Boka «Pengeland» beskriver hvordan dagens finanssystem bidrar til at enorme mengder penger tilegnet gjennom blant annet korrupsjon og hvitvasking, overføres og skjules på tvers av landegrenser, ifølge Bjørn Johannessen. Her illustreres skjult økonomisk kriminalitet i form av korrupsjon. Illustrasjonen viser en businessmann som gir penger til en annen mann mens begge står med ryggen til. Foto: NTB scanpix

Grenseløs grådighet

Det er en kjent sak at noen bøker kan gjøre lesere uvel. Oliver Bulloughs «Pengeland» er en sånn bok, men frykten for slike fornemmelser betyr ikke at du bør avstå fra å lese boken.

Av Bjørn Johannessen Sist oppdatert: 09.01.2020

Mens korrupsjon, hvitvasking, underslag og «vennetjenester» er kjente begreper innen den svarte økonomien tar Bullough oss med inn i kleptomanenes rike. Dette er steder hvor finanseliter og makthavere, oftest ved hjelp av godt betalte advokater, ikke bare stjeler store penger fra folket, men også makter å plassere pengene utenlands, ikke sjeldent i temmelig ukjente småsamfunn. Fjernt fra politi, påtrengende skattemyndigheter og granskningsgrupper.

Oliver Bullough, britisk journalist og forfatter, har i mange år arbeidet i Russland, blant annet for Reuters. Ikke uventet er mye av bokens innhold derfor hentet fra Russland og landets nærområde, da særlig Ukraina under Viktor Janukovitsj, landets president i 2010-14. 

Mye av pengestrømmen som oligarker, særlig over de to siste tiår, har tatt ut fra Sovjetunionen/Russland har funnet kanaler i de baltiske land. Men forfatteren fremhever også den bistand som ytes av banker og advokater i Kypros, Luxemburg, Nederland, Sveits og Storbritannia samt - ikke minst - små skatteparadiser, gjerne med tilknytning til Storbritannia.

Korrupsjon, hvitvasking og kleptomani flyter over i hverandre, og forfatteren beskriver hvordan et stadig mer komplekst internasjonalt finanssystem bidrar til at enorme verdier ikke lenger gjemmes i private safer, skuffer og skap, eller omsettes i hjemlige luksusvarer.

Nei, utenlandske «skallselskaper», som ledd i det internasjonale finanssystemet, tryller pengene dine bort «med et tastetrykk, ut av landet, til hvilket som helst sted du velger».

 

Omfattende tyveri

Via de mange «postkasselandene», og i ly av utenlandske jurisdiksjoner som holder transaksjoner hemmelige, blir pengene gjerne investert i Miami, New York, Los Angeles, London, Monaco og Genève.

Ingen vet hvor mye som årlig stjeles fra industriland, men det er tale om enorme beløp med store konsekvenser. Og trolig er utviklingslandenes tap relativt sett enda større.

Nigeria, Malaysia, Kenya, Ekvatorial-Guinea, Indonesia, Filippinene, Afghanistan, Libya og Egypt er blant de land forfatteren nevner og han viser til anslag mellom 20 milliarder dollar og «det nesten ubegripelige beløpet en billion dollar».

 

Pengene blir «borte»

Og skulle offentlige tjenestemenn eller politikere i et utviklingsland bli tatt, beholder de gjerne investeringene de måtte ha gjort for tilranete midler; «et hus, et fly, en yacht eller et selskap». Verdiene er enten ført på andres navn eller de «fryses» inntil skurkene igjen er på frifot.

Ja, forfatteren tydeliggjør at selv etter kollaps av et regime, hvor presidenten har ledet an i tyveriet av statens midler - slik tilfellet inntil nylig var i Ukraina - «er det vanskelig, om ikke umulig, å finne pengene, konfiskere dem og gi dem tilbake til landet de ble stjålet fra».

Unntaket som bekrefter regelen er kanskje Sudans mangeårige diktator, Omar al-Bashir. Den internasjonale bannlysningen av Bashir bidro til at han måtte stole på presidentpalassets private safe.

