Fra filmen Hunger Ward.

Hvordan forholde seg til verdens lidelser?

FILMFESTIVAL: Vi er vitner til utrolige mengder død og lidelse gjennom nyheter og dokumentarfilm. Men hva skal du gjøre med alt du ser og hva hjelper det å vite?

Av Anne Håskoll Haugen Sist oppdatert: 02.03.2021

Jemen. FN har kalt det vår tids største humanitære katastrofe. Likevel går det hele under radaren. Ikke helt, vi vet om det, har sett bilder av pinnete barn. Redd Barnas bønn om penger legger seg inn mellom bursdagshilsener og ski-bilder i facebook-feeden.

Men det er akkurat som om det ikke er mer å si – bare at det er forferdelig og hva kan vi gjøre? En låst konflikt uten ende.

Dessuten er det pandemi, vi har sunket inn i oss selv, og i denne merkelige døsen av venting på at livet skal starte opp igjen, blir hjernen slapp. Men så får jeg tilsendt en lenke – det er en dokumentar jeg skal se, den er fra HUMAN dokumentarfilmfestival som jeg gjør en jobb for.

 

Lyden av barn som dør

I løpet av de neste 40 minuttene som filmen varer, våkner jeg fra vintermørke og nedstengning. Dokumentaren heter Hunger Ward laget av Skye Fitzgerald, en Oscar- og Emmy nominert regissør.

Et kamera festet til en drone senker meg ned i et beskjedent sykehus i Jemen. Små barn, for små for alderen sin, med tynne armer og ben og klær som slasker rundt de små kroppene. Barna blir lagt i vekter som henger fra taket, sykepleiere noterer ned de for få kiloene, rister på hodet. Et barn dør i sengen sin. Kameraet følger det som kan være en bestemor, hun går som et spøkelse gjennom sykehuskorridoren og ender opp på et lite tekjøkken hvor hun gråter stille mot veggen. Moren er hysterisk og roper til legen at det er deres feil. Legen setter seg på kontoret sitt og forsøker å ta seg sammen. Hun tar opp telefonen sin, sveiper gjennom bilder av jenter i rosa kjoler og gutter i for store shorts.

– De er døde alle sammen, sier hun.

 

Hele filmen er så stille. Her er det ingen som løper, bare den evige strømmen av barn som kommer inn, raslelyden fra barn som veies, gråten i korridorene. Det er en treghet over det hele, inget klimaks, ingen løsning, bare lidelse som aldri skal ta slutt. Det at filmen er så vakkert laget gjør det hele enda mer absurd. Fargen på en kvinnes hijab står til nyansene på sykehusveggene, sengetøyet passer til en døende jentes kjole. Det er nesten drømmeaktig  det hele og vi er med som fluer på pastellveggen. Men hva skal jeg gjøre med denne informasjonen?

 

Tilskuer til katastrofen

I mange år har jeg gått på dokumentarfilmfestivaler, sett og svelget ned filmer jeg kunne ønske ikke fantes. Hvorfor bruker jeg tiden min på dette?

 

Å være tilskuer til katastrofer som finner sted i et annet land er vesentlig sett en moderne erfaring, et tilbud som har hopet seg opp gjennom mer enn halvannet århundre med disse profesjonelle, spesialiserte turistene vi kjenner som journalister, skriver Susan Sontag i den lille klassikeren Å betrakte andres lidelse.

 

Men, spør hun seg; Hva er meningen med å vise alle disse bildene av lidelse? Å få oss til å føle oss ille ved? Å hjelpe oss i sorgarbeidet? Er de nødvendige, bekrefter de ikke bare det vi allerede vet? Kanskje de eneste menneskene som har rett til å se på bilder av slik umåtelig lidelse er de som kunne gjøre noe for å lindre den – eller de som kan lære noe av den, lurer hun.

Sontag mener alle vi andre bare er kikkere, enten vi vil det eller ikke. Hun sier grusomhetene inviterer oss til å være tilskuere – eller feiginger som ikke makter å se.

Hun mener bildene er en stadig tilbakevendende kilde til mental uro og frykter dette like mye skaper apati hos kikkeren enn at bildene gir et utgangspunkt for engasjement.

Medlidenhet er en skrøpelig følelse, skriver Susan Sontag. – Den må overføres til handling, ellers forvitrer den. Spørsmålet er bare hva vi skal gjøre med de følelsene som dokumentarene har vekket og den kunnskapen som har blitt formidlet.

 

Journalistaktivisme

Dette spørsmålet, som vi kikkerne ofte sitter igjen med, har en del nyere dokumentarfilmer tatt tak i, og Hunger Ward er en av dem: Når siste bilde i filmen er vist – får du som seer mulighet til å donere penger til rett til sykehuset hvor du akkurat har sett barn dø av sult. Hva velger du å gjøre? roper dokumentarfilmen.

 

Faktisk er hele filmen en slags aktivistkampanje med egen nettside hvor publikum blir presentert for flere muligheter for å engasjere seg – på sosiale medier, for å få nyhetsbrev med informasjon om konflikten og krisen, for å bli aktiv i ulike organisasjoner som gjør en innsats. Her er skillet mellom journalistikk og aktivisme helt visket ut – selv om noen kankskje vil si at det skille aldri egentlig har eksistert.

 

Hunger ward er kortlistet til Oscarnominasjon for beste dokumentar i 2021. Dokumentaren er filmet på to ulike sykehus, ett som ligger sør i Jemen i området kontrollert av myndighetene og ett beliggende nord i Jemen, i et område kontrollert av de iransk-støttede Houti-opprørere. Sammen med filmen kan du høre foredraget Jemen; Hva er det egentlig som foregår, hvem er involvert og hvorfor? Av jurist og Midtøsten-ekspert Cecilie Hellestveit. Hun jobber med en bok om konflikten i Jemen som utkommer i løpet av våren.

 

 

Filmanmeldelse

Hunger Ward

  • Hunger Ward vises på HUMAN internasjonale dokumentarfilmfestival
  • Festivalen er heldigital og du kan derfor se alle festivalens filmer  og debatter i din egen stue . Arrangeres fra 1. -7. mars 2021, Program finnes på www.humanfilm.no
Publisert: 02.03.2021 13.45.53 Sist oppdatert: 02.03.2021 13.45.53