direkte fra kamera
Norges nye utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide. Foto: NTB scanpix

Ny kurs? En mer aktivistisk rettighetspolitikk?

LEDER: Vil en ny utenriksminister innebære en mer aktivistisk menneskerettighetspolitikk overfor norske samarbeidsland for bistand?

Av Gunnar Zachrisen Sist oppdatert: 27.10.2017

Norge er for lite villig til å stille krav til sine bistandsmottakere, mente utenrikskomiteens leder Ine Eriksen Søreide da Bistandsaktuelt intervjuet henne høsten 2012

– Når fremskrittene uteblir eller utviklingen går i feil retning, får det ikke konsekvenser. Det gjelder særlig på områder som menneskerettigheter og godt styresett, uttalte hun – som en tydelig kritikk av den rødgrønne regjeringens bistands- og utenrikspolitikk.

Høyres profilerte utenrikspolitiker trakk den gang fram Etiopia som eksempel på politisk unnfallenhet fra Stoltenbergregjeringens side.

– Det er påfallende hvordan Norge lar være å påtale grove overgrep. I en situasjon med en dramatisk forverring av menneskerettighetssituasjonen, der fornuften skulle tilsi at man heller reduserer sitt samarbeid med regimet, velger regjeringen å tredoble den norske bistanden, sa Eriksen Søreide og viste til at bistanden til den etiopiske stat skulle økes med 350 millioner kroner over en femårsperiode.

Høyre-politikeren reagerte på at Norges daværende miljø- og utviklingsminister Erik Solheim i Stortinget argumenterte med økonomisk vekst, framskritt i arbeidet for tusenårsmålene og troverdige lavkarbonplaner som begrunnelse for opptrapping av norsk bistand til landet.

– Vi må kunne forvente et mer konsekvent forsvar for menneskerettighetene og at det stilles klare betingelser for norsk bistand, sa hun.

De fleste analytikere vil trolig mene at H/Frp-regjeringen første fire år ikke innebar noen markant ny kurs på dette området sammenlignet med den tidligere regjeringen.

Samtidig er spørsmålet om norsk politikk og krav overfor samarbeidsland fortsatt høyaktuelt. Det makthegemonistiske Etiopia er fortsatt et betydelig samarbeidsland for norsk bistand, og figurerer høyt på listen over Norges «langsiktige strategiske partnerskap». På den samme listen finner vi land som Mosambik, Malawi, Tanzania, Uganda og Myanmar. De er i ulike situasjoner politisk, sosialt og økonomisk, men alle kjennetegnes av vesentlige utfordringer på demokrati- og menneskerettighetsområdet.   

Professor og Etiopia-ekspert Kjetil Tronvoll tar til orde for en mer pragmatisk tilnærming til bistandssamarbeid enn det Eriksen Søreide gjorde i 2012. «Som internasjonal aktør som vil støtte helse og utdanning kan man ikke få både i pose og sekk. Vi kan si at vi forstår deres synspunkt, at vi er uenig i deres undertrykkende politikk, men at vi likevel har noen felles mål», sier han i et intervju i vår siste utgave (nr. 6-2017, side 32).

Eriksen Søreide og Tronvoll har muligens ulike vurderinger av hvilke rettigheter som skal og bør vektlegges i utviklingsland. Her står sivile og politiske rettigheter på den ene siden og økonomiske og sosiale rettigheter på den andre. Det kan også handle om retorikk og hvilke krav det er klokt og rimelig å stille, i lys av hvilken utviklingsfase et land befinner seg i.

I dette rommet av omstridte temaer bør det være grunnlag for betydelige meningsbrytninger de kommende fire årene, både fra politikere, bistandsbransje og forskere. Kjør debatt!

Publisert: 27.10.2017 05:38:05 Sist oppdatert: 27.10.2017 05:38:06

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.