Lars Magne Hovtun / Forsvaret / NTB  luftforsvaret, jagerfly, BNC, f16, Libya

Norske jagerfly deltok i bombingen av regjeringsstyrkene i Libya i 2011. Foto: NTB

Stortingets passivitet i «norske kriger» 

I omtalen av senere års kriger hvor Norge har deltatt etterlyses ofte en sterkere involvering fra Stortingets side. Ikke minst gjelder dette Libya-krigen i 2011, hvor det med styrke har vært hevdet at regjeringen avklarte norsk deltakelse gjennom mobilbruk, mens Stortinget ble satt på sidelinjen. 

Det er grunn til å glede seg over boken Stortinget og den lange krigen, 1991-2021, som analyserer og drøfter Stortingets rolle - eller mangel på en sådan - knyttet til «norske kriger».

Boken er redigert av statsviter/forsker Micheline Egge Grung og oberstløyntnant/statsviter Tormod Heier. Sammen med 10 andre bidragsytere har de skrevet en viktig bok med tre hovedbolker; a) Stortinget, grunnloven og regjeringen, b) Stortinget og folkeretten og c) Stortinget og verden - med et avsluttende kapittel om militærmakt og parlamentarisk kontroll i Danmark, Sverige og Finland. Forfatterne er Oda Bjørge Bringa, Christoffer C. Eriksen, Ida Andenæs Galtung, Tor Inge Harbo, Eirik Holmøyvik, Sigrid Redse Johansen, Torbjørn Knutsen, Rine Ottosen, Geir Ulfstein og Øyvind Østerud.

 

Bredt lerret 

Det er et bredt lerret som bokens forfattere, hovedsakelig statsvitere og jurister/folkerettseksperter, ruller ut. Og det overordnete bakteppet er Golfkrigen 1991, Kosovo-krigen 1999, Afghanistan-krigen 2001-21 samt Libyakrigen 2011. Hvordan har Stortinget engasjert seg? Hva skyldes markerte variasjoner i Stortingets rolle- og ansvarsutøvelse? Har Stortinget «ført tilsyn med regjeringen under krigens gang»? Bokens referansepunkter er i særlig grad de evalueringsrapporter som er utarbeidet om norsk krigsdeltakelse i henholdsvis Afghanistan og Libya.  Samtidig gis leserne god innsikt i Norges dilemma og tidvis sprikende forpliktelser overfor FN og NATO samt om humanitærretten og andre folkerettslige spørsmål.                                                                    

Uvanlig forord 

Stortingets president, Tone Wilhelmsen Trøen, skriver bokens forord. Ingen vanlig foreteelse, og mest positivt kan dette tolkes som et ønske om økt oppmerksomhet om Stortingets rolle – også i krigssammenheng. Her er det mye å gå på, boken flombelyser en nesten utrolig mangel på interesse fra Stortingets side i saker som ofte beskrives som noe av det vanskeligste en regjering forestår, det « å sende norske kvinner og menn ut i krig». Noe av forklaringen ligger i at utenrikspolitikk generelt forstås som «regjeringens prerogativ», og at man her i landet er opptatt av «konsensus i utenrikspolitikken».

Men selv med en slik forståelse er det overraskende og beklagelig for mange, også for medlemmer av Stortinget, at man med unntak av Golf-krigen, i liten grad har hatt åpen plenumsdebatt i Stortinget om substansielle spørsmål før personell sendes i krigen. Og det til tross for at Norges deltakelse i de senere krigene har hatt et langt større omfang enn hva tilfellet var i Golfkrigen. Forfatterne utdyper årsaker til at det er blitt slik, og i forlengelsen av boken noteres at den sedvane som Stortinget har lagt seg på bekreftes med et ferskt eksempel; spørsmålet om å sende norsk militært personell til Mali.

 

Svak mediedekning 

Interessant nok viser boken at i de tilfeller hvor det er gjennomført brede evalueringer (Afghanistan og Libya) har de folkevalgte - med få unntak - vært mest opptatt av å berømme rapportene. I veldig liten grad er det fra Stortingets side, i plenum som under komitebehandling,  fremmet (kritiske) kommentarer, forslag og læringspunkter. Og, som et av bokens kapitler dokumenterer, totalbildet blir ikke bedre ved at også media igjen og igjen har underkommunisert folkerettslige og konstitusjonelle sider ved norsk deltakelse i krig.

I disse dager hvor vi kjenner de tragiske og nedslående resultater av 20 års intervensjon i Afghanistan vil jeg tro mange på Stortinget, og i media, er lite imponert over egen innsats. Boken styrker inntrykket av at det for Stortingets store flertall har vært viktigst å slå fast at evalueringer er gjennomført. Rapportene er blitt et mål i seg selv, lite oppfølging har funnet sted i Stortinget og i de politiske partiene. 

Mange av bokens vurderinger er normative og inviterer til debatt. Noen steder undres man over argumentasjonen som fremføres. Eksempelvis diskuteres Stortingets tolkning av folkeretten, og det tilrådes tilbakeholdenhet med bruk av Forsvaret i utenlandsoperasjoner. Ikke fordi slike oppdrag kan romme høy risiko eller være omstridt, men fordi «Norge er et lite land i verden og har…begrensete ressurser til å foreta en prøving av det folkerettslige grunnlaget» for slik deltakelse.

 

Solid bok, tross unøyaktigheter 

Boken vinner på en ryddig disponering av stoffet, med gode konklusjoner til hvert bidrag, og med bredt kilderegister. Et personregister savnes og noen feil burde vært luket ut. For meg var det ukjent at tidligere forsvarssjef Sverre Diesen også har vært forsvarsminister. 

I sommervarmen har boken om Stortinget og de mange krigene gått under radaren og fått mindre oppmerksomhet enn fortjent. De som nå tar fatt på lesing av boken vil sitte igjen med mye kunnskap om viktige utenrikspolitiske hendelser gjennom 30 år, og med innsikt i kritiske spørsmål om norsk krigsengasjement. Mange vil ønske at denne solide boken, gjerne sammen med dagens horrible fasit om Afghanistan, bidrar til et mer proaktivt engasjement på Stortinget før norske soldater sendes til livstruende oppdrag utenfor landet grenser. 

 

Bjørn Johannessen var i mange år ansatt i Norad og UD. Ambassadør, publisist og leksikograf

Bokanmeldelse

Stortinget og den lange krigen, 1991-2021

  • Micheline Egge Grung og Tormod Heier (red.)
  • Gyldendal, 2021
Publisert: 18.08.2021 11.17.45 Sist oppdatert: 18.08.2021 11.17.45