Bashir ble styrtet måneder etter at Bulloughs bok ble utgitt, og granskerne som rykket inn i hans palass fant kontanter i størrelsesorden en milliard kroner! Mange vil mene at det er penger som kunne ha gjort nytte for seg blant nødstilte sudanere.

 

Nye skjulesteder

Det plasseres fortsatt stjålne penger i Luxembourg og Sveits, men i mindre grad enn tidligere. Landene er etter hvert integrert i den internasjonale rettsorden som gjør det vanskeligere for bankmyndigheter å skjule illegale pengetransaksjoner om de så skulle ønske.

Utsiktene til gigantisk provisjon kan nok fortsatt friste en og annen bankledelse i Vest-Europa til å verne om «ukjente» innskudd. Erfaringer fra Danmark og Sverige omtales i boken, og også Norges største bank har som kjent hatt sitt å stri med.

Men de som måtte ta sjansen på å delta i «uhederlighetens grådighet» vil vite at risikoen for å bli tatt er økende. Det fremmer heller ikke lyssky virksomhet, herunder omfanget av «brune konvolutter» og øyne som ikke vil se, at industriland flest ikke lenger tillater at korrupsjonsmidler føres som fradrag på selvangivelsen.

Forfatterens tilnærming reflekterer endringene i det internasjonale finanssystemet, i økende grad gjør han dype dykk i for oss perifere samfunn; Bahamas, Caymanøyene, De britiske Jomfruøyene, Saint Kitts og Nevis.

 

Advokater og «fixere»

Oliver Bulloug krydrer sine analyser med konkrete eksempler. Vi får vite mye om kleptomanene, om «postkassene» som tar imot vanvittige pengebeløp, gjerne fra narkomafia, om steder hvor «skallfirmaene» er bygget opp og om advokater og «fixere» som gjør transaksjonene mulig.

Ja, forfatteren har besøkt mange av stedene, noen pene og tilforlatelige, andre av det mer lugubre slaget. Han har maktet å få intervju med mange som har profesjonalisert oppbyggingen av overlappende selskapskjeder på tvers av flere jurisdiksjoner.

Deres historier, dels fortalt i åpenhet, dels i anonymitet, gir innblikk i en verden ukjent for folk flest.

 

Ukraina: korrupsjon satt i system

Mer enn mange andre som omtaler internasjonal korrupsjon og tilhørende svik er Bullough opptatt av også å analysere konsekvensene av økonomisk uhederlighet i stor skala. Og her blir hans drøfting av forholdene i Ukraina både interessant og trist.

Forfatteren tar utgangspunkt i forholdene ved Kreftinstituttet i Kiev, en sentral og livsviktig institusjon for å lindre og behandle landets nest fremste dødsårsak, bl.a. i forlengelsen av Tsjernobyl-katastrofen.

Legelønningene i Ukraina er lave, og mange er avhengig av gaver og donasjoner fra pasienter og pårørende. Noen mottar mye, men de som ikke kommer i direkte kontakt med pasienter sitter gjerne igjen med en inntekt som knapt kan brødfø ens familie.

Fristelsen til å fuske med innkjøp av utstyr og medisiner er stor, og etter innføringen av markedsøkonomi i landet vil legene ha penger av pasientene, ikke som tidligere; søtsaker eller alkohol. Behandling på sykehuset er i prinsippet gratis, men folks evne og villighet til å gi penger som «gave» kan bokstavelig talt utgjøre forskjellen mellom liv og død.

Legene betaler ikke skatt av det pasientene ser seg nødt til å legge på bordet; legene blir rikere, pasientene fattigere. Og etter hvert som svindelen forplanter seg til stadig større deler av helsevesenet, og andre sektorer, fremstår Staten som den store taperen.

Dette ikke minst fordi de nede på stigen lærer korrupsjonens karakter av dem lenger oppe. Eller som mange av oss har erfart fra land hvor vi har jobbet; menigmanns moralske betenkeligheter ved å være en del av korrupsjonen forvitrer lett når man i grunnen «bare gjør som de bedrestilte».

