IKKE TIL GJENBRUK
Mogadishu, Somalia? Er det ikke der det er sult og bomber eksploderer? Ja, men det er også et hverdagsliv. Foto: Streets of the World/Jeroen Swolfs

Hvorfor alle elsker triste historier om Afrika, og hvorfor vi bør slutte med det

Når så du sist et bilde fra Somalia uten blod, bomber eller pinnetynne mennesker? Hvis Afrika var så ille som vi skriver i media, hadde det ikke vært folk igjen der. Folkens, tiden er inne for å fortelle nye historier.

Av Anne Håskoll-Haugen Sist oppdatert: 22.02.2017

Et bilde fyller kinolerretet på Cinemateket i Oslo;

En hvit strand med glade sunne menn som spiller fotball i ettermiddagssolen. Noen jubler, andre står rolig og ser på. Og undres: Hvor er vi?

Svaret er: Mogadishu, Somalia. Bildet føles uvant, så annerledes fra de vi vanligvis ser, at det nesten er vanskelig å tro på. For når så du sist et bilde fra Somalia uten blod, bomber eller pinnetynne mennesker?

På neste bilde som fyller kinolerretet er vi i en gate med fruktselgere, noen kvinner kjøper kokosnøtter, og juletrær i plast er til salgs. Hvor? Kabul i Afghanistan. Hyggelig markedsdag og juletrær i Kabul? Javisst.

Bildene er tatt av fotografen Jeroen Swolfs. Han har reist til 194 land og tatt ett bilde fra hver hovedstad. I et storslagent prosjekt kalt The streets of the world vil han vise oss hverdagslivet, alt det som skjer utenom overskrifter med utropstegn etter.

– Jeg ville vise hvordan verden ser ut i dag, vise det som skjer utenom de store nyhetssakene hvor ofte vold og nød dominerer. Jeg vil vise hvor like vi mennesker er overalt, kanskje det vil gjøre at vi føler oss nærmere hverandre, sier Swolfe, som besøkte Norge under Human Rights, Human Wrongs – festivalen i Oslo i februar. 

Katastrofen er alltid nær!

For når media forteller om land langt borte, er det sjelden likheter og hverdag de fokuserer på. Tomm Kristiansen i NRKs utenriksavdeling er mektig lei av K-stoff;

– Vi har noen leverandører av krig og katastrofer her i Norge som ikke vet sitt eget verste. Hvem vet for eksempel at de i Etiopia er i gang med å bygge 11 nye universiteter, at ni av ti jenter går på skolen? Nei, dette vet vi ingenting om, fordi Amnesty og Human Rights Watch nærmest har monopol på historiene om Afrika.

Det uttalte Kristiansen under en debatt på Cinemateket 15. februar. Og organisasjonene bidrar. De har en ulykksalig trang til å formidle K-stoff; katastrofer, krig og konflikt.

Kristiansen rister med den hvite panneluggen over pressemeldingene deres:

”Sultvarsel: I Etiopia står 10 millioner mennesker i fare for å dø av sult hvis de ikke får mat!”

– Ja, men hele Norges befolkning ville også stått i fare for å dø hvis de ikke fikk mat. Ingen døde i denne katastrofen, fordi det finnes veldig gode varslingssystemer for tørke som gjorde at Etiopia var forberedt og sendte ut mat i tide. Men det får vi ikke vite, sa Kristiansen.

Han kaller det propaganda, og mener selv ikke Trump kunne gjort det bedre. Han glemmer kanskje at store deler av maten kommer fra Verdens matvareprogram og at organisasjonene spiller en viktig rolle i utdelingen, men ok, vi tar poenget hans:

– Hvis Afrika var så ille som vi skriver om i media, så hadde det ikke vært noen mennesker igjen der, da hadde de enten sultet ihjel eller blitt drept, sukker NRK- veteranen.

Han innrømmer selv å være skyldig i å lete frem historier om vold og elendighet fra sin tid som korrespondent. 

Mikrofoner til folket

Men noe er i gjære. Ordet konstruktiv journalistikk dukker opp stadig oftere. Den nye måten å fortelle historier på er like aktuell for organisasjoner som for pressen.

Cathrine Gyldensted leder Institutt for konstruktiv journalistikk ved Windesheim universitet i Nederland. Nå skal hun lære opp en ny generasjon journalister til å fortelle sannere historier om verden:

– Det handler ikke om at vi skal slutte å fortelle om sult, krig og katastrofer. Men om å stille andre spørsmål til andre kilder og lete etter andre vinklinger.

Gyldensted vil at vi skal begynne å snakke om hvordan mennesker løser problemer, ikke bare om problemene. Du kan for eksempel velge å skrive om plyndringer og vold etter jordskjelvet på Haiti, eller du kan skrive om hvordan menneskene samarbeider om å løse krisen.

Flere vanlig folk må få en mikrofon for å fortelle hvordan verden ser ut for dem. Du kan velge å gi mikrofonen til mennesker som kjenner problemet på kroppen, i stedet for å la hjelpearbeidere, politikere og byråkrater alltid få taletiden. I tillegg må journalister og organisasjoner slutte å bestemme seg på forhånd for hvem som er helt, hvem som er skurk og hvem som er offer.

