Forfatteren Torunn Arntsen Sajjad reiste allerede på 1980-tallet for første gang til Punjab-provinsen i Pakistan. Foto: Tove Andersson

Tro, tabuer og tradisjoner

Sosialantropologen Torunn Arntsen Sajjad tar med leseren ut på landsbygda i Pakistan. Temaene er helse- og sykdomsforståelse, skyld og skam, måltid og måltidstabuer - og temaer som bidrar til bedre forståelse av hva som kan skje i møtet med det norske hjelpeapparatet, med vestlige verdier - og kanskje når to kulturer møtes i en het omfavnelse.

På midten av 1980-tallet reiste sosialantropologistudenten Torunn Arntsen Sajjad til Punjab-provinsen i Pakistan, området norsk-pakistanske innvandrerne migrerte fra for 50 år siden.

I «Tandooristan - fortellinger fra et overopphetet land» har hun basert seg på sine egne dagboksnotater over 36 år og ble den første nordmann som skrev masteroppgave om pakistanere med diabetes. Torunn Arntsen Sajjad har tatt sin doktorgrad i medisinsk antropologi.

I denne boken tar hun med leseren ut på landsbygda, inn bak forhenget så å si, i et land med 225 millioner innbyggere og mye funksjonell analfabetisme, det vil si at man i sin tid har fått opplæring i å lese og skrive, men at leseferdigheten ikke strekker til i dagliglivet.

Temaene er helse- og sykdomsforståelse, skyld og skam, måltid og måltidstabuer - og temaer som bidrar til bedre forståelse av hva som kan skje i møtet med det norske hjelpeapparatet, med vestlige verdier - og kanskje når to kulturer møtes i en het omfavnelse.

 

Bagasjen med til Norge

Kapitlene som omhandler forholdet mellom kjønnene gir en pekepinn på hva innvandrere har med i bagasjen når de kommer til Norge. En bagasje som man kan anta er med inn på legekontor, sykehus og delvis gis videre til neste generasjon.

– Det handler om å være lenge nok på et sted, fordi man kanskje ikke forstår alt de sier, men du må være lenge nok til å se hva de faktisk gjør – ingen andre kunne skrevet denne boken, sier professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen, som har skrevet baksideteksten.

Forfatteren forklarer tittelen slik:

«Tandoor er en ovn hvor mat stekes på kort tid. Tandooristan viser til et varmt folkeslag, matkulturene og at Pakistan er et land som er overopphetet på flere måter: klimaet blir betydelig varmere, moderne kultur står i sterk kontrast til tradisjon, terror utgjør et omfattende samfunnsproblem og det å være kvinne kan oppleves som en heftig kamp om tilværelsen. Dessuten er det en betydelig sprengkraft i at store deler av befolkningen er fattige.»

For egen del kan jeg nevne det enorme antall flyktninger fra Afghanistan, som tas opp mot slutten av boken.

 

Menneskelige relasjoner  

Del 1 i boka «Menneskelige relasjoner» har et underkapittel om «Kaste eller kaste – to former for hierarkier» og et om «Ekteskap», kapitler som er spesielt interessant sett i lys av at tidligere kulturminister Abid Raja nylig utga «Min skam», en rystende selvbiografi om frigjøring, der veien fram til giftemål med en kvinne fra en lavere kaste, beskrives. Gjennom «Tandooristan» får man bakgrunnsinformasjon nok til å reflektere over sammenhenger som kan gjøre det vanskelig, nesten uoverkommelig for enkelte å integreres – og samtidig beholde en god relasjon til foreldregenerasjonen. Blant punjabier er endogami innen de ulike kastene en hovedregel, det vil si å gifte seg innenfor egen kaste, likevel mener advokater og dommere forfatteren har møtt i Pakistan at tvangsgifte så å si ikke eksisterer. Tradisjoner finnes.

«Både menn og kvinner lever av å finne familier som kan passe sammen, men det er først og fremst en kvinneoppgave. Derfor kalles også kvinner som jobber som ekteskapsformidlere for rishta aunty, en rishta-tante. De finnes også i Norge blant norskpakistanere. (sitat fra «Tandoristan»)

Ønskemålene rundt en utkåret beskrives som ganske detaljert. Det kan være krav om at paret skal tilhøre samme kaste, ønsker for utseendet, som å være lyshudet og vakker - og indre kvaliteter som omsorgsevne, god karakter og atferd – eller utdanning. En søster kan være plagsom og er en konkurrent om svigerfamiliens gunst, dermed kan det være blant ønsker en brud ikke vil ha.

