På øyene St. Croix, St. Jan og St. Thomas – i dag Jomfruøyene – er de dansk-norske fotavtrykkene ikke til å misforstå. I både Norge og Danmark har kolonien Dansk Vestindias historie fått en dempet fremtoning, skriver Bjørn Johannessen. Her er byen Charlotte Amalie på øya St. Thomas tegnet en gang på 1880-tallet. Foto: Ukjent / Rose Marie Araya-Farias / Alamy Stock Photo / NTB

Det dansk-norske koloniale traume

BOKANMELDELSE: Fartein Horgars bøker om Danmark-Norges kolonitid avsluttes med romanen «Svart babel». Horgars gravearbeid gjør bokens hendelser og persontrekk troverdige, skriver vår anmelder Bjørn Johannessen.

Med denne romanen avslutter Fartein Horgar 12 års arbeid med sitt store prosjekt om Danmark-Norges kolonitid, fra 1672 til 1917. I alt fem bøker er det blitt siden han under en reise i Karibia i 2008 fikk ideen og etter hvert påbegynte gravearbeidet til det som ble «Benjamins reise» i 2016.

Hvor mye orker forfatteren å formidle om disse mange, mørke årene, undret jeg den gang. Svaret er; han orket mye, fire bøker til. Imponerende! Koloni- og slavetid appellerer til mange forfattere og filmskapere, og med sin bakgrunn som misjonærbarn i tidligere fransk-eide Madagaskar, tente Horgar på et prosjekt som dette.  

I både Norge og Danmark har Dansk Vestindias historie fått en dempet fremtoning, ja selv ledende norske politikere har i ulike sammenhenger med stolthet påstått at vårt land er uten et kolonialt påheng som plager mange lands historie. Så feil kan man ta. Blant annet på øyene som står i fokus for Horgar, St. Croix, St. Jan og St. Thomas, i dag Jomfruøyene, er de dansk-norske fotavtrykkene ikke til å misforstå.

 

De nødstiltes liv 

Mange har tidligere skrevet om den dansk-norske kolonitiden, heriblant historikeren Roar Løken som jeg i november i fjor ga kompliment her i bladet for hans bok om emnet.

Når Fartein Horgars bøker er blant det mest interessante som er skrevet om skandinavisk koloni-politikk skyldes det ikke minst at forfatteren mer enn å se koloni-tiden i Dansk Vestindia fra elitens synsvinkel, vektlegger undersåttenes liv - preget av fornedrelse satt i system, utbytting og hardt plantasjearbeid under en brennende sol. 

Og når jeg avsluttet lesingen av denne siste boken på 8. mars-dagen var det lett å glede seg over forfatterens opptatthet av kvinnenes liv og innsats, i opprør og i dagliglivets slit – på og utenfor plantasjene. Her som ellers, Horgar skriver med stor innlevelse om liv som leves, ja også om livs tilblivelse. Visste man ikke bedre skulle man tro forfatteren har gjennomgått både kompliserte fødsler og har lidd under melkespreng. 

 

Frodig språk 

Romanformatet bidrar til at denne boken får et fengslende preg, og man overveldes av forfatterens frodige språk. Som roman fremstår «Svart babel» med et annet kildebelegg enn dokumentariske beretninger, men Horgars gravearbeid gjør bokens hendelser og persontrekk troverdig. Og ikke bare persongalleriet, men også ytre trekk ved livet på øyene, som flora og fauna, fremstilles i et drivende språk. Informativt om enn noe omstendelig iblant.

 

Humor og sarkasme 

Horgars siste bok taper ikke på at den rommer humor av ulikt slag. Ikke minst er omtalen av møter i Borgerrådet på St. Crox ofte fornøyelig. Her satt den styrende dansk-norske eliten; generalguvernøren, etatsråden, byfogden, politimesteren samt landsfysikusen. Og bokens hovedperson, Andreas Lamar, var protokollfører på møtene når han da ikke var i Paris for å leve ut sine ambisjoner som tegner. Med sjarm, men også med tristesse, beskriver forfatteren Lamars liv i den franske hovedstaden, i skjæringspunktet mellom seriøse kunstnere og et og annet lugubert bekjentskap, som i det minste tilbød maleren modellens rolle. Tross intense forsvergelser om at han ikke var «neger», var hans hud ikke «hvit nok» for mange. Vel hadde slaveeiernes seksualiserte makt over sine undersåtter bidratt til «blandingsraser», men «hvit» blir man jo ikke over natten. Og rasisme er som kjent ingen ny foreteelse. 

 

Fra vekst til fall 

Noe av det mest interessante i Horgars bok er beskrivelsen av de dilemmaer som Borgerrådets medlemmer stod overfor. Etter år med enorm fortjeneste, gjerne velsignet av det lokale presteskapet, opplevde profitørene at mange av plantasjene slet med dårlig fortjeneste. Sukkerproduksjonen møtte økende konkurranse utenfra og bøndenes organisasjoner klaget over at slavene «ikke utfører markarbeid», og ikke «formerer de seg tilstrekkelig». Og enda verre; «Setter noen av dem barn til verden, skal de på skole straks de er i arbeidsfør alder». 

Den formelle avviklingen av slaveriet skjøt fart omkring 1850, og selv om flere medlemmer av Borgerrådet, som «gode dansker», vanskelig kunne motsette seg utviklingen gremmet de seg over at Kongen i København lot «17 000 slaver spasere ut porten». Økonomien på øyene blødde og spørsmålet presset seg fram; hvordan omgå nedtrappingen av slaveriet? Etter mye fram og tilbake oppstod det man trodde var en glup ide; la oss importere arbeidskraft fra India.

 

«De eter meg ut av huset» 

Og slik ble det, nye båtlaster med hardt tiltrengt arbeidskraft ankom Dansk Vestindia. «Innvandrere», «indere», «kulier», «negre», «mulatter», «innfødte» – ja, hva skulle man kalle dem? Som de tidligere slavene var de underlagt hard kur, men indernes ytelsesevne var en annen, og deres krav om en smule anstendighet på plantasjene var økende. Som et av medlemmene i Borgerrådet jamret seg; «Jeg hadde halvannet tusen slaver i mitt brød. Nå har jeg 300 arbeidere, og de eter meg ut av huset». 

Om enn de fleste av Borgerrådets medlemmer hadde gode dager på St. Croix fremstod de tre øyene mer og mer som et tapsprosjekt for Danmark, og i 1917 var det slutt. I USA hadde man merket seg at Tyskland hadde erobret Holstein fra Danmark, stod nå de tre øyene for tur? Lokale krav om folkeavstemning i Dansk Vestindia ble avvist, og myndighetene i København aksepterte amerikansk overtakelse mot en sjekk på 25 millioner dollar. 

De som under lesingen av Fartein Horgars store bokserie har etterlyst hans kildetilfang får svar gjennom fem siders kildeopplisting som avslutter «Svart babel». Oversikten dokumenterer ikke bare bredden i forfatterens arbeid, mange av de oppførte verkene frister til videre fordypning om en årelang, lite aktverdig del av Danmark-Norges historie. 

 

Bjørn Johannessen var i mange år ansatt i Norad og UD. Ambassadør, publisist og leksikograf)

. 

Bokanmeldelse

Svart babel

  • Fartein Horgar
  • Aschehoug Forlag, 2021

Horgar skriver med stor innlevelse om liv som leves, ja også om livs tilblivelse.

Bjørn Johannessen
Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 12.03.2021 10.11.08 Sist oppdatert: 12.03.2021 10.11.08