Kort sagt, når «Mr. 10 prosent» og hans nærmeste illegalt kan sikre seg store verdier innen bygg og anlegg, og i annen forretningsvirksomhet, «må jo jeg kunne tilrane meg småbeløp der hvor det er mulig».

 

Luksusleiligheter

Bulloughs besøk til mange bedrestilte gjør at han lett kan forstå hva den kanskje fremste eiendomskonsulenten i New York mener når han forteller at «luksuseiendommer i praksis (er) blitt en ny global valuta». En valuta der svært rike mennesker ikke nødvendigvis bor, men hvor de kan oppbevare malerier og andre svært kostbare gjenstander.

Og fluktkapital utgjør en stadig større andel av boligfinansieringen, rundt «30 prosent av leilighetssalget i store prosjekter på Manhattan (har) siden 2008 gått til kjøpere som holder til i utlandet, og de aller fleste av dem betaler hele beløpet på forhånd».

Og som forfatteren illustrerer med mange eksempler; London følger i økende grad New Yorks eksempel, med overdådige og rådyre boligkomplekser, hvor eierne knapt er innom. De britiske boligene er gjerne plassert i rolige områder, men mangler selvsagt den frapperende utsikten som skyskraperne på Manhattan eller i Miami kan tilby.

Til gjengjeld slipper du i London å gjøre bruk av «et utendørs lufteområde for hunder i 32. etasje... (i fall du) ikke gidder å ta med hunden … hele veien ned i heisen».

 

Produksjon av pass

I siste del av boken beskriver og drøfter forfatteren noen spesifikke sider ved Pengeland. Et av de kanskje minst kjente karakteristika er utstedelse av falske pass, gjerne til personer preget av rikdom og grådighet.

Boullogh flombelyser en slik virksomhet, ofte regissert i London, med arbeidsmessig utførelse i føderasjonen Saint Kitts og Nevis. Landet, med en befolkning på vel 50.000 innbyggere, trenger som så mange andre småstater investeringer og bistand, og pass-utstedelse til «forbrytere, narkolangere, mordere, tyver og forrædere» dekker en betydelig del av landets behov.

Andre småstater har fulgt opp med lignende «industriell virksomhet», bl.a. Dominica, Tonga, Antigua, Barbuda, Saint Lucia og Grenada. Og for dem i Europa som ikke vil søke etter hjelp så langt unna finnes muligheter i Kypros, Malta, Montenegro, Storbritannia, Sveits og Østerrike.

Litt underlig er det kanskje at forfatteren ikke mer problematiserer forholdet mellom Storbritannia og de nevnte øystatene, ofte tidligere britiske kolonier. Har Londons svake mottrekk til dagens system likhetstrekk med industrilands årelange bruk av bl.a. Liberia på shipping-området? Kort sagt; transaksjoner uten alt for mye påsyn og kontroll fra myndigheters side.

 

Diplomat og «diplomat»

Men selv uten falske pass kan man komme langt i Pengeland. Ganske fornøyelig belyser Boullogh hvordan en person med tvilsomt rulleblad kan klare å bli ambassadør for et (lite) land til en FN-organisasjon. Og er man kommet så langt er veien kort til å bli invitert til diverse nasjonaldager, med de åpninger dette gir til VIP-kretser, noe som igjen avler visittkort og adgang til nye merkedager.

Her som i andre kapitler i boken får man aha-opplevelser; hvem har ikke som norsk stasjonssjef opplevd at personer som ikke sto på noen invitasjonsliste dukker opp til ambassadens 17. mai-selskap?

De ankommer sjelden selskapet sist, og er ikke de første som takker for seg. Men parallelt med at mat og ikke minst drikke blir fortært, etablerer de nye bekjentskaper.

En høflig vert vil på en slik dag ikke være festbrems så de uanmeldte - forretningsfolk, konsuler eller ambassadører, med eller uten anførselstegn - unndrar seg oftest kritiske søkelys og plagsomme spørsmål om sin ofte lysskye virksomhet.

