I boka «Ours to Explore» konkluderer forfatteren Pippa Biddle med at bistandsarbeid kun bør utføres av profesjonelle bistandsarbeidere. Det er imidlertid viden kjent i bistandsbransjen at spontanfrivillige er en integrert del av den humanitære responsen. Derfor blir Biddles konklusjon altfor unyansert, skriver vår anmelder Henrik Larsen. Her registreres flyktninger på vei til en ny flyktningleir på den greske øya Lesvos i September i fjor. Foto: Nicholas Economou / Nurphoto / Shutte / Shutterstock Editorial / NTB

Frivillighetsturisme er misforstått bistand

BOKANMELDELSE: I boka «Ours to Explore» problematiserer Pippa Biddle hvordan såkalte «frivillighetsturister» reiser ut i verden for å hjelpe sårbare mennesker. Boka har få svakheter, og inkluderer mange eksempler som illustrerer de faktiske forholdene på en god måte, skriver Henrik Larsen.

Boka «Ours to Explore» er resultatet av et essay som gikk viralt i 2014. I essayet som nå har blitt til en bok problematiserer bokas forfatter Pippa Biddle hvordan ukvalifiserte turister reiser verden over for å jobbe med sårbare mennesker. Med et lekende, godt og til tider provoserende språk forteller Biddle hvordan privileger og usunne maktforhold inspirert av kolonitiden påvirker vestlige samfunns syn på hva det vil si å hjelpe.

Biddle er ikke redd for å utfordre vedtatte sannheter. Hun tegner et bilde av en turistindustri som presser ut lokalt næringsliv, og frarøver lokal arbeidskraft muligheten til sosial og økonomisk oppadgående mobilitet. Dersom norske sydenturister var bevisst at opptil 90 prosent av pengene de legger igjen i «Syden» aldri kommer lokalbefolkningen til gode hadde nok nordmenns reisevaner endret seg drastisk.

Enda viktigere er likevel oppgjøret forfatteren tar med ideen om at dersom vi reiser for å arbeide med lokale prosjekter er vi ikke turister, men frivillige. Denne forestillingen stikker Biddle nådeløst hull på. Nettopp dette er kjernen i boken: kritikk av hvordan vestlige, bemidlede menn og kvinner reiser på korte opphold til såkalte «utviklingsland» for å «gjøre en forskjell»: Frivillighetsturister.

 

Uklare historiske linjer

Forfatteren går metodisk til verks, og sporer europeeres ønske om å reise til utlandet for å forbedre livene til lokalbefolkningen tilbake til 1800-tallet og det viktorianske England. Like mye plass brukes på å fortelle om Thomas Cook, og hvordan det tidligere reiseselskapet la grunnlaget for dagens masseturisme. Dette er interessant, men også bokens største formmessige svakhet. Jeg som leser undres ofte over hvorfor en sjettedel av boken brukes på denne historiske leksjonen. Det er synd, fordi når Biddle kommer til temaet er hun god. Svært god.

Boken er skrevet fra et amerikansk perspektiv, og mye av kildegrunnlaget er lagt deretter. Boken vil likevel treffe et norsk publikum godt. Forfatteren bruker god tid på å presentere en mengde konkrete eksempler fra utviklingsprosjekter primært på det afrikanske kontinent som gir et godt bilde av hvordan forholdene faktisk er. Gjennom en mengde intervjuer og gjennomganger av turistoperatørers til tider svært mangelfulle årsrapporter tegner Biddle et bilde av en industri som lever av å selge ideen om at de strukturelle årsakene bak fattigdom og ulikhet kan løses dersom bare du reiser på et 2 ukers langt opphold. Her er Biddle god. Som leser sitter jeg igjen med inntrykket av akkurat hvor problematisk det er at turistoperatører sender ukvalifiserte mennesker til fattige land for å jobbe med sårbare individer på blant annet sykehus, helsestasjoner og i barnehjem.

