Vold preger fortsatt livet i hovedstaden Bangui. Foto: NTB Scanpix

Religionskrig, folkemord, kannibalisme?

Anarki, religionskrig, folkemord og i det siste også kannibalisme - dette er ord vestlig presse ofte bruker når de omtaler krisen i Den sentralafrikanske republikk, særlig etter at opprørerkoalisjonen Seleka tok makten i mars 2013.

Av Ilmari Käihkö og Mats Utas Sist oppdatert: 19.04.2015

Konflikten kostet bare i desember rundt 1.000 mennesker livet. En femdel av landets befolkning er jaget på flukt. Denne konflikten var stort sett en konsekvens av manglende framtidsutsikter for tidligere opprørsledere og noen av deres soldater på grunn av landets vanskelige politiske og økonomiske situasjon. Det er ikke lett å kontrollere styrkene under en krig, og enda vanskeligere etter at det eneste målet som forener dem - som oftest regimeendring - er oppnådd. Det er ofte da de virkelige problemene kommer, når interessene spriker og politikerne løper fra løftene til sine krigere. Dette er i stor grad tilfelle i Den sentralafrikanske republikk.

Seleka ble oppløst etter at lederen Michel Djotodia utropte seg selv som ny midlertidig president. Koalisjonen falt fra hverandre og begynte å utføre grusomme overgrep og plyndring - i stor grad ustraffet, fordi Djotodia fremdeles sto i gjeld til dem. Befolkningen dannet selvforsvarsgrupper kalt Anti-Balaka (anti-machete), først og fremst for å beskytte seg selv. Seleka er dominert av muslimer, men brukte aldri religiøs retorikk. Det er derfor litt overraskende at Anti-Balaka bruker sin kristne tro som en fellesnevner og retter seg mot muslimer per se. Kanskje det er en strategi for å få sympati i vesten? Det er iallfall klart at dette er den viktigste grunnen til at vestlige medier omtaler konflikten som ”religiøs”. Det er en overforenkling. Det er heller slik at  ”religion viser vei til en rekke andre historiske skillelinjer i landet, der ”fremmedhet” er den viktigste”, som Louisa Lombard har hevdet.

Ingen folkemord

Det er sant at SMSer med hatmeldinger har sirkulert i Bangui, men det har ikke resultert i folkemord. En grunn til det er at konflikten ikke primært handler om religion. Dessuten er det ganske enkelt umulig å gjennomføre folkemord i den nåværende situasjonen. Folkemord krever organisering på et høyt nivå, noe alle det involverte aktørene i Den sentralafrikanske republikk mangler.

Så hva med påstandene om kannibalisme? Nylige presseoppslag som ”Se bildene av kannibalen Gale Hund spise sin ANDRE muslim på like mange uker” selger selvsagt aviser i den vestlige verden, enda mer enn folkemord. Igjen er det verdt å minne om at sensasjonsoppslag er en velprøvd, om enn kortsiktig, metode for å samle penger til hjelpeprogrammer. Tilfeller av kannibalisme kan ha funnet sted i konflikter i regionen, men de aller fleste kannibalhistoriene er ikke sanne, og er i lokal sammenheng mer en kommentar til politiske maktforhold enn virkelige hendelser.

Tsjad er den viktigste regionale aktøren i Den sentralafrikanske republikk. Tsjads president Idriss Déby har lenge drevet forretninger via stedfortredere i nabolandet. Det er ingen hemmelighet at SARs tidligere president Bozizé, som ble styrtet av Seleka, ble hjulpet til makten av Déby for bare et tiår siden. Men det er blitt hevdet at Déby ganske enkelt hadde ”mistet tålmodigheten”. Da forholdet mellom Bozizé og Déby begynte å rakne, Vendte Bozizé seg til Sør-Afrika. Det til tross for at styrker fra Tsjad forsvarte Bangui under det første angrepet i desember 2012, fordi de trodde Seleka hadde bånd til tsjadiske opprørere. Etter at de fikk forsikringer fra Seleka om at SAR ikke ville bli noen frihavn for tsjadiske opprørere, lot de tsjadiske styrkene Bozizé-regimet smuldre opp. Etter regjeringsskiftet ga Déby åpen støtte til det nye regimet. Det er også et bredere internasjonalt perspektiv i og med at Den sentralafrikanske republikk tilhører den franske innflytelsessfæren. Franske selskaper har lenge stått for det meste av mineralutvinningen i landet. Da Bozizé ba om militær støtte fra Sør-Afrika rykket også sørafrikanske selskaper inn i landet. Det gjorde Bozizé mer politisk uavhengig av Frankrike. Da Seleka rykket inn i Bangui ble mer enn et dusin sørafrikanske soldater drept og mange flere såret av opprørerne. Det resulterte i skandaleoppslag i Sør-Afrika, og soldatene ble trukket ut. Forholdet mellom Tsjad og Frankrike ble betydelig varmere etter at Déby bidro med erfarne styrker i kampen mot opprørerne i Mali. Frankrike kan ha brukt dette nyoppblussede vennskapet til å kvitte seg med uønsket konkurranse i Den sentralafrikanske republikk for å styrke sitt grep om landet.

