Mislykket fredsinnsats

I fjor sommer ble over 300 sivile voldtatt i løpet av noen uker i nærheten av Walikale i det østlige DR Kongo. Det skjedde ikke langt fra leirene til FNs ”stabiliserende” styrker. En ny bok spør hvorfor har ikke FNs største fredsbevarende operasjon klart å skape fred i det østlige DR Kongo?

Av Jan Speed Sist oppdatert: 19.04.2015

Svaret er i all enkelhet at det internasjonale samfunnet mangler fokus på lokal konfliktløsning, har lite forståelse for bakgrunnen og hva det er som driver stridighetene helt nede på distrikts- og landsbynivå. Selv om Severine Autesserre ikke vil at boken skal leses som en kritikk av FNs fredsstyrker i DR Kongo (først kjent som Monuc og nå kjent som Monusco) tar det et oppgjør med den rådende tilnærmingen til konfliktland etter at en fredsavtale er undertegnet. Både FN, lokale makthavere, diplomater og hjelpeorganisasjoner får sitt pass påskrevet.

Boken bør være pensum for alle organisasjoner som krever at norske styrker skal sendes til FN-oppdraget i DR Kongo, eller som tror at en boikott av konfliktmineraler fra landet vil stanse blodytelsene og overgrepene mot kvinnene.

Boken tar i hovedsak for seg perioden i Kongo mellom 2003, da en fredsavtale mellom ulike væpnede grupper og innblandede naboland ble undertegnet, og det første frie valget i 2006.

Jeg leste boken samtidig med den seneste rapporten fra FNs ekspertgruppe om DR Kongo, som er en slags oppsummering av de lokale konfliktene i den østlige delen av landet det siste året. Boken og rapporten utfyller hverandre.

I 2004 angrep troppene til opprørskommandanten (og den selvbestaltede beskytteren av tutsi-folket i Kongo) Laurent Nkunda storbyen Bukavu. Bare dager i forveien hadde de lokale FN-representantene forsikret hjelpeorganisasjoner om at situasjonen var stabil og hadde roet seg. FN-representanter hadde holdt seg til den rådende praksis i etter-konflikt-stater og ikke ført dialog med Nkunda (selv de visste at han hadde kommando over en bataljon soldater), fordi har var en utbryter, en ”ikke-offisiell person” og ikke måtte få ”anerkjennelse”. Nkunda angrep med brutal styrke.

Kjeks ikke hjelp

En liten gutt og hans mor så at soldater var på vei inn i nabohuset. De hørte og forstod at kvinnene der ville bli voldtatt. Gutten løp til FN-forlegningen i nærheten, og forsøkte å varsle FN-soldaten fra Uruguay som stod på vakt. Men FN-soldaten kunne verken fransk eller swahili. Til slutt trodde soldaten at han forstod hva gutten ville. Han gikk inn i leiren og kom tilbake med en pakke kjeks for å gi ham.

Da jeg leste dette tenkte jeg at det kunne ha vært en norsk soldat – de færreste norske soldater eller politifolk som sendes på internasjonale oppdrag snakker fransk eller swahili og de skjønner nok minimalt av den lokale konteksten.

Men kanskje nesten verre i den store sammenhengen er det internasjonale diplomatkorpsets forståelse av konflikten i Kongo (og mange andre konflikter), og troen på at en fredsavtale og valg ville løse det meste. De ser nasjonale og regionale årsaker, men velger å overse ulmende lokale konflikter. For mange diplomater var det folkemordet i Rwanda i 1994 og den påfølgende flukten av to millioner rwandiske hutuer over grensen til Kongo (daværende Zaire) som var startpunktet for krisen i landet. De omtaler Laurent Kabilas og Rwandas invasjon av landet oktober 1996 som ”Den første Kongokrigen”. Konflikten ble utvidet to år senere da flere andre land blandet seg inn konflikten og de nasjonale motsetningsmønstrene endret seg.

Tidligere konflikter

Hadde de internasjonale hjelperne spurt folk i Masisi-området, eller lenger sør i den østlige delen av landet, ville de hørt at den første krigen begynte allerede rundt 1993 og var mellom ulike etniske grupper om tilgang til jord. Flere tusen mennesker ble da drept og titusener drevet på flukt. Det ble en kompleks kamp om makt, jord og borgerrettigheter. Skillene gikk mellom ulike grupper fra Rwanda som kom til Kongo på ulike tidspunkter i det forrige århundre, og disse gruppenes forhold til kongolesere som betraktet seg selv som ”innfødte”. Fredsløsningen i 2003 reduserte ikke disse spenningene, snarere tvert i mot.

FN-ekspertenes rapport for 2009/10t viser at de vedvarende stridigheten i Nord- og Sør-Kivu og til dels i Ituri-distriktet har fortsatt røtter som kan spores tilbake til 1900-tallets etnisk hat og jordstrid. Og at verken FN, private organisasjoner eller regjeringen i Kinshasa gjør nok for å løse opp i de voldelige lokale flokene. Det at det nå graves etter både gull og tinnmalm i de samme områdene bare kompliserer bildet ytterligere.

Lokale maktmenn

For å illustrere: De militære avdelingene som nå har okkupert Bisie-gruvene 80 kilometer fra Walikale helt øst i landet er kinyarwanda-talende, oftest av tutsi-avstamningen og støttet av rwandiske styrker. Samtidig har tutsi-soldater okkupert god beitemark i åsene i Masisi-distriktet, og kinyarwandatalende flyktninger fra Rwanda begynner å vende hjem, noen til jord de fortsatt har skjøte på eller som de ble tvunget til å selge billig på 1990-tallet.  Før den nye militæravdelingen overtok kontroll med gruvene var det en annen militæravdeling som rådde grunnen og som beskattet gruvearbeiderne ulovlig. En del av disse kommandantene var fra området. Kort tid etter oppstod opprørsbanden ”Mai Mai Sheka”, ledet av  Sheka Ntabo Ntabiri. Han er nevø til en mektig lokalfødt oberst. Opprinnelig sa Sheka at gruppens mål var å motsette seg at Rwanda-flyktningene vendte hjem til Walikale og tok jorda til de ”innfødte”. Men de fleste av gruppens angrep, uført med hjelp av andre opprørsgrupper, har rettet seg mot gruvene og mot landsbyene der de voldtok 300 sivile i juli og august i fjor.

En tilsvarende Mai Mai-gruppe har også oppstått i Masisi blant hunde-talende for å hindre tutsier fra å erobre jord. De får støtte fra politikere i byene Goma og i Kinshasa. Men de har også støtte fra noen kinyarwandatalende soldater.

Disse tilfellende viser en gjentagende og komplisert konfliktmønster forankret i lokale forhold, og FNs fredsstyrke er ofte ikke annet enn hjelpeløse observatører.

Et problem

Autesserre skriver at Kongo representerer et bredere problem innen internasjonale intervensjoner.

”Internasjonale fredsbyggere takler ofte ikke de lokale årsakene til vold….ingen av FNs fredsbevarende operasjoner rundt om i verden har gjennomført  noen omfattende konfliktløsnigsprogram på grasrotnivå…selv ikke-statlige organisasjoner har en tendens til å fokusere på regionale og nasjonale kilder til spenninger, ” skriver Autesserre.

Hun mener en ny strategi og politikk som har hensyn til både nasjonale, regionale og lokale forhold må utformes i forbindelse med fredsbevarende operasjoner. Ny ekspertise må utvikles, lokale aktører må trekkes sterkere inn i bildet, fredsstyrker må også være villig til å gripe mer aktivt inn militært mot grupper som vil forstyrre fred.

Boken anbefales for alle som er interessert i sårbare stater, og problemene med å skape fred i land som har opplevd borgerkrig.

 

 

 

Bokanmeldelse

The Trouble with the Congo. Local violence and the Failure of International Peacebuilding.

  • Severine Autesserre
  • Cambridge University Press, , 2010
Publisert: 17.01.2011 12:03:00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16:48:15