 15. juni 2015.

Bokanmeldelse

Odd Nansen - Arvtageren

  • Anne Ellingsen
  • Forlaget Historie og Kultur, 2015
Publisert: 16.11.2015 14.53.24 Sist oppdatert: 16.11.2015 14.53.24