Inkluderingskurs arrangeres av SOS-barnebyer i Malawi. Foto: Atlas Alliansen

Inkludering er nøkkelen til rettigheter og bistand

Hvorfor må vi inkludere personer med nedsatt funksjonsevne i utvikling og humanitær hjelp? Hvordan kan vi oppnå inkludering i praksis?

Av Patrice Vastel Sist oppdatert: 25.04.2016

Rundt 15 prosent av verdens befolkning, eller cirka 1 milliard mennesker, lever med nedsatt funksjonsevne. Funksjonshemmede er ofte blant de mest marginaliserte av de fattige. 80% prosent av personer med nedsatt funksjonsevne bor i utviklingsland. Men funksjonshemmede blir sjelden inkludert i bistand eller humanitære prosjekter. Hva kan gjøres for å bedre inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne, og hvorfor er det viktig?


Tankesett og holdninger


For det første handler det om endring av tankesett og holdninger, gjennom å erkjenne og akseptere funksjonshemmedes rett til å delta og at funksjonshemmede har de samme grunnleggende menneskerettigheter som alle andre. Videre er enkle praktiske tilpasninger samt samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner ofte det eneste som trengs for å gjøre en reell forskjell i reisen fra ekskludering til inkludering. Dette er hva inkluderingsprosjektet i regi av Atlas-alliansen med støtte fra Utenriksdepartementet handler om. Målet med prosjektet som startet i 2013 er å bidra til å gjøre norsk utvikling og humanitær bistand mer inkluderende for personer med nedsatt funksjonsevne.
Tallene ovenfor viser at personer med nedsatt funksjonsevne utgjør en betydelig andel av befolkningen. I krise- og konfliktsituasjoner øker andelen funksjonshemmede naturlig nok. En studie gjort i 2014 viser at 22,4 prosent av syriske flyktninger i Jordan og Libanon har en funksjonsnedsettelse. Disse tallene dokumenterer at hvis norsk bistand ikke inkluderer personer med nedsatt funksjonsevne, lykkes vi ikke med å nå de mest utsatte og marginaliserte.
Å besøke en barneskole for døvblinde barn i Malawi er en sterk opplevelse. I dette prosjektet støttet av Norad gjennom Atlas-alliansen og SIGNO kommer man i kontakt med barn som har utviklet sin egen selvstendighet og evne til å kommunisere. Uten dette prosjektet ville de samme barna forbli isolerte. Døvblinde barn blir ofte holdt skjult av sin familie som ikke vet hvordan de skal håndtere en slik situasjon og ofte er redde for selv å bli ekskludert fra lokalsamfunnet. Det er ikke for mye å påstå at dette prosjektet redder det sosiale livet til barna. Det er et livreddende prosjekt, et prosjekt som når de mest marginaliserte av alle.


Hvem trenger mest hjelp

I lys av denne ekstreme situasjonen for barn berørt av dobbelt funksjonshemning bør man reflektere videre på den store forskjellen bistand kan gjøre for mennesker med alle slags funksjonshemninger. I land hvor humanitære- og utviklingsaktører jobber, hvem er egentlig de mest sårbare? Hvem er «de som trenger det mest"? Det er liten tvil om at personer med nedsatt funksjonsevne er blant de vi kan gjøre en stor forskjell for.
De fleste prosjektledere vil hevde at de er inkluderende fordi de ikke spesifikt utelukker personer med nedsatt funksjonsevne. Dette er ikke bra nok. Det tar ikke hensyn til en nøkkelfaktor – usynlighet av personer med nedsatt funksjonsevne. Barn med nedsatt funksjonsevne blir altfor ofte skjult hjemme. Det er de som har minst sjanse til å gå på skole. Som voksne vil de også ha minst sjanse for å finne en jobb. De mangler som regel tilgang til sosial- og helsetjenester, og møter flere barrierer i alle deler av livet.
Enkle verktøy som gjør bygninger, toaletter og kommunikasjonsmateriell tilgjengelig for personer med ulike funksjonsnedsettelser gjør en stor forskjell. Manglende tilgang på toaletter er en av de største barrierene barn med nedsatt funksjonsevne møter i skolen. Det er også vanlig å bruke plakater i informasjonskampanjer, for eksempel om HIV/AIDS, men organisasjoner for personer med nedsatt funksjonsevne kan gi råd til prosjektledere om også å benytte radio for å nå personer med synshemming. Å samarbeide med lokale organisasjoner av personer med nedsatt funksjonsevne er det viktigste rådet vi gir til en organisasjon som ønsker å bli mer inkluderende for personer med nedsatt funksjonsevne. Funksjonshemmedes egne organisasjoner er naturlige partnere for å øke kunnskapen om de utfordringer personer med nedsatt funksjonsevne møter, og en stor ressurs når det kommer til råd og opplæring om passende inkluderende tiltak.


Inkluderingsprosjekt

Kobling med funksjonshemmede organisasjoner er også hva Atlas-alliansens inkluderingsprosjekt dreier seg om. Siden starten av inkluderingsprosjektet i 2013 har Atlas-alliansen holdt en rekke kurs i inkludering i Norge for blant andre Norsk Røde Kors, Flyktninghjelpen, Redd Barna, Utviklingsfondet, Caritas, SOS barnebyer og CARE. Opplæring har også funnet sted i Malawi og Vietnam. Tre pilotprosjekter har blitt lansert i Malawi i samarbeid med norske organisasjoner og FEDOMA (Malawis paraplyorganisasjon av funksjonshemmedes organisasjoner) på forskjellige områder som katastroferespons, kjønnsbasert vold og klimasmart landbruk.
Inkludering kan og bør stå sentralt i ethvert bistandsprosjekt. Atlas-alliansen skaper samarbeid og felles mål for norske utviklingsaktører og funksjonshemmedes organisasjoner i våre prosjektland gjennom opplæring og erfaringsutveksling. I dette samarbeidet ligger hemmeligheten til suksess og bærekraft.

 

Mening

Publisert: 25.04.2016 05.11.27 Sist oppdatert: 25.04.2016 05.23.49