Feiring av Sør-Sudans uavhengighet 9. juli 2011.
Folk jublet i Sør-Sudans hovedstad Juba da landet ble eklært uavhengig 9. juli 2011. Fem år etter er framtidsutsiktene for Afrikas yngste nasjon betydelig mørkere. Planer om markering av femårsjubileet er avblåst.

Sør-Sudan fem år – finnes det fortsatt håp?

MENINGER: For fem år siden jublet befolkningen i Sør-Sudan, da landet fikk sin uavhengighet etter en lang og vond borgerkrig. Nå har jubelen stilnet. Finnes det fortsatt håp for verdens yngste stat?

Til tross for en fredsavtale fortsetter urolighetene i Sør-Sudan. Befolkningen har lidd mer enn de fleste. FN varsler sult for 4,8 millioner mennesker. Krise følges av stadig nye kriser, det er ingen som lenger teller antall drepte. Det er ikke lenger så lett å bevare optimismen, men det Sør-Sudan trenger om landet skal oppnå fred er først og fremst en realistisk tilnærming.

For fem år siden var historien en annen. Afrikas lengste borgerkrig var slutt, og Sør-Sudan skulle, fri fra undertrykkingen fra regimet i Khartoum, endelig realisere potensialet som finnes i det ressursrike landet.

Selv om overskriftene for fem år siden var veldig håpefulle, visste de aller fleste i Sør-Sudan at det kom til å bli vanskelig. Det var åpenbart at landet ikke ville få på plass skoler, veier, helsevesen eller et fungerende statsapparat over natta, men det fikk de ikke under Khartoum heller. Den beste oppsummeringen av situasjonen var på noen av t-skjortene i Juba på uavhengighetsdagen: «I’ve got 99 problems, but Bashir ain’t one» (Omar al-Bashir er Sudans president).

Samtidig som staten Sør-Sudan manglet det meste for at den skulle fungere som stat, mistet man også det viktigste nasjonale samlingspunktet: Kampen mot regimet i Khartoum. Da uavhengigheten var et faktum kom andre motsetninger tydeligere fram. Noen av løsningene som var valgt for å sikre fred ble nå en del av problemet.

SPLA – en splittet styrke

En av de viktigste utfordringene var at frigjøringshæren SPLA, som ble den nye statens militære styrker, verken var en enhetlig styrke eller den eneste væpnede gruppen. I stedet fantes et utall av ulike væpnede grupper som først og fremst var lojale til egne kommandanter. Disse var i varierende grad lojale til henholdsvis saken eller høystbydende, noe Khartoum brukte aktivt for å sette de ulike gruppene i Sør-Sudan opp mot hverandre. Selv om kampen var mot Khartoum, var det først og fremst folk i Sør-Sudan som ble begge siders ofre og overgripere.

Etter fredsavtalen i 2005 skulle alle disse gruppene integreres i SPLA, som allerede var et konglomerat av ulike grupper. Dr. John Garang, SPLAs ubestridte leder, døde bare uker etter fredsavtalen. Salva Kiir fikk dermed, i en situasjon med et stort tomrom på toppen, ansvar for å holde Sør-Sudan noenlunde samlet og fredelig før folkeavstemningen om uavhengighet. Sør-Sudan fryktet, med god grunn, at Khartoum kom til å bruke de ulike gruppene til å destabilisere området. For å hindre dette valgte man en såkalt big tent policy: De væpnede gruppene ble tatt inn og lojalitet ble kjøpt slik at Khartoum ikke kunne bruke opprørsgrupper til sin fordel. Strategien hindret at konflikten blusset opp før uavhengigheten, og ble sett på som en prestasjon, men skapte senere snubletråder.

Det nye SPLA ble aldri en felles hær. Dette var mye av grunnlaget for at den politiske splittelsen i desember 2013 raskt utviklet seg til en særdeles blodig militær splittelse og borgerkrig. En annen utfordring var at veldig mye av det nye lederskapets tid og energi gikk med på forhandlinger med Khartoum og å unngå konflikter i Sør-Sudan. Dette var tid og energi som ikke ble brukt på å bygge en fungerende stat. Siden de formelle strukturene var så svake ble de uformelle viktigere. Oljen gjorde at kontrollen over staten betød kontroll over nesten alle inntektene. Sentraliserte inntekter og desentralisert voldsmonopol er omvendt av hva som vanligvis skaper en vellykket stat. Dette gjorde at korrupsjon og egeninteresse undergravde nasjonsbygging. Noen har tjent seg rike på bekostning av mange. Det er lett å tenke på Sør-Sudan som en stat som ikke fungerer, men for noen har den fungert veldig godt.

