Paul Kagames regime, slik tegneren Gado ser det. 

Historien om et politisk mord – og avsløringen av et afrikansk forbilde

Listen over mord i og utenfor Rwanda er lang, og meldingen fra presidenten er klar: Om man hopper av og på noen måte kritiserer eller truer regimet, er man i fare, skriver anmelderen. Han anbefaler Michela Wrongs nye bok om Rwanda, særlig for folk i bistandsbransjen.

Michela Wrong er ingen nykommer i forhold til Afrika. Hun har flere tiårs fartstid i Øst Afrika, først som journalist, og senere som forfatter av både sakprosa og skjønnlitteratur. Hun har skrevet leseverdig og inngående bøker om DR Kongo, Eritrea og Kenya. Men «Do not Disturb...» er antagelig den mest personlige og viktigste i hennes forfatterskap.

Hun, som mange andre inkludert forfatteren av denne anmeldelsen, var i Rwanda på midten av 1990-tallet og «kjøpte» historien presentert av RPF på den tiden (RPF/Rwanda Patriotic Front  var den tutsi-dominerte styrken som overtok Rwanda i 1994). RPFs versjon var at de hadde reddet landet fra folkemord, ville oppheve stammebegrepet og skape forsoning i et nytt og bedre Rwanda.

Internasjonalt blir Rwanda ofte fremhevet som et prakteksemplar i Afrika. Økonomiske vekstrater i særklasse, skyhøyt over andre afrikanske land. Rwanda har rene og pene gater, flotte hoteller og ingen tiggere. Det er ingen tvil om at Rwanda – under Paul Kagames ledelse - har fått til ting på kort tid, som andre land i Afrika ikke er i nærheten av. Men det er en annen side av historien boken trekker frem, en mørkere side.

 

Veldokumentert og leservennlig

Boken viser på en veldokumentert og samtidig leservennlig måte at historien om Rwanda som foregangsland er misvisende på vesentlige områder. En despotisk president som ikke prioriterer forsoning og fred, og dermed gir grobunn for fremtidige konflikter. Et land som motarbeider demokrati, menneskerettigheter og en fri presse med alle midler. Det er også et av de mest ulykkelige landene i verden, ifølge FNs indeks for livslykke. 

Men for å komme tilbake til historien i boken, den starter nemlig ikke i Rwanda, men i nabolandet Uganda. Den tar utgangpunkt i to gutter av tutsi-herkomst. For Uganda har mottatt flere flyktningstrømmer fra Rwanda. Kolonimakten Belgia bidro til problemet gjennom å forsterke motsetninger mellom hutuene og tutsiene før uavhengigheten. Guttene var blant flyktningene som kom fra Rwanda.  En gruppe som ofte ble marginalisert i Uganda, og som derfor hadde en ekstra motivasjon for å komme tilbake til det sagnomsuste høylandet sør for Uganda.

Opprørslederen Yoweri Museveni (nåværende president, på overtid, i Uganda) kom fra samme område hvor flyktningene fra Rwanda bodde, i  vest-Uganda. Folk fra Rwanda og denne delen av Uganda hadde kulturelle fellestrekk, så det var naturlig for mange flyktninger fra Rwanda å tilknytte seg National Resistance Army (NRA). Dette var Musevenis opprørshær, som startet på 1980-tallet.

 

To gutter, to skjebner

Flyktningene fra Rwanda var kjent som spesielt modige i kampene mot president Obotes regime i Uganda. Den ene av guttene ble frontkjemper, den andre jobbet i etterretningen for NRA.

Begge hadde lederpotensial, men skjebnen ville at bare den ene skulle overleve krigen de senere skulle kjempe i Rwanda. Etterretningsagenten som overlevde heter Kagame, og ble president i Rwanda. Den andre, den populære frontkjemperen Fred Rwigyema ble drept under invasjonen i Rwanda. Som så mange andre folk i Rwanda, ble han drept under mystiske omstendigheter.

Boken viser med tydelighet at for RPF var erfaringene og våpnene fra NRA i Uganda avgjørende for utfallet av krigen i Rwanda.

Men når gikk det galt for foregangslandet i Afrika? Dette er blant spørsmålene boken stiller. Var det egentlig allerede i perioden like etter borgerkrigen hvor en kjent FN-rapport dokumenterte at det var folkemord på begge sider, noen av dem utført i RPF-kontrollerte områder like etter krigen?  Eller var det da Rwanda for andre gang invaderte DR Kongo, under påskudd av å beskytte seg fra hutu-baserte opprørsgrupper i den vestlige delen av nabolandet?  Som så mange andre land før dem, ender også Rwanda på avveie i DR Kongo. 

 

FN: Rwanda plyndret naturressurser

FNs rapport, blant annet om RPF sin plyndring av naturressurser og omfattende krigshandlinger, var dårlig reklame. De menneskelige lidelsene i kjølvannet av krigen i DR Kongo regnes som en av de største humanitære katastrofene i nyere tid, med millioner av døde.