Ishk, muhabbat og piyar er ord som skiller kjærlighet mellom ektefeller, fra foreldre og barn og andre man er glad i.

«Den lidenskapelige kjærligheten kan bli forstått som shirk, polyteisme, det vil si at en dyrker hverandre på en måte som kan oppfattes som å dyrke flere guder».

Forfatteren gir eksempler på sosial kontroll, hvorledes menn og kvinner forsøker å «styre» andre, for eksempel gjennom jaddo, magi – eller kala jaddo, som er viljestyrt svart magi.

Kulturelt sett skal ikke gode følelser vises i nærvær av andre og kan utsette en for svart magi. Misunnelse kan vekkes om et gift par viser nærhet og kjærlighet. De kan utsettes for nazar, som ofte handler om å kaste misunnelsens blikk ganda taviz, men hvit magi kan oppheve følgene av dette.

 

Å gå seg vill

Forfatteren har tidligere gjennomført flere studier av familier med innvandrerbakgrunn og har mye detaljert kunnskap.

«Genetisk veiledning av pakistansknorske familier» (UniPub 2012) er omtalt som et pionerarbeid innen medisinsk antropologi.
 «I studiet om genetisk veiledning var et av de åpne spørsmålene fra legene om parene var i slekt med hverandre. Det ble imidlertid aldri fortalt hva legene la i begrepet.» De visste ikke at det var viktig. Hun viser et eksempel: « … en mann som under nedtegning av slektstreet satte inn sin sosiale mors navn, kvinnen som hadde vært hans mor fra han var ett år gammel. Han biologiske mor, hun som fødte ham, ble aldri nevnt.»

På denne måten gikk legen glipp av viktig informasjon om arvelig sykdom.

I 2000 skrev hun «Innvandrere med funksjonshemmede barn i møte med tjenesteapparatet». Fagpressen omtaler dette som en bok som belyser konkret hvordan enkelte yrkesutøvere i noen tilfeller tilsidesetter helt alminnelig yrkesetikk i møte med pakistanske familier og blir beskrevet som «en påminnelse om hva det innebærer å jobbe etisk og moralsk forsvarlig.»
I  «Kulturforskjeller i praksis» (Gyldendal) skrevet sammen med Thomas Hylland Eriksen og utgitt i syv opplag skriver de i del 14 «Sykdom og kultur»: «Hvis en innvandrer sier han ble syk fordi han er blitt rammet av en «ond ånd», er det ikke nødvendigvis gitt  at en psykiater er den rette behandleren, men hvis en norsk person sier det samme om seg selv, bør nok en psykiatrisk undersøkelse utføres».

I kapittelet «Mat og migrasjon» forteller de at diabetespasientene fra Pakistan ikke fulgte kostholdsrådene de fikk. De så på rådene som i praksis å oppgi sin identitet. Boken tydeliggjør at kunnskap - begge veier - er nødvendig for endring og at oppfatningen av sykdom må ses i sammenheng med den sosiokulturelle, religiøse, politiske og økonomiske sammenheng de opptrer i.

Forfatteren skriver så inngående om mat-typer og tradisjoner at det eneste leseren mangler er toalettrutinene. Men raping etter måltidet er med. «Det er et tegn på at maten er god», mens andre mener man blir syk om ikke luften får fritt leide. Forfatteren har imidlertid med et eksempel der noen ungdommer bevisst erter henne med det, vel vitende om det vestlige synet.

Torunn Arntsen Sajjads blikk er observatørens. Rollen hennes er ikke å gi årsakssammenhenger, men å fortelle hva hun har opplevd, sett og hørt.

I innledningen skriver hun at alle familier har sin egen «garam masale», krydderblanding. «Garam» betyr varm,  betydningen er at krydderet har en varm effekt i kroppen (garam taseer) og med sterk smak. «Masala» betegner at det er en blanding», forteller hun.

Med dette speiler hun med ord den kryddersterke og fargerike kulturen på bokas forside.

 

 

Bokanmeldelse

Tandooristan - fortellinger fra et overopphetet land 

  • Torunn Arntsen Sajjad
  • Frekk forlag, 2021
Publisert: 14.12.2021 08.10.53 Sist oppdatert: 14.12.2021 08.10.53