Jordskjelvet for 11 år siden utløste et stort internasjonalt hjelpearbeid, og i boken «Vakre vidunder» gir James Noel ikke-statlige organisasjoner (NGOer) og andre honnør. Men ikke ubetinget. Det er ikke uten grunn at Haiti ofte kalles for «NGOenes hovedstad», skriver vår anmelder Bjørn Johannessen. Foto: Robin Loznak / Zuma Press / NTB

Er det håp for Haiti?

BOKANMELDELSE: Jordskjelvet på Haiti i 2010 og den påfølgende koleraepidemien som kostet flere tusen mennesker livet er bakteppet for boken «Vakre vidunder» av James Noel. Sarkasme og ironi lever tett hos forfatteren, og tafatte og korrupte myndigheter slipper ikke unna hans ramsalte kritikk, skriver vår anmelder Bjørn Johannessen.

Jordskjelvet i Haiti for noen uker siden drepte minst 1.600 mennesker og forårsaket store skader. For mange gikk tankene tilbake til 12.januar 2010 da om lag en halv million mennesker i Haiti mistet livet eller ble skadet i et av de mest ødeleggende skjelvene i vår tid. Denne tragedien, og en påfølgende koleraepidemi som tok livet av flere tusen mennesker, er bakteppet for James Noels ferske bok. Haitieren som er særlig kjent som poet utgir her sin første roman.

 

Kaotisk hjelpearbeid  

Jordskjelvet for 11 år siden utløste et stort internasjonalt hjelpearbeid og James Noel gir ikke-statlige organisasjoner (NGOer) og andre honnør. Men ikke ubetinget. Han gjør seg mange tanker om det kaos som preget hjelpearbeidet; en lite koordinert innsats som fikk utvikle seg på siden av, og delvis i konkurranse med, lokale strukturer og myndigheter. Og den røde tråd; en sterk fattigsliggjøring av Haiti og dets folk. «Landet er analfabet, leser vi i avisene». Et land som aldri har maktet «å så det minste kunnskapens frø i halsen på sine sønner og døtre…». Sarkasme og ironi lever tett hos James Noel, og heller ikke tafatte og korrupte myndigheter slipper unna hans ramsalte kritikk.  

 

Velgjørere og gribber 

Forfatteren viser stor innsikt i fuglenes vesen, og i sine poetiske bilder ser han likhetstrekk mellom fugler og hjelpearbeidere, da særlig organisasjoner og «eksperter». De er over alt, krysser grenser og tar seg til rette som det passer dem. «NGO-ene skyter opp som paddehatter» og alle «fuglene som ankommer trenger å transporteres i bil, spesialbygget for disse fjellområdene, en firehjultrekker». Ikke uten grunn kalles Haiti ofte «The capital of NGOs» («NGOenes hovedstad», red. anm.). De innfødte ble fortrengt, prisene på boliger og annet skjøt i været. Fattigdommen økte blant folk flest. 

Land og folk opplevde en sterk miks av velgjørere og gribber. Mange av de gode samaritanene «mangler både takt og sans for anstendighet». De overhørte, ja motarbeidet haitiske forsøk på å strukturere nødhjelpen. En internasjonal tjenestemann «undrer seg over at den haitiske stat ikke bare rett og slett gjør seg selv til en ikke-statlig organisasjon». Og midt oppe i det hele, forfatterens forakt for den franske kolonimakten, som ifølge ham ikke kom for å hjelpe Haiti ut av den underliggende fattigdommen; «Frankrike er et stort land som er her for å ta, ikke for å gi».

 

Kjærlighet og varme 

Når denne boken, i tillegg til all tristesse som omtales, rommer både varme og godhet skyldes det ikke minst hans tette skildring av kjærlighet og nærhet mellom mennesker. Sentralt står Bernard som fulgte sin kjæreste til hennes Italia. Han reddet livet, men sitter igjen med traumer og mental slitasje for at han forlot sitt kjære Haiti. Gjennom bokens karakterer får vi understreket at denne første uavhengige staten i Latin-Amerika slett ikke bare er elendighet, nød og fornedrelse. Det er også et samfunn preget av menneskelig fellesskap, det er livskraft og kreative kunstnere, humor og empati.  

Enig eller uenig med James Noels ofte krasse syn på mye av det som skjedde omkring tragedien i 2010, hans roman har relevans også for andre naturkatastrofer. Mangel på koordinert hjelpeinnsats, lite ydmykhet overfor lokale partnere, store behov for egenmarkering samt mye penger som flyter omkring vil lett undergrave gode tanker og ideelle visjoner. Boken rommer viktige læringspunkter. 

Noen kan bli fristet av det de ser og Noel lar en av sine karakterer uttale; «Jeg beklager, men humanitært arbeid er ren business… Jeg har nådd den konklusjon at jeg må opprette min egen NGO…». Og i forlengelsen av dette frembringer han en diskusjon over bokens kanskje største spørsmål: «Er det håp for Haiti?». Svarene som gis er ikke entydige. 

 

Våre fordommer utfordres

Synnøve Sundby har oversatt boken fra fransk. Forfatterens tekst er ikke alltid enkel, men selv uten å ha lest originalteksten er det lett å bifalle oversetterens varierte og livaktige språkføring. Selv poetens språkblomster gis, for det meste, mening. Camino forlag gir prisverdig ut «smal» litteratur om viktige emner, og boken er utstyrt med en nyttig ordliste. Det har en egen verdi at bokens historie fortelles av de som står den nærmest, og som kan utfordre mange av våre fordommer. Ingvill Konradsen, som i flere perioder har arbeidet i Haiti, har skrevet et klokt etterord. 

(Bjørn Johannessen var i mange år ansatt i Norad og UD. Ambassadør, publisist og leksikograf).

Bokanmeldelse

Vakre vidunder

  • James Noel
  • Camino Forlag, 2021

Gjennom bokens karakterer får vi understreket at denne første uavhengige staten i Latin-Amerika slett ikke bare er elendighet, nød og fornedrelse. Det er også et samfunn preget av menneskelig fellesskap, det er livskraft og kreative kunstnere, humor og empati.

Bjørn Johannessen
Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 13.09.2021 14.46.59 Sist oppdatert: 13.09.2021 14.46.59