Statens evne til kontroll ble overvurdert

I en vanskelig situasjon ble det også gjort flere feil fra det internasjonale samfunnet, som skulle bistå i overgangen til fred. Forskjellen mellom å skulle tenke kortsiktig overlevelse til langsiktig planlegging ble nok undervurdert. Samtidig ble statens kontroll overvurdert. Det var lett å tro at makt fulgte formelle posisjoner, mens det i virkeligheten ofte var sånn at folk fikk posisjoner fordi de allerede hadde stor makt utenfor statsapparatet. Dette er posisjoner som ofte er avhengig av å kunne gi fordeler til egen gruppe. Siden disse gruppene ofte er etnisk homogene får politiske og personlige konflikter med én gang en etnisk dimensjon.  Dette har vi sett med all tydelighet etter konflikten i 2013. En politisk konflikt i ledelsen i det regjerende partiet SPLM sprer seg til å bli en væpna konflikt med klare etniske overtoner.

Var uavhengigheten et feilgrep? Var bistandspengene bortkastet? Og hva nå for verdens yngste stat?

Hvis ikke det hadde vært en mulighet for selvbestemmelse og uavhengighet i fredsavtalen fra 2005 er det vanskelig å se for seg at den hadde blitt underskrevet. Fredsavtalen gjorde slutt på Afrikas lengste borgerkrig hvor over to millioner mistet livet og fire millioner ble drevet på flukt. Det er også vanskelig å se hvilke av Sør-Sudans problemer som hadde blitt løst uten uavhengighet. Khartoum har ikke endret politikk, men i stedet fortsatt sin krig mot egen periferi i Blånilen, Nubafjellene og Darfur. Uavhengigheten fra Khartoum løste ikke problemene for Sør-Sudan, men de fjernet en viktig hindring. «99 problems, but Bashir ain’t one».

Det er også nødvendig å ha et edruelig forhold til hva bistand kan oppnå. Særlig i et land som Sør-Sudan. Bistand har definitivt bidratt til å redde liv og gjøre hverdagen lettere for mange. Norsk Folkehjelp har vært aktiv i landet i 30 år, og bare i fjor nådde vi 200 000 sør-sudanere med livsviktig nødhjelp. Videre har man fått til store forbedringer i helseindikatorer og, ikke minst, hvor mange som har mulighet til å få en grunnleggende utdanning.

Samtidig har ikke bistanden lykkes i å bidra til framveksten av en stabil stat som er i stand til å ta vare på egen befolkning. Konflikten som startet i 2013 var et stort tilbakeslag, og oppførselen til mange av de sør-sudanske lederne under og etter denne viser at det er langt igjen å gå, men det betyr ikke at alt har vært bortkastet. Både fordi det var riktig å prøve, og fordi noen av de mange frøene som har blitt sådd fortsatt kan spire.

Framtida for verdens yngste stat

Først er det nødvendig å opprettholde den humanitære hjelpen til Sør-Sudan. Både fordi landet står på randen av en sultkatastrofe, og fordi mangelen på, og fordeling av, ressurser er en av de store konfliktdriverne i landet. En forutsetning for en varig fred er at folk ikke står i fare for å  sulte i hjel.

Videre er det helt nødvendig å bygge opp en alternativ økonomi. Sør-Sudan kommer ikke til å bli et ledende industriland i overskuelig framtid, de er avhengige av å satse på jordbruk. Landet er ekstremt fruktbart, finnes her nød og sult skyldes det svikt og dårlig planlegging. Gjennom en satsing på jordbruk vil man både kunne sikre en framtidig matsikkerhet og gi mulighet for en økonomi som er lokalt basert framfor basert på kontroll over olje.  Slik kan man også gi mulighet for arbeid til de titusener av soldater som må demobiliseres. Uten en levedyktig økonomi blir disse demobilisert inn i arbeidsløshet og desperasjon. En dårlig løsning for et land med store traumer, et militarisert samfunn og lett tilgang til våpen.

Det er også viktig at det internasjonale samfunnet anerkjenner de maktstrukturene som er, og hvordan disse påvirker ledernes handlingsrom. Penger, posisjoner og privilegier blir brukt for å belønne lojalitet og undergraver dermed statsbyggingen. Bistand kan ikke alene bryte dette, det er sør-sudanernes ansvar, men bistand og politisk press kan bidra til å bryte opp noen av disse mekanismene. Blant annet ved å bidra til en økonomisk utvikling og gjennom eksternt press for å sikre en form for åpenhet og at noen må stå til ansvar.

Landets rundt 12 millioner innbyggere har fått mer enn sin andel konflikt og død. Folk flest ønsker fred. Optimismen er kanskje borte, men det viktigste for Sør-Sudan er en realistisk politikk som anerkjenner hvor lang vei landet har å gå og internasjonal støtte til å gå den.

Publisert: 08.07.2016 11.48.08 Sist oppdatert: 08.07.2016 11.48.09