YVES HERMAN / Reuters / NTB

Donald Trump, Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan og Ungarns statsminister Viktor Orban - tre ledere som har spredt falske nyheter og bidratt til å undergrave demokrati. Foto: NTB

Viktig, men ujevnt om demokratiets fremtid

Den amerikanske journalisten Anne Applebaum har nådd et stort publikum med sine tidligere bøker om blant annet Sovjetunionen og Øst-Europa. Hennes fokus denne gang fremgår av bokens undertittel; «Politikk som svikter og vennskap som tar slutt».

Hvordan kan det ha seg at autoritære styresett vinner terreng og setter demokratiet under press i store deler av verden?

Hvilke mekanismer gjør det mulig for anti-demokratiske organisasjoner og lite troverdige politiske ledere å vinne oppslutning? 

Hvorfor aksepterer brede folkegrupper, ja iblant folkeflertallet, at nye makthavere bygger sin maktbase på et ofte grumsete underlag som i sitt vesen har mange likhetsstrekk med den kommunistiske ideologi som ble forvist i 1989 ?

Disse og tilsvarende spørsmål settes under debatt i boken Demokratiets svanesang.

 

Oppildnet av høyrebølgen 

Forfatteren er gift med en tidligere utenriksminister i Polen, Radek Sikorski. Overraskende  er det da ikke at utviklingen i Polen vies særlig oppmerksomhet. Men også forhold i Ungarn, Storbritannia, USA og Spania inngår i hennes tekst. Hun er selv liberal konservativ, dog ikke medlem av det Republikanske partiet i USA. Hun støttet i sin tid John McCain som presidentkandidat, men ga ham opp da han valgte Sarah Palin som sin makker. 

Anne Applebaum, som i mange år har skrevet for ulike konservative aviser, var oppildnet av høyrebølgen personifisert med Ronald Reagan og Margaret Thatcher. I dag virker hun sterkt deprimert over at tidligere ideologiske tider erstattes av høyrepopulisme på fremmarsj.

Hun skjuler ikke sin forakt overfor de som særlig har bidratt til dette, herunder ledende polske politikere samt Donald Trump, Boris Johnson og Viktor Orban i Ungarn. Ofte med selvopplevde eksempler kler hun av maktsyke politikere og deres PR-folk, som ofte får god hjelp av akademikere, forfattere og journalister.

En uskjønn virkelighet rulles opp; løgn og halvsannheter blir dagens orden, domstoler politiseres, institusjoners uavhengighet undergraves, demokratiet forvitrer. Og det hele er ofte iblandet familiedynastier, korrupsjon, kleptomani og nepotisme. Forfatteren søker å vise hvor kjapt og brutalt maktsyke ledere, med mange ja-menn rundt seg, er villige til å la egoistisk tankegang, ofte med despotiske tilbøyeligheter, forvise demokratiske verdisett.

 

Farlig propaganda 

Mest konkret er hun i omtalen av Ungarn, hvor det - som i Polen - pumpes ut nasjonalistisk, ofte antisemittisk «propaganda som gir ikke-eksisterende innvandrere, EU og (jøden) George Soros skylden for Ungarns problemer - deriblant koronaviruset, som landets sykehus var dårlig utstyrt til å håndtere». Tilslørt blir bl.a. myndighetenes aksjoner mot media og repressive tiltak mot landets universiteter. Mangfold er ikke ønsket, det letes etter «løsninger i et nytt politisk språk» som skaper »trygghet og sikkerhet».

 

Sviktende vennskap 

Anne Applebaum skriver lett og hennes sterke meninger om stort og smått formidles i hovedsak greit av bokens oversetter John Grande. Samtidig opptrer forfatteren mer selvsentrert enn det som er vanlig selv for journalister. Her stikkes ikke under en stol at hun er venn med fremtredende politikere og kjendiser av varierende kaliber. Hennes ektemanns politiske karriere bidrar til ekteparets vandring i bedrestilte kretser, oftest med et sentrum-høyrepolitisk ideologisk tilsnitt.  