 

Hvithet, privilegier og moralsk kapital

Hva er det som gjør at frivillighetsturisme har blitt en global milliardindustri? Biddle går grundig til verks når hun reflekterer rundt hvorfor frivillighetsturister reiser ut i verden på sine oppdrag. Deler av svaret finner forfatteren i modernismens søkelys på privilegier, og i identitetspolitikkens idé om ‘hvithet’. Biddle omtaler dette som ‘Det hvite industrielle frelse-kompleks’ hvor reiselivsbransjen tjener enorme summer på at øvre-middelklasse i vestlige samfunn føler seg kallet til å reise ut i verden for å redde den, på den måten de selv synes passer best. Jeg kan ikke annet enn å minnes Reni Eddo-Lodges’ kritikerroste bestselger «Why I’m No Longer Talking to White People About Race». Biddles poeng er et ekko av Eddo-Lodge: Hvite privilegier er reelle, og sammen med ‘Det Hvite Frelserkomplekset’ påvirker det hvordan hvite mennesker ser verden, og bidrar til å forsterke fordommer.

Det er likevel ikke bare sosiale og politiske bevegelser Biddle gir skylden for frivillighetsturismens fremmarsj – det kommer også av individers opplevelse av hva det vil si å være et godt menneske. Det føles godt å gjøre godt, men i tillegg, påpeker Biddle, gir uselviske handlinger – altruisme – mennesker moralsk kapital. Dess mer etiske eller moralske vi fremstår, dess mer sosial og politisk makt får vi. Dette vet turistindustrien, og ved hjelp av lovnader om autentiske opplevelser, samt pynt til CVen, har turistindustrien solgt utallige pakkereiser til hvite privilegerte mennesker med lovnad om at nettopp deres arbeid vil «gjøre en forskjell».

 

Ikke alle ukvalifiserte er frivillighetsturister

Biddle viser få innholdsmessige svakheter i denne boken, men om noe er det at hun til tider maler med en for bred pensel. Dette blir tydelig når Biddle uten videre trekker paralleller mellom det arbeidet frivillige utførte på Lesvos i 2015 og 2016 under den greske flyktningkrisen og frivillighetsturisme. Mot slutten av boken konkluderer forfatteren dessuten med at bistandsarbeid kun bør utføres av profesjonelle bistandsarbeidere. Jeg skriver for tiden en doktorgrad om frivillighet i humanitære kriser med søkelys nettopp på Lesvos i 2015, og kan derfor ikke la dette forgå i stillhet. Hadde det ikke vært for redningsarbeidet utrente og uorganiserte frivillige – såkalte spontanfrivillige – gjorde på Lesvos i 2015 hadde mange flere liv gått tapt, og utallige mennesker ville opplevd mye mer lidelse. Det er viden kjent i bistandsmiljøer at spontanfrivillige er en integrert del av den humanitære responsen, og Biddles konklusjon blir derfor altfor unyansert.

Dette er et viktig poeng, fordi når debatten denne boken burde føre til når det offentlige ordskiftet må vi være tydelige på hva vi faktisk snakker om.

 

Turisme og frivillighet må være bærekraftig

På samme måte som moralske hensyn driver folk til tilsynelatende altruistiske handlinger gjennom frivillighetsturisme, hevder Biddle at nettopp moralske hensyn bør være grunnen til at frivillighetsturisme avvikles.

Privilegerte mennesker kan ikke fortsette å bruke andre menneskers livssituasjon som et område for personlig vekst. En milliardindustri endres dessverre ikke over natten av moralske hensyn, men vi kan likevel forsøke å redusere skaden den gjør i lokalsamfunnene.

Skal frivillighet og turisme være bærekraftig, skriver Biddle, må den vært solidarisk, promotere forståelse og empati, og ikke minst maksimere sosial, kulturell og økonomisk vekst i nærområdene. Biddle vil ikke at vi skal slutte å reise, snarere tvert imot, men hun ber om at vi reiser med nysgjerrighet og lytter og lærer fra menneskene vi møter – ikke med en nærmest patologisk trang til å «hjelpe» dem.

Bokanmeldelse

Ours to Explore

  • Pippa Biddle
  • Ours to Explore: Privilege, Power, and the Paradox of Voluntourism
  • Potomac Books, 2021

Det er likevel ikke bare sosiale og politiske bevegelser Biddle gir skylden for frivillighetsturismens fremmarsj – det kommer også av individers opplevelse av hva det vil si å være et godt menneske.

Henrik Larsen
Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 23.09.2021 15.00.23 Sist oppdatert: 23.09.2021 15.00.23