Tsjads innflytelse

Djotodias avgang 17. januar i år demonstrerte to forhold: For det første understreket det den sentrale innflytelsen president Déby har over maktforholdene i nabolandet. Djotodia trakk seg på et toppmøte i De sentralafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECCAS) i Tsjad. For det andre ble det klart at dersom det hadde vært et forsøk på en virkelig samfunnsmessig omveltning, var resultatet bare et kortvarig opprør. Djotodia, ute av stand til å kontrollere situasjonen lokalt og utsatt for internasjonalt press, forsvant til Benin. Han ble etterfulgt av Catherine Samba-Panza, som det siste året har vært ordfører i Bangui. Hun vant avstemningen i den midlertidige nasjonalforsamlingen, Conseil National de Transition, i konkurranse med to sønner av tidligere presidenter. Det er ingen liten bragd i et land som Den sentralafrikanske republikk. Heldigvis representerte alle kandidatene sivile politiske partier. Representativt demokrati har hatt vanskelige kår i en republikk preget av kupp og opprør. Den nye midlertidige presidenten har mange kvaliteter som det internasjonale samfunn liker: Hun har studert jus i Frankrike, var involvert i forsoningsprosessen for et tiår siden, og skal verken ha bånd til Seleka eller Anti-Balaka. Men én person er ikke nok til å endre landets kurs: Samba-Panza ba umiddelbart om flere internasjonale styrker i tillegg til de 1.600 franske og 4.000 regionale fredsbevarende soldatene i landet. EU vil sende soldater, men det er usikkert når.

Volden fortsetter

Det reiser selvsagt spørsmålet om utplasseringen vil bety noe særlig fra eller til. Styrkene vil bli små, samtidig som behovene er enorme i et land som er blitt omtalt som ”fantom-stat” eller ”anarki-stat”. Ifølge franske militære er deres hovedoppgave nå å beskytte internasjonale ikke-statlige organisasjoner. Det kan delvis forklare hvorfor de fredsbevarende styrkene ikke har klart å sikre hele Bangui, der volden fortsetter. EU-styrkene kan forbedre situasjonen, men det er slett ikke sikkert. De vil trolig ikke bli utplassert utenfor Bangui i et omfang som kan monne, og intensjonen er å begrense nærværet til maksimum seks måneder. Oppsplitting av fredsbevarende operasjoner er et raskt voksende problem i mange konfliktsituasjoner i Afrika, og stabiliteten i Den sentralafrikanske republikk er svært avhengig av et fungerende samarbeid mellom fredsbevarende styrker fra regionen, Frankrike og i nær framtid EU. Et sentralt spørsmål er hvor involvert de regionale styrkene er i konflikten. Selv styrker uten forutinntatte holdninger må trå varsomt for å unngå økt misnøye og for å opprettholde oppfatningen av at de er en nøytral styrke.

Framtida ser ikke altfor lys ut. Samba-Panza står overfor de samme problemene som Djotodia gjorde for ti måneder siden, men de er blitt mer påtrengende og situasjonen er enda vanskeligere. Politisk inaktivitet er intet alternativ. Men vil hun makte å skape bevegelse i riktig retning i Den sentralafrikanske republikk? Kan hun lede landet inn på en vei mot varige endringer? Kommentatorer som arbeidet i landet inntil de ble evakuert, ga uttrykk for at denne oppgaven er for stor til at det er mulig å lykkes: ”Før eller senere blir det krig igjen.”

 

Ilmari Käihkö, forsker ved Institutt for freds- og konfliktforskning, Uppsala universitet

Mats Utas, forsker ved Nordiska Afrikainstitutet i Uppsala

Publisert: 28.02.2014 02.00.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16.38.44