Vennskap og meningssirkler etableres, men når bevis for påstander etterspørres og løgnaktige påstander trekkes i tvil ryker mangt et vennskap. Og igjen og igjen er det «de andre» som står for det ideologiske sviket og som umuliggjør videre samtaler. Selv fremstår forfatteren som den hvite ridder som holder fanen høyt i lengselen etter demokratiets generøse høyborg under Reagan. Når forestillingen om «demokratiets fyrtårn» skal selges er det som kjent lett å overse noen av USAs verste kriger, støtten til diverse diktaturer og en tiltagende fattigdom i landet.

 

Selv faktasjekkerne har problemer 

Applebaums nye bok gir leserne mye innsikt i de land hun setter i fokus, og nyttig er en avsluttende del hvor hun beskriver og drøfter fremveksten av sosiale medier, «den nye virkelighet». En flom av nettsteder oppstår i ulike land, og i «konspiratoriske og partifanatiske ekkokamre» søker de gjennom en tilforlatelig «nøytralitet» å påvirke politiske prosesser - og folks syn på personer, partier og valg. Usanne, og ofte bevisst villedende fortellinger, «sprer seg som digital ild i tørt gress», selv faktasjekkerne makter ofte ikke å henge med. 

Konspirasjonene kjenner ingen grense og blant nett-trollene finnes som vi vet også politikere i fremtredende posisjoner. I Polen og Ungarn rettes hetsen ikke minst mot aborttilhengere, muslimer, homofile og innvandrere («som knapt finnes i disse landene»). I USA kulminerer vrangbildet med påstander om at pedofile satanister har tatt makten, og det er angivelig bare en notorisk golfspiller som kan gjøre landet stort igjen. Applebaum kommenterer ikke stormingen av Kongressbygningen 6. januar, bokens siste punktum var satt noen uker tidligere. Trolig var hun mindre sjokkert enn mange andre over kuppforsøket.

 

Koronaens mulige betydning 

Anne Applebaum ser minst to mulige scenarier fremover. Den mest nedslående er forestillingen om at vi nå «opplever demokratiets svanesang, at sivilisasjonen vår allerede er på vei inn i anarkiet eller tyranniet…». Alternativt vil muligens «koronaviruset bidra til en ny følelse av global solidaritet». Ja, kanskje «sykdommens og dødens realiteter vil lære folk å være skeptiske til kolportører, løgnere og mennesker som sprer feilinformasjon». Her som i andre deler av boken velger Applebaum en noe pompøs tilnærming.

 

Mye beskrivelse, lite analyse 

Boken rommer utdrag fra en rekke samtaler forfatteren har hatt med navngitte personer. Noen er interessante, men boken ville ikke tapt på om noen av de mange referatene var strammere redigert. Til gjengjeld kunne hun så ha brukt mer tid på analyse og årsakssammenhenger, på sosiale og økonomiske faktorer bak utviklingstrekk som hun omtaler og fordømmer. Kanskje hun da bedre ville ha forstått hvorfor høyrebølger har skapt motreaksjoner og grobunn for villfarne populistiske  miljøer. Og hvorfor det var mer enn den «muntre sorgløsheten og likegyldigheten» hos en moralsk svak statsminister i Storbritannia som drev igjennom brexit. På bokens omslag karakteriserer forlaget boken som «glitrende». Tja, sier jeg, et noe vel sterkt ordvalg! 

 

Bjørn Johannessen var i mange år ansatt i Norad og UD. Ambassadør, publisist og leksikograf

Bokanmeldelse

Demokratiets  svanesang

  • Anne Applebaum, oversatt av John Grande
  • Demokratiets svanesang : Politikk som svikter og vennskap som tar slutt
  • Cappelen Damm , 2021
Publisert: 02.02.2021 15.09.59 Sist oppdatert: 02.02.2021 15.09.59