En film fra den britiske hjelpeorganisasjonen Comic Relief ble kåret til årets verste innsamlingsvideo under SAIHs kåring. Artikkelforfatteren mener slike kampanjefilmer preger bildet av verden bortenfor oss. Illustrasjon: Bilder fra Comic Reliefs kampanjevideo.

Bistand framstilles som veldedighet

UTSYN: Kampanjer framstiller bistand og utviklingspolitikk som ren veldedighet. Det preger journalistikken på feltet, og gjør det også lettere å angripe.

Av Maren Sæbø Sist oppdatert: 14.12.2017

Det hevdes stadig at det ikke går an å kritisere bistand, at det liksom ikke er lov, fordi man kritiserer jo ikke noe som er godt. Mantraet har vært framme igjen de siste ukene etter at Terje Tvedt slapp enda en bok. Noen beskriver ham som en ensom svale, en motstemme som helt aleine tar opp kampen mot godhetsregimet, godhetstyranniet eller i det minste godhetshegemoniet i norsk utenrikspolitikk.

Men for de av oss som har hatt det som jobb å følge med både ute og hjemme, over noe tid, virker det i beste fall dårlig orientert. Men muligens sier resonnementet, og en del av mottagelsen av boka, mer om hva folk tror bistand er, og ikke hva den er. Den har et rykte på seg for å være nettopp veldedighet. Og de gangene den omtales annet enn i fagblader, som Bistandsaktuelt, og interne diskusjoner er det ofte langs aksen: «Hvor mye av pengene gikk til de som trengte dem og hvor mye til flybilletter?». Det er som om feltet ikke har utviklet seg selv noe særlig siden 1960-tallet, og heller ikke har evne til det.

 

Redaksjonene bygd ned

Det er flere grunner til at bistand og utviklingsspørsmål ikke får så veldig stor dekning utenfor bransjen selv. Noe av grunnen ligger jo i redaksjonene. Mye kunnskap har forsvunnet ut av disse de siste årene, det er få som har hele verden som arbeidsfelt, og dekningen blir ofte noe tilfeldig eller styrt av den enkeltes interesser. Med kunnskapen har også mye av kontaktnettet man hadde mot feltet blitt borte. Få medier holder seg fortsatt med egne utenriksredaksjoner, og det er «harde» nyheter som dominerer det vi får fra andre kontinent enn USA og Europa. Det vil si krig, katastrofer og ett og annet eksotisk innslag.

Hvorfor bistand eller utviklingspolitiske spørsmål regnes som «myke» nyheter kan jo problematiseres. Men i kampen om ressurser og lesere, taper disse stoