Slik framstilles dagens Namibia etter uavhengigheten i Uavhengighetsmuseet i Windhoek.

Frihetsmyter i Namibia tildekker store ulikheter

I Namibia bruker makteliten gammeldags revolusjonsretorikk samtidig som de lever i velstand. De vinner valg, mens ulikhetene i landet forblir store.

Minnelunden for Namibias frigjøringshelter er lite besøkt. Den ligger på en høyde med utsikt nordover mot hovedstaden Windhoek. Nordkoreanerne bygde den i kommunistisk propaganda stil. Den store hovedstatuen, som ligner frigjøringsbevegelsen SWAPOs store leder Sam Nujoma, er i heroisk positur klar til å kaste en håndgranat med den ene hånden mens han holder AK-geværet i den andre.

Relieffet på veggen bak viser frigjøringssoldater med ikke spesielt afrikanske trekk i fremadstormende strid, uten noen som helst forankring i virkelighetens skitne, redselsfulle krig i et hett tornbusk-landskap. SWAPO frigjorde ikke landet. Uavhengigheten ble forhandlet fram, etter at Sør-Afrika tapte et langvarig slag mot primært kubanske og angolanske tropper i Angola.

Gigantmaleriene i det høye, moderne Uavhengighetsmuseet inne i byen, er mer sovjetisk i form, med en historieforfalskning av både massakrer og slag, samt en romantisering av det som er oppnådd i ettertid.

Vinner valg

– Alt er ikke greit. Det er fortsatt stor ungdomsarbeidsledighet, og stor ulikhet. Landsbygda har ikke fått hjelpen den trenger for å utvikle seg. Folk flytter til byen og bor kummerlig. I forhold til fred og stabilitet gjør vi det bra. Namibia har et høyst sammensatt befolkning. Det er en utfordring å styre, sier tidligere statsminister og statsråd, Nahas Angula.

Hittil har den tidligere frigjøringsbevegelsen og nå regjeringsparti, SWAPO, bare økt i styrke. I praksis er landet en stat styrt av ett parti.

SWAPO fikk 56,9 prosent av stemme i 1989 da det første gang ble avholdt frie valg, i den omgangen til en grunnlovgivende forsamlingen. Oppslutningen om SWAPO økte til 76 prosent i 1999, og i november 2014 økte det til 80 prosent av stemmene. Presidenten hadde sist en oppslutning på 86 prosent.

Igjen i november 2015 vant SWAPO overveldende i regions- og lokalvalget. De sikret seg alle kommunene og utraderte utbryterpartiet Rally for Democracy and Progress (RDP) og United Democratic Front i samtlige regioner. Det gamle Democratic Turnhalle Alliance gjenstår som eneste opposisjonsparti med noe som helst tyngde.

Ønsker stabilitet?

– Folk liker stabilitet og de tror at det bare er SWAPO som kan sikre det. Partiet har styrt siden uavhengighet. Det er nok en oppfatning blant mange at for å få tilgang til ressurser må du holde deg nær SWAPO. Denne støtten er ikke politisk, men av økonomiske årsaker. Men det alt overveiende årsaken er ønsket om stabilitet.

– Dessuten er deler av opposisjon svak og ofte etnisk basert, mens andre opposisjonspartier fortsatt forbindes med det gamle regimet, sier Nahas Angula, som fortsatt er rådgiver for presidenten.

Politisk kommentator, forfatter og forsker Henning Melber tror at folk stemmer på SWAPO i mangel på gode alternativ.

– De tror det når SWAPO sier at «vi frigjorde dere, og dere skylder oss deres stemme», sier Henning Melber.

Selv var han tidligere medlem av SWAPO, inntil de mente at han ble for kritisk. Siden har han vært tilknyttet Nordiska Afrikainstituttet og Dag Hammarskjöld stiftelsen i Sverige.

På slutten av 1970-tallet, da Namibia fortsatt var okkupert av Sør-Afrika, vedtok FNs generalforsamling at SWAPO var «det eneste og autentiske representant for det namibiske folk» - dette oppmuntret bevegelsens slagord om at SWAPO er folket og folket er SWAPO. Etter uavhengighet, tross et demokratisk grunnlov, har partiet oppført seg som om SWAPO er staten, og ikke bare regjeringen, mener Melber.

Han beskriver Namibia som en «minimalist demokrati».

Les også:

Mange fattige, få rike

Gapet mellom fattige og rike i Namibia er blant de største i verden. En økonomisk vekst på 5 prosent, takket være gode tider i byggebransjen og nye gull-, kobber- og urangruver, bidrar til å holde folkelig misnøye i sjakk. Samtidig slår Den afrikanske utviklingsbanken fast at fattigdommen i landet ble redusert med 40 prosent mellom 1993 og 2010, men er fortsatt høy, spesielt på landsbygda.