Uganda var også på plyndringstokt i DR Kongo. I Kisangani endte det med regelrette militære slag mellom de tidligere allierte. RPF imponerte på slagmarken, og ydmyket Uganda. Forholdet mellom Rwanda og Uganda, har blant annet som følge av dette, blitt mer komplisert. 

Selv med Rwanda sitt imponerende pr-apparat, fikk de et forklaringsproblem om hva de egentlige gjorde så langt inne i DR Kongo. For militært har Rwanda lite å frykte fra potensielle opprørsgrupper i DR Kongo, og hvorfor drev RPF egentlig med utnytting av naturressurser da de var inne i landet?

Vesten har fortsatt med omfattende bistand til Rwanda, og landet er blitt en favoritt blant store private givere som Buffet og Gates. Svaret ligger blant annet i den dårlige samvittigheten Vesten hadde i kjølvannet av folkemordet i Rwanda, ifølge boken.

Vesten og FN satt på sidelinjen, og en relativt liten militærstyrke kunne sannsynligvis forhindret et folkemord i 1994. Kolonimakten Belgia hadde gjort vondt verre ved å forsterke etniske skillelinjer før uavhengigheten. Både kolonitiden og vestens passivitet rundt folkemordet i  1994, har Rwanda utnyttet til det maksimale i sin historiefortelling.

 

Rwanda tolererer ikke avhoppere

Men hva er kildene boken baserer seg på? Forfatteren har brukt årevis på å intervjue tidligere RPF-medlemmer, og ledende rwandiske politikere som hoppet av. Disse lever ofte i frykt. For er det en ting som sikkert: Rwanda tolererer ikke avhoppere, og mange har mistet livet.

En hovedkilde er Patrick Karegeya, den tidligere etterretningssjefen i Rwanda. Bokens undertittel «The story of a political murder...» henviser til ham. Karegeya ble drept på et hotell i Sør-Afrika, og de tiltalte er tilknyttet Kagames regime i Rwanda. Listen over mord i og utenfor Rwanda er lang, og meldingen fra Kagame  er klar: Om man hopper av og på noen måte kritiserer eller truer regimet i Rwanda, er man ikke trygg.

Boken trekker frem et annet paradoks, hvorfor ”vinner” Kagame valgene med opptil 98 prosent? En 60 til 70 prosent valgseier ville virket mye mer plausibelt? Når man skal lure verden bør man ikke la det se latterlig ut. Svaret er nok at Kagame er blitt så egenrådig med årene at råd fra eksperter ikke tas hensyn til.

Her ligger også kjernen til det demokratiske problemet i Rwanda. Cirka 80 – 90 prosent av befolkningen tilhører en annen etnisk gruppe enn Kagame, og i et demokrati ville de sannsynligvis stemme på en kandidat fra egen folkegruppe. I stedet for å tillate forsoning og demokrati, er Kagames linje at det ikke finnes ulike etniske grupper i Rwanda. Vesten har ofte akseptert denne omskrivningen av virkeligheten, men alle fra Rwanda vet hvor de står etnisk sett. Og dette er en form for tikkende bombe.

 

Jeg sitter med en vond smak i munnen

Som tidligere bistandsarbeider treffer boken meg også på et veldig personlig plan. Jeg startet min karriere i bransjen nettopp på 1990-tallet i Øst-Afrika. Berlin-muren hadde falt og vi var overbevist om at demokratiet ville seire i Afrika. Vi ble indoktrinert med at menneskerettighetene var universelle verdier som alle ville tilsluttet seg, så fort de lærte om dem. 

Jeg jobbet selv med land som Rwanda og Uganda på 1990- og 2000-tallet. Opprørsgrupper ledet landene inn i fred, og nye unge presidenter tok over. Bistandsmidler medvirket til vekst og utvikling. I starten så det lyst ut…

Det er med en vond smak i munnen jeg nå ser at både Uganda og Rwanda fortsatt har de samme presidentene. Snarere enn å bidra med demokratisering og menneskerettigheter, har bistanden jeg var en del av, trolig medvirket til å legitimere diktatorene og deres stadig mer repressive regimer.

Bistandskroner har bidratt til en usunn subsidiering av offentlige tjenester, og samtidig redusert behovet for skatteinnkreving. Det har i neste omgang bidratt til at det politiske forholdet mellom befolkningen og regjeringen blir mer uklart. Så lenge befolkningen ikke betaler skatt, har de også mindre grunn til å stille krav til offentlige tjenester.

Vi trenger debatt om Rwanda, og bruken av internasjonal bistand i landet. Er det demokrati eller diktatur vi vil støtte opp om gjennom bistanden? 

Bokanmeldelse

Do not Disturb – The story of a political murder and an African Regime gone Bad

  • Michaela Wrong
  • 4th Estate, Storbritannia, 2021
Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 11.05.2021 15.23.32 Sist oppdatert: 11.05.2021 15.23.32