Politiker-kritikk i ny bok om Afghanistan

Fredrik Græsvik har lenge vært TV2s mest markante utenriksreporter. Alt styret omkring hans modige reportasjer tidligere i år om tragedien i Gaza rokker ikke ved det, snarere tvert imot. I boken «Den tapte krigen» er han tilbake i Afghanistan, et av de områder som han jevnlig har dekket det siste ti-året.

Av Bjørn Johannessen Sist oppdatert: 19.04.2015

Mens bøker om Afghanistan ofte omtaler enkeltskjebner, kulturelle og politiske særtrekk, søker Græsvik i denne boken å gi leserne et større lerret.  Utgangspunktet er anslaget mot USA for vel tretten år siden og den katastrofe dette innebar for Afghanistan. Hovedfokus er på den rolle USA og dets allierte, herunder Norge, har spilt i kampen om Afghanistan. I sum har det vært en tragedie for hundretusenvis drepte og skadede afghanere, for flere tusen amerikanere og allierte, herunder 10 norske som er drept - og pårørende hjemme. Græsvik følger og beskriver den militære eskaleringen i Afghanistan, med sterkt fokus på Norges stadig sterkere involvering i skarpe krigshandlinger.  Og han er tydelig på at den amerikanske reaksjonen på 11.september-angrepet var planløst og hasardiøst. Norske politikere overilet lot seg rive med i et felttog som manglet en strategi og et planarbeid utover målsetningen om å revansjere anslaget mot USA.

Forfatteren skjuler ikke sin skepsis mot hovedpremisset vår hovedallierte har lagt til grunn for sin krigføring; en sterk tro på militære midler som aldri har ført fram i Afghanistan. En strategi som gir næring til Talibans rekruttering av ungdommer fra Afghanistan og Pakistan, og til al-Qaidas invitt til krigere fra en rekke land. Så kan man diskutere om bokens tittel er noe prematur. Græsvik vil svare at krigens målsetninger ikke blir innfridd:

  • Taliban er ikke utryddet
  • Afghanistans politiske og militære strukturer er svake som før krigen
  • Sikkerhets- situasjonen er prekær sørlig for kvinner
  • Den sosiale nød er overhengende for afghanere flest

Men delmål er innfridd; for mange i landet har fått bedre utdanning og helsetilbud.

Forfatteren er gjennomgående kritisk til den måten norske politikere overfor den hjemlige opinionen har «solgt» den militære innsatsen i Afghanistan. Fremfor å kalle en spade for en spade, en krig for en krig har man vektlagt den norske innsatsen som et humanitært prosjekt med statsbygging og skolegang for jenter mv. Først da soldater kom til Gardermoen i kister ikledd det norske flagget har sentrale politikere begynt å snakke om krigshandlinger.  Ifølge Græsvik, og mange av de militære han har intervjuet, har denne unndragelse av faktiske forhold bidratt til at soldatenes og offiserenes ofte farlige innsats har vært underkommunisert. Og for mange av de involverte har resultatet vært at de etter gjennomført tjeneste har møtt liten forståelse hjemme for det de har vært igjennom, og som ikke sjelden har påført dem traumer og betydelige psykiske lidelser.

Forfatteren på sin side kompenserer for dette ved i detalj å omtale noen av de mest brutale slagene norske styrker har vært involvert i. Ingen kan etter lesingen være i tvil om alvor, farlighetsgrad og mange enkeltindividers mot. Men samtidig, under den ytre fremstillingen, ligger tvil og vonde tanker hos forfatteren og noen av soldatene som tar afghanske liv i kamp, eller ved uhell;  Hvem er de som rammes, hva med deres familier, hva er det vi er med på ? Andre derimot velger ikke å stille slike spørsmål. Eller som den 22 år gamle skytteren på en panservogn uttrykte det; «Det var ham eller meg….Han ville drepe meg. Da dreper jeg ham. Sånn er det«.

Forfatteren ønsker å leve tett på soldatene i Afghanistan samtidig som han anlegger et kritisk journalistisk perspektiv. Ikke alle hadde klart en slik balansegang. Græsviks redningsplanke er viljen til å være påtrengende kritisk også i situasjoner hvor han drar nytte av andres imøtekommenhet.

