Illustrasjon fra coveret av boken Døde jenter. Illustratør: Tore Holberg/ Studio Holberg

Å ta livet av kvinner er god underholdning

En ung, vakker kvinne funnet naken og død under litt jord og blader i et skogholt. Eller kanskje flytende i en innsjø. Underholdning eller virkelighet? Dessverre begge deler. Drap på kvinner har et eget navn: femicidio.

Av Anne Håskoll-Haugen Sist oppdatert: 06.03.2021

Få ting er så underholdende som å ta livet av en kvinne. Eller, slik kan det i alle fall virke – så mange filmer, serier, bøker og sangtekster som i detalj beskriver lemlestelser av kvinnekropper.

Nå går det jo hardt ut over menn også i krim-sjangeren, men lite kan overgå en ung, vakker kvinne funnet naken og død under litt jord og blader i et skogholt. Eller kanskje flytende i en innsjø. I bagasjerommet på en forlatt bil. Eller hvorfor ikke hugget opp i biter spredt litt rundt omkring. 

I den norske krimforfatteren Christian René Wolds roman «Spenn» fra 2018 blir en prostituert kvinne bundet fast med teltplugger i et skogholt, og deretter drept med en colaflaske i vaginaen, flasken hamres inn slik at glasset knuser.

 

Fra kapitler til virkelighet

Krimanmelderne skriver om «elegansen i de makabre beskrivelsene av drap etter drap» og om de fiktive mordernes vektlegging av mordets «kunstneriske» egenverdi. For de dreper jo ikke bare for «umiddelbar tilfredsstillelse» de litterære karakterene, morderne er kunstnere må vite.  

Vi er nordmenn og vi eeelsker krim, altså (fantasifulle) drap. 

– Blir det for skummelt, kan du bare holde deg for ørene, ta hendene foran øynene, eller gripe ned i popcorn-begeret etter trøst, sa filmviter Birkvad til forskning.no i 2017.

For virkelighetens krim-ofre hjelper det lite med pute og popcorn. Og noen av dem kan du møte i boken Drepte jenter som står fersk i bokhandelen nå. Boken er skrevet av den argentinske forfatteren Selva Almada og utgitt på norsk av det lille forlaget Camino.

Sjelden har vel en tittel vært mer presis – for det er nettopp akkurat det og ingenting annet boken på rundt 250 sider handler om. Døde jenter, jenter som dør – drept av kjærester, ekser, fedre og andre menn. 

Forfatteren tar utgangspunkt i en hendelse fra sitt eget liv hun aldri har klart å glemme. Hun er 13 år og sitter i barndomshjemmet i en liten by i Argentina. Radioen står på og forteller nyheten om en jente som har blitt drept i sin egen seng. Knivstukket på sitt eget rom, bare 2 mil fra der hun selv satt. Hun beskriver hva som gikk opp for henne:

– Hjemmet mitt, eller hjemmet til en hvilken som helst tenåring, var ikke det tryggeste stedet i verden. Du kunne bli drept i ditt eget hjem. Skrekken kunne bo under samme tak som deg.

Senere, da hun ble eldre, la hun merke til stadig flere notiser om drepte jenter. Almada begynte å samle på dem og resultatet har blitt boken Døde jenter.

 

Femicidio – fordi du er kvinne

Drap på kvinner fordi de er kvinner har fått et eget navn – femicidio. Forfatterens eget kontinent; Latin-Amerika er kanskje det området hvor dette fenomenet har fått størst oppmerksomhet – i alle fall av aktivister.

I tall er det flest menn som blir drept – hele 80 prosent av verdens drapsofre er menn. Samtidig er det også flest menn som dreper – 96 prosent av alle drap er utført av en mann – så ordet «drapsmann» er som oftest korrekt. Det er få drapskvinner, selv om de finnes de óg. Tallene er hentet fra FNs organisasjon for narkotika og vold.

Men den store forskjellen drap på menn fra drap på kvinner er dette: nesten halvparten av alle kvinner som drepes, drepes av en som står dem nær. Partner eller ekspartner – en mannlig slektning. Antall menn som drepes av et familiemedlem er bare seks prosent.

En rapport fra FN (2018) slår fast at hver dag drepes 137 kvinner av partneren sin. Samme rapport sier at Afrika er det farligste kontinentet med tanke på å bli utsatt for partnerdrap, med Latin-Amerika på andre plass.

 

FN-kritikk av Norge

I Norge er hvert fjerde drap et partnerdrap. Siden år 2000 har 156 kvinner og 19 menn blitt drept av sin partner. I 2007 dokumenterte VG hvor mange kvinner som hadde blitt drept av sine partnere – inntil da fantes det ingen oversikt over partnerdrap i Norge.

En svensk studie har vist at partnerdrapene oftest skjedde i forbindelse med at kvinnen ville ut av forholdet, eller at mannen var sjalu. I omtrent halvparten av drapene var det kjent for politiet at mannen hadde utsatt kvinnen for vold eller trusler i løpet av forholdet.

En bok med samme tema kom ut i 2019. «I händelse av min död» av Kristina Edblom og Kerstin Weigl tar for seg de svenske notisene om kvinner drept av sine partnere. En lignende bok kunne like gjerne vært skrevet om Norge. Det er ikke bare langt borte, i landene vi vil hjelpe til  å utvikle, at kvinner blir utsatt for vold. FN har faktisk flere ganger kritisert Norge for mangelfull innsats når det kommer til å forebygge, etterforske og straffe voldtekt.

I etterordet av Døde jenter-boka, skriver journalisten Ingrid Fadnes, som har lang erfaring fra regionen:

«Jeg vet ikke at du lever, og jeg får ikke med meg at du dør.»

Men med disse bøkene får vi i alle fall vite om noen.

Mange forskere har sett på sammenhengen mellom vold som underholdning og å utføre vold i virkeligheten. Noen konkluderer med at det er en sammenheng, andre ikke. Personlig tenker jeg at jeg ikke trenger å lese fiksjon om maltrakterte kvinner for å underholde meg selv. Ikke fordi jeg er pysete, men fordi virkeligheten er kjip nok som den er.

Bokanmeldelse

Døde jenter

  • Selva Almada. Oversatt av Bente Lodgaard
  • Camino forlag, 2021
Publisert: 06.03.2021 10.19.27 Sist oppdatert: 06.03.2021 10.19.27