«Guled og Nasra» er nemlig noe så sjeldent som en vakker kjærlighetshistorie fra Somalia. Og det er synd at det er sjeldent, skriver Anne Håskoll-Haugen.

Guled er spilt av Omar Abdi mens Yasmin Warsame har rollen som Nasra. Foto: Fra filmen

Film fra sør: En kjærlighetshistorie fra Somalia

ANMELDELSE: Det er rart, og ganske sørgelig, at en kjærlighetshistorie fra Somalia oppleves som noe fullstendig nytt og oppsiktsvekkende.

Det norske kinopublikummet er ikke bortskjemt med spillefilmer fra Somalia. Ikke er vi særlig vant til filmer fra det afrikanske kontinentet i det hele tatt. Så når Film fra sør –  i det Oslo-festivalen fyller 31 år – for første gang henter hjem en film fra dette østafrikanske kystlandet, er det god grunn til å bli nysgjerrig. Og når det i tillegg viser seg at filmen ikke dreier rundt pirater, menn med kalasjnikover eller selvmordsbombere, ja da er det bare å sette seg godt til rette.

«Guled og Nasra» er nemlig noe så sjeldent som en vakker kjærlighetshistorie fra Somalia. Og det er synd at det er sjeldent. For etter å ha sett filmen kjente jeg at dette var en film jeg trengte å se  – uten at jeg var klar over det.

 

– Hvem vil støtte noe som dette?

Når man bor i et land som Norge, hvor historiene er så ensidige som dem vi får fortalt om Somalia gjennom nyhetene – er det bare å innse at stjernestatistikeren Hans Rosling hadde rett da han fyrte seg opp i debatt med en dansk TV-journalist i 2015:

«Du kan inte använda media om du vill förstå världen! I Nigeria, har dom haft ett fantastisk demokratiskt val, snabb ekonomisk tillväxt och sjunkande barnadödlighet. Varför skriver du inte om det! Det är som om du bara skrivit om min högra sko (kaster opp hele benet på bordet og peker på den slitte skoen sin), den är jätteful, men den är ju bara en liten del av mig!»

Rosling døde dessverre to år senere, men jeg tror han ville satt pris på denne kjærlighetsfortellingen mellom «Guled og Nasra» som nå settes opp på kinoer rundt om i landet fra fredag 19. november. Her er det er nettopp noen som velger å fortelle om noe annet enn «Roslings høyre sko.» Og det måtte kanskje en regissør som selv har vokst opp i Somalia for å få det til.

 

Khadar Ayderus Ahmed flyktet selv fra landet med familien sin da han var ni år. Først til Eritrea i noen år, før ferden endte i Helsinki. Dette er debuten hans, han har ingen formell filmutdannelse, men sier han har søkt på filmskoler utallige ganger uten å komme inn. Manuset til filmen har han holdt på i mange år – men han forteller meg når jeg møter ham i Oslo at det har vært vanskelig å finne finansiering til prosjektet.

– En kjærlighetshistorie fra Somalia? Hvem vil bli med på et prosjekt som det. Det var helt utenfor det filmverdenen så for seg når de tenkte på landet mitt.

 

De inngrodde fordommene

Når vi snakker sammen innrømmer jeg skamfull hvor overasket jeg ble over min egen reaksjon da jeg så filmen. Kjærligheten og omsorgen som utspiller seg mellom de to hovedpersonene er sår, og vár og sakte. Men det er som om jeg sitter og venter på at mannen skal slå, eller stikke av eller ...

 

Khadar Ayderus Ahmed sier;

– Det er ikke din feil! Det er jo sånn det er for meg også. Jeg har heller aldri sett en kjærlighetsfortelling om to somaliere før. Alle filmene jeg har sett om mennesker som meg har handlet om vold, desperasjon og fattigdom.

Han sier han faktisk var aller mest spent på reaksjonene fra det somaliske miljøet. Hvordan ville de reagere på å se seg selv på denne måten?

Filmen er ingen glorifisering. Og fattigdom spiller også i denne filmen en hovedrolle når det tidlig blir klart at den ene er syk og trenger medisinsk behandling som koster penger. Summen er liten, men likevel mer penger enn det går an å få tak i når den eneste inntekten kommer fra å grave graver for pasientene på sykehuset som ikke overlever. Noen tusen dollar skiller livet fra døden, skiller en mann fra å bli alene med en sønn uten mor. Sett med velstående øyne er det selvsagt umulig å se filmen  uten å med sikkerhet vite at hvis pasienten hadde bodd her, ville hun vært kurert uten vanskeligheter.

Likevel er det ikke egentlig ikke mangelen på penger eller sykdommen som fester seg når filmen er over. Det er kjærligheten mellom de to, omsorgen og fortvilelsen over at en som står deg nær er syk – alt dette som mennesker har felles. Og den forunderlige følelsen av å plutselig oppdage at slik har vi aldri før fått se Somalia på film.

 

Filmens øyne mot de andre

Ved åpningen av årets Film fra Sør, sa grunnlegger av festivalen, Lasse Skagen, at målet med festivalen er å vise andre fortellinger om hverandre. Oslobyrådet for kultur Omar Samy Gamal (SV) som også var til stede, fortalte fra scenen hvor mye det betyr for ham og se andre historier bli fortalt om mennesker som ham – altså de med fot i en annen kultur. Som kontrast til medias fortellinger.

– Det endrer byen vår, sa byråden, som selv er født i Tromsø, men har én fot i Egypt.

Det er verdt å huske på at i flere afrikanske land var det under kolonistyrene faktisk forbudt for afrikanere å lage filmer og dokumentarer om eget land. Kontrollen over hvilke fortellinger som skulle frem, beholdt kolonimakten for seg selv. Det lider vi antagelig under ennå, men kanskje er noe i endring.

«Guled og Nasra», eller «The gravediggers wife» som er originaltittelen , er filmen du ikke visste at du trengte å se, men som du se – og som du kommer til å like, om ikke annet  fordi du mest sannsynlig aldri har sett noe lignende før.

 

Filmanmeldelse

Guled og Nasra

  • Khadar Ayderus Ahmed
  • Originaltittel: The Gravedigger's Wife
  • 2021
Publisert: 17.11.2021 08.27.10 Sist oppdatert: 17.11.2021 08.27.10