Ingen utvikling uten konflikt

Sosio-økonomisk eller politisk utvikling har ikke noe sted skjedd uten spenninger mellom de privilegerte og underprivilegerte, skriver professor Hans Morten Haugen.

Sist oppdatert: 24.06.2015

Henrik Wiig ved NIBR kritiserer i Bistandsaktuelt 4/2015 Norges støtte til organisasjoner som motsetter seg næringslivsprosjekter og velger en konfronterende linje. Denne konfrontasjonen handler bl.a. påpekning av menneskerettighetsbrudd og korrupsjon, og oppfordring til motstandskamp. Snarere burde Norge, ifølge Wiig, støtte organisasjoner som er villige til å samarbeide med myndighetene, slik at statene kan styrkes og få økt tillit blant folk.

Wiigs kritikk synes å bygge på en forståelse av at utvikling er en tilnærmet harmonisk prosess. Dette er feil. Sosio-økonomisk eller politisk utvikling har ikke noe sted skjedd uten spenninger mellom de privilegerte og underprivilegerte. Spenningene kan bli voldelige og destruktive eller ikke-voldelige og konstruktive. Det som avgjør utfallet er makthavernes evne og vilje til å føre en inkluderende politikk, der underrepresentere folk og regioner blir sikret reell innflytelse. Disse funnene er de sentrale i boken Inequalities, Grievances and Civil War av Lars-Erik Cederman, Kristian Skrede Gleditsch og Halvard Buhaug, som vant International Studies Association Best Book Award i 2015.

Utfallet av den politiske maktkampen nasjonalt er altså det avgjørede for å unngå destruktive utfall. Dersom makthaverne tviholder på sine posisjoner og ikke legger til rette for en inkluderende utvikling skaper dette grobunn for misnøye og voldelig mobilisering.

Wiig erkjenner at regjeringer og stater i andre deler av verden har lavere standarder. Slik jeg forstår det handler dette om mindre vekt på åpenhet og deltakelse i beslutningsprosessen. Løsningen hans er da å styrke staten ved å gi økt stemme til statsvennlige organisasjoner, slik at statsmakten får tillit og legitimitet.

Jeg vil ikke benekte at det kan være at noen organisasjoner velger uødvendig voldelige strategier, og kan heller ikke motbevise at støtte fra utenlandske aktører kan gi økt mobiliseringspotensiale. Likevel framstår Wiig som oppsiktsvekkende naiv i sin tro på at staten er et redskap til beste for befolkningen. Idealet må naturligvis være utviklingsvennlige stater som fremmer inkluderende utviklingsprosesser blant annet gjennom godt planlagte utviklingsprosjekter. Realiteten er ofte ikke slik.

Menneskerettighetsprinsipper og fritt og forhåndsinformert samtykke gir gode føringer for både konkrete beslutningsprosesser og mer generelle demokratiske prosesser. Ikke-diskriminering, rettsstyre, ansvarlighet, åpenhet og deltakelse er sentrale menneskerettighetsprinsipper, som stiller krav til beslutningsprosessen, ikke utelukkende resultatet. I konkrete utbyggingssaker etterstrebes i flere stater ulike former for fritt og forhåndsinformert konslutasjonsprosess fra berørte urfolk. Ved å ivareta slike prosesser kan nok beslutningen dra ut i tid, men konfliktpotensialet vil oftest reduseres.

Wiig omtaler urfolkskonvensjonene i flertall. Meg bekjent finnes det bare en slik konvensjon, fra 1989, men det finnes en urfolkserklæring fra 2007. Gjennom forhandlinger om Urfolkserklæringen har statene blitt enige om når medvirkning fra berørte urfolk er særlig avgjørende. Slike folk er mer avhengig av tilgang til landområder og naturressurser for sin fysiske overlevelse og kulturelle overlevelse sammenlignet med andre folk. Urfolkserklæringens bestemmelser om fritt og forhåndsinformert samtykke har ulike krav. Strengest krav er det for tvangsflytting, tilegnelse av urfolks eiendommer og deponering av farlig avfalli urfolksområder. Her heter det at slike handlinger skal kun skje med urfolks samtykke (consent). For lov- og administrative reformer og nye prosjekter som vil påvirke urfolks landområder eller ressurser kreves også tilslutning fra urfolkene.

Det interessante er at selv om begrepet samtykke brukes i Urfolkserklæringen, har ennå ingen stater endret formuleringene i sin lovgining. I nasjonal lovgivning anerkjennes en fri og forhåndsformert konsultasjonsprosess med berørte urfolk. Imidlertid har rettspraksis fra den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen har tolket konsultasjon i retning av samtykke, ved å kreve at myndighetene i Ecuador må sikre at de berørte folkene ‘kan bestemme om du vil godta den foreslåtte utviklingen eller investeringsplanen’.

Urfolkserklæringen skiller ikke mellom ressurser over bakken og under bakken, og Wiig har helt rett i at lovgivningen i de fleste stater gir urfolk mindre innflytelse i beslutninger om utvinning av underjordiske ressurser.

Statene fortsetter altså å gi seg selv et relativt stort handlingsrom til å kunne ignorere de berørte urfolkenes innvendinger, interesser og rettigheter. Wiig peker på at urfolkene har fått mer makt, men det burde ikke være tvil om hvem som sitter igjen med mest makt.

Utviklingsprosesser vil alltid generere konflikt. Internasjonale ansvarlighetsstandarder som menneskerettighetskonvensjoner og Urfolkserklæringen gir føringer som faktisk kan redusere omfanget av slike konflikter. Noen ganger kan det være at summen av antatte skadevirkninger og den lokale motstanden innebærer at et planlagt prosjekt ikke blir gjennomført. Andre ganger kan det være at omfanget på prosjektet reduseres. Dersom det kan bli mer likeverdige forhandlinger mellom de privilegerte og de underpriviegerte må dette forstås å være av det gode.

Mening

Publisert: 24.06.2015 08.40.35 Sist oppdatert: 24.06.2015 08.40.35