– Kill your victims! Vi bestemmer oss for at noen er ofre og stiller dem spørsmål som passer til det bildet. Men skaper kriser ofre, eller får det frem det beste og sterkeste i mennesker? Hvorfor viser vi ikke det i stedet? sier Gyldensted.

Men fortellingen om passive ofre, aggressive overgripere og utenlandske hjelpere er fortalt så mange ganger at den har blitt sann. 

Hans Roslings høyre sko

Superstjerne-professor i internasjonal helse, Hans Rosling, som nylig gikk bort, kjempet mot journalister hele livet; hvorfor forteller dere ikke om alt som fungerer, om at verden er friskere, rikere og fredeligere enn noen gang? 

Ildrød i fjeset og mektig irritert sa han dette i en opphetet debatt med en dansk tv-journalist:

– Du kan ikke bruke media hvis du vil forstå verden! Nigeria har gjennomført et fantastisk demokratisk valg, har rask økonomisk vekst og fallende barnedødelighet. Hvorfor skriver dere ikke om det! Det er som om du bare skulle skrevet om min høyre sko (trekker hele foten opp på bordet og peker på skoen sin), den er jo jätteful, men den er bare en bitteliten del av meg!

Journalisten hadde forsøkt å forsvare hvorfor kanalen hans bare dekket nigerianske myndigheters krig mot Boko Haram.

Ifølge Rosling har medias dekning av fattige land ført til at vi ikke bare er uvitende om verden; men at vi aktivt opprettholder et helt feil bilde av hva som foregår rundt oss. Derfor gjør vi det dårligere enn en sjimpanse på spørreundersøkelser om verdens tilstand.

Kristiansen i NRK minner oss på at mens vi sitter her og klager over Trumps fake news – så er halve sannheter de falske nyhetenes onde tvilling. Og det gjør alle som forteller historier om fattige land seg skyldige i når vi stadig velger de blodige og utsultede vinklingene.

Media og organisasjoner leter etter sjokk-effekten for å få oppmerksomheten vår. Men i dag vil kanskje flere få bakoversveis av en glad familie som spiser middag i Kabul, enn et bilde av kroppsdeler og bygningsmasse som ligger strødd ut over gaten. Det viser reaksjonene på fotoprosjektet til Swolfe; The Streets of the World. 

Verden skapes hjemmefra

Det er deilig å få fordommer bekreftet, da slipper hjernen å anstrenge seg så voldsomt. Psykologer har et ord for når det motsatte skjer, kognitiv dissonans; at det ikke er samsvar mellom forestillinger og handlinger. Når vi ser tjukke nigerianere på McDonalds på vei hjem fra universitetet, eller syriske flyktninger med smarttelefoner blir vi forvirret, fornekter eller fniser litt. Det er derfor vi ler av vitser, det er noe i historien som bryter med det vi trodde skulle komme.

Vi har lært at Afrika er fattig, sultent og kaotisk. Mange mennesker med lite klær og uten sko graver i jorden med hakke. Det er varmt, tørt og mye fluer. Mennene er sinte og slåss, kvinnene blir voldtatt og gråter. Mange hjelpearbeidere deler ut hvite sekker med ris og setter sprøyter i armen på magre barn. Det finnes et spennende dyreliv; elefanter, løver og flodhester og slikt, men alle er snart utryddet på grunn av krypskyttere.

Det er ikke usant, men dette er også sant; Kreft, diabetes og hjertesykdommer tar livet av flere i Afrika enn malaria, tuberkulose og hiv til sammen. Nigeria produserer flere filmer i året enn Hollywood. Det bygges ti hypermoderne skyskraperbyer i Afrika (Barcode i Oslo ser ut som et rekkehusfelt i forhold). Verdens første droneflyplass er nå operativ i Rwanda – blod og medisiner sendes i 140 kilometer i timen til sykehus på landsbygda. Og ikke glem African Fashion Week – alle hipsterne er jo i Lagos nå.

Isbjørn-fantasier for fall

Forskerne Anne Hege Simonsen og Elisabeth Eide har gått igjennom pressedekningen av den ikke-vestlige verden i norske aviser fra 1902 til 2002. De teller at rundt 70 prosent av sakene om Afrika handlet om krig, sult, kriminalitet, bistand og misjonering. Ikke rart vi har et forskrudd bilde av kontinentet.

At vi insisterer på de triste historiene om Afrika sier aller mest om hvilken historie vi vil fortelle om oss selv; der ute råder et vilt kaos, her hjemme er alles in ordnung. Men som Rosling sa; hvis vi slutter å gjenfortelle vrangbildene av verden kan vi slutte å være så redde for at alle vil komme til oss. For de aller fleste i verden har det faktisk ganske bra der de er og har ikke tenkt seg noe sted. Og de som har kommet hit, er kanskje ikke så forskjellige fra oss som vi tror. 

Og hva var forresten bildet fotografen Swolfe tok, som skulle gi mennesker langt borte en sjokk-opplevelse av Norge?

Solbrune jenter i bikini på bystranden i Oslo!

Hva, hvor ble det av isbjørnene, er det sommer i Norge? 

Publisert: 22.02.2017 06.58.59 Sist oppdatert: 22.02.2017 06.58.59