 

«Umulig» å skrive om

Et av de viktigste kapitlene i Bulloughs bok omhandler personer og handlinger som «man ikke bør skrive om». Forfatteren bringer mange eksempler på den risiko som journalister og andre pådrar seg dersom maktpersoner eller finansielle tyver, som iblant utgjør ett og det samme, føler seg utsatt av det som skrives.

Forfatterens eksempler er særlig knyttet til ledende russiske politikere og oligarker som tjente enormt med penger omkring Sovjetunionens kollaps. Stor oppfinnsomhet har bidratt til at mye av denne rikdommen aldri ble fanget, hverken den gang eller da mange maktpersoners navn ble satt på vestlige sanksjonslister etter at Krim ble annektert i 2014.

Mange av de forhold Bullough omtaler i sin bok er underrapportert, og som man vet er det ikke bare i Russland at mediefolk har måttet betale store ofre etter å ha tråkket makt og pengefolk for nær.

Avslutningsvis er Bullough opptatt av de anti-demokratiske sidene ved Pengeland. «Korrupsjon radikaliserer islamister i Afghanistan, Nigeria og Midtøsten og hjelper dem med å beseire underfinansierte og demoraliserte regjeringssoldater» fremholder forfatteren.

 

Kampen mot Pengeland

Så kan man etter lesingen av en bok som dette spørre om hva som internasjonalt gjøres for å motarbeide det finansielle vanstyret som preger Pengeland. Forfatteren drøfter ulike tiltak, men mange vil nok mene at fremstillingen her kunne ha vært mer utfyllende.

Han omtaler endringer i lovgivning både i Europa og USA, og han viser til internasjonale forhandlinger og det press som internasjonale organisasjoner mobiliserer. Viljen er i mange kretser stor, og internasjonal utveksling av skattedata mv. er styrket.

Men Bullough synes ikke veldig imponert over Pengelands motkrefter. Den motstand Obama-administrasjonen møtte da den prøvde å hindre skatteunndragelser er for så vidt typisk; trusler om kapitalflukt og tilhørende raseri blant investorer; «I en tid der vi forsøker å skape jobber og reduserer byrden på selskaper, blir dette feil tema på feil tidspunkt…».

Hertil kommer at lover og regelverk har smutthull, og perifere småstater er ofte ikke omfattet av regulerende tiltak som industriland måtte bli enige om. Høyst problematisk er også mange regjeringers svake evne og/eller vilje til å ta et oppgjør med korrupsjon, nepotisme og hvitvasking på hjemmebane.

Men igjen, ingen regel uten unntak; mens denne tekst skrives innløper meldingen om at en domstol i Angola har frosset bankkontoene til Isabel dos Santos, den tidligere presidentens datter. Damen var over år blitt tildelt, eller hadde tilranet seg, lukrative verv og stillinger som i sum gjorde at hun gjerne ble omtalt som Afrikas rikeste kvinne.

 

Imponerende arbeidsmetode

Rune R. Moens oversettelse av den engelske utgaven fungerer stort sett godt, og avslutningsvis redegjør Oliver Bullough prisverdig for sine arbeidsmetoder. Samtidig får leserne omfattende forslag og tips til oppfølging.

Forfatterens arbeidsmetode og kildebruk er imponerende, og det er lett å forestille seg problemene knyttet til arbeid i et så mangeartet og sensitivt terreng. Boken balanserer bra mellom ønske om mest mulig åpenhet og nødvendig anonymitet. Mye står på spill for mange involverte.

 

Bjørn Johannessen er tidligere ambassadør, publisist og leksikograf. Han var også ansatt i Norad og Utenriksdepartementet i mange år.

Bokanmeldelse

Pengeland

  • Oliver Bullough
  • Pengeland. Hvordan finanseliten og de superrike stjeler fra folket og truer demokratiet
  • Res Publica, 2019

Boken balanserer bra mellom ønske om mest mulig åpenhet og nødvendig anonymitet. Mye står på spill for mange involverte.

Bjørn Johannessen
Publisert: 09.01.2020 15.05.06 Sist oppdatert: 09.01.2020 15.05.06