Et hvit mindretall eier fortsatt de beste og største farmene. Grunnloven som ble forhandlet fram før uavhengigheten slår fast at jord ikke kan eksproprieres av staten, men at det skje på grunnlag av en «villig selger, villig kjøper».

– Hele maktstrukturen er et nytt eliteprosjekt. De nye svarte lederne er de som nyter godt av endringene. Det ble innført en begrenset jordreform. Det var makteliten som fikk private farmer, sier Melber.

Rikdommen i landet er fortsatt samlet i hendene på landets 120 000 hvite og den nye svarte eliten og middelklassen.

Ifølge The Economist Intelligence Unit har president Geingob erklært at han og kona har en personlig formue på 72 millioner kroner. Hans mye yngre kone, Monica Kalondo, er forretningskvinne med eiendeler i en rekke medieforetak.

– De rike i Namibia har lavere skatt nå enn ved uavhengighet. Det gir meg frysninger. De betaler maksimum 34 prosent skatt, mens to-tredjedeler av befolkningen lever i fattigdom, sier Melber.

– Vi som sluttet oss til kampen mot kolonimakten trodde at når vi fikk makten ville vi bruke det til fordel for folket. Når det ikke har skjedd skylder regjeringen fortsatt på apartheid-arven. En hel generasjon har gått siden de overtok makten. Det mangler en vilje til å forandre. De rike bare blir rikere.

– Naturrikdommen i landet er ikke blitt brukt for å skape en mer variert økonomi. Jeg frykter at om 10 – 15 år, når vi har solgt alle våre naturrikdom, vil vi ikke sitte igjen med et alternativ økonomisk system, sier Melber.

Landsfaderen

Landet har hatt tre SWAPO-presidenter siden uavhengighet.

Sam Nujoma likte makten og ble etter hvert formelt erklært som landsfader. På mange offentlige kontorer henger hans bilde side om side med dagens president. Han endret grunnloven slik at han kunne gå fra to til tre presidentperioder. På egenhånd bestemte han i august 1998 å sende namibiske soldater for å støtte hans venn Laurent Kabila i DR Kongo. Hverken regjeringen, statsministeren eller parlamentet ble varslet på forhånd.

Landets tre presidenter har en etter en hyllet Zimbabwes sterke mann i 35 år, president Robert Mugabe, som deres store forbilde. De har skapt en patriotiske og heltemodig fortelling om SWAPOs historie uten bestandig like god forankring i historisk virkelighet.

Med et gjennomsnitt inntekt på mer enn 6000 dollar i året per person er Namibia betraktet som et mellom-inntektsland.

Regjeringen har forsøkt å lokke utenlandske produsenter til å etablere seg i en frihandelsområde i Windhoek. Der gjelder ikke namibiske arbeidslover og fagforeninger var heller ikke tillatt. Det hjelper ikke landets arbeidere at LO i landet, National Union of Nambian Workers er tilknyttet SWAPO. De trakk som fra kampanjen for et basic income grant – kontant-utbetaling til de svakeste – da presidenten motsatte seg dette initiativet for å redusere fattigdom.

Kritikk av myndighetene

Avisen The Namibian var motstander av apartheid-regimets okkupasjon av landet, og er forblitt en talsmann for de svakeste gruppene, også under SWAPO. De skriver om offentlig sløsing:

  • At rehabiliteringen av Windhoeks internasjonale flyplass har en prislapp på 3,5 milliarder kroner.
  • At presidents reisegodtgjørelser var på over 1,4 millioner kroner i løpet av en periode på åtte måneder.
  • At parlamentsmedlemmer har økt egne vann- og strømsubsidier fra noen hundre dollar til så mye som fire tusen.

Dette skjer i en tid da sentralbanken advarer om pengemangel.

Landets energiministeriet offentliggjorde før jul at selskapet Xaris skal bygge en nye kraftstasjon til en pris på noe over to milliarder kroner. Xaris kontrolleres av to toppledere i partiet og staten.

The Namibian påpeker at en rekke gigantprosjekter som bare er til fordel for de rike utføres på «bekostning av kvalitetsutdanning og helsetilbud, i et land der tre fjerdedeler av befolkningen er avhengig av det offentlige fordi deres inntekt er for små til å betale for annet enn mat og transport».

 

Mening

I minnelunden utenfor hovedstaden fortelles heltehistorien om frigjøringskampen.
Namibias frigjøringskamp ble for det meste utkjempet i grensetraktene til Angola. Slik framstilles det i Uavhengighetsmuseet i Windhoek, men krigen var aldri slik.
Publisert: 16.02.2016 09.21.03 Sist oppdatert: 25.02.2016 06.29.21