Samtidig som forfatteren søker å gi en overordnet forståelse av krigen i Afghanistan vier han mye oppmerksomhet om de norske som har falt i kamp. Han, som andre, vil hevde at Norge har vært heldig som ikke har mistet flere enn 10 personer i krigen. Men likevel er tragedien stor nok for de som er rammet, direkte og indirekte. I disse delene av boken benyttes en stram dramaturgi hvor det veksles mellom dagliglivet til pårørende og dramatiske situasjoner ute - kontrastfylte forhold som iblant topper seg når budskapet kommer hjem om død eller lemlestelse.

Noen vil hevde at flere av kapitlene i Græsviks bok rommer forhold og hendelsesforløp som i ulike sammenhenger har vært utredet og drøftet i tidligere bøker, delvis av han selv. Ikke minst gjelder dette anslaget mot hotell Serena i januar 2008, da forfatteren befant midt oppe i tragedien. Til gjengjeld bringer forfatteren på andre området nytt stoff, og i sin analyse av bl.a. slag hvor nordmenn har vært involvert er han mer grundig enn andre både mht. å formidle dramatikken og få fram årsaksforhold og fakta om stort og smått. Og det er et tankekors at den politiske og allmenne situasjonen i Faryab-provinsen i nord, hvor norske styrker over lang tid ledet koalisjonens innsats, ble stadig forverret i den tid provinsen sto under norsk kontroll.  Og her snakker vi om et innsatsområde som ble valgt fordi det i utgangspunktet skulle være mer rolig og ufarlig enn det området om var alternativet; Ghazni sør i landet.

For undertegnede fremstår de avsluttende kapitler om feilskjær, bistandsnasjonen, media, kostnadene og «vår viktigste allierte» som bokens beste. Her drøfter forfatteren, også ved å trekke på andres utsagn og refleksjoner, sentrale og viktige spørsmål omkring Afghanistan-krigens begynnelse, gjennomføring og mulige avslutning. I konkrete tilfeller uttrykker forfatteren kritikk mot norske myndigheter, herunder UD og Forsvarsdepartementet. Samtidig bidrar han til diskusjonen om forholdet mellom humanitær og militær innsats samt medias rolle, herunder det å reise sammen med soldater som embeddedjournalist. Også vårt forhold til amerikanske premisser og prioriteringer i Afghanistan drøftes og forfatteren skjuler ikke sin mening om at Norges innsats i Afghanistan i hovedsak er diktert ut fra ønsket om å pleie vårt forhold til vår fremste allierte. Institusjonsbygging, bygging av skoler for jenter og humanitær innsats ble i økende grad alibiet som skjulte for reelle motiver.

Forfatteren resonnementer er jevn over godt begrunnet, men særlig på et punkt har jeg problemer med å følge ham. Bokens innledende kapitler rommer mye relevant tvil om USAs motstandere i Afghanistan lar seg beseire militært, skal man vinne afghanernes «hearts and minds» må det militære aspektet balanseres med bærekraftige utviklingstiltak som kommer den jevne afghaner til gode. Noe forbauset leser jeg da på s.267; «For lite ressurser ble lagt inn i startfasen av krigen, og det er hovedårsaken til at USA og Nato tapte krigen i Afghanistan. Det ble satt inn for få soldater, det ble brukt for lite penger, og man håpet at det hele ville være over på forholdsvis kort tid….». Sistnevnte kan nok være riktig, få vil hevde at amerikanske politikere fra presidenten og nedover i rekkene hadde påtrengende mye kunnskap om afghanske forhold forut for krigen. Men det er all grunn til å betvile at løsningen lå i å sende flere soldater, spør bare britiske og sovjetiske krigshistorikere.

Græsvik fører jevnt over et godt språk, om enn noe omstendelig og unødvendig detaljert iblant.  En del anekdoter krydrer fremstillingen, og han er prisverdig åpen om sine kilder. Bokens verdi øker ved at den rommer en solid oversikt over aktuell litteratur for oppfølgende lesing. Noen trykkfeil er til å leve med når bokens innhold for det meste gjør leseren klokere om et krigskapittel Norge er en del av. Så får den videre utvikling, herunder den varslede evalueringen av Norges innsats i Afghanistan, vise om det er grunnlag for bokens kategoriske tittel.

Bjørn Johannessen, ambassadør, ledet ambassaden i Kabul fra våren 2002 til høsten 2004.

                 

Bokanmeldelse

Den tapte krig

  • Fredrik Græsvik
  • Pax forlag, 2014
Publisert: 28.10.2014 15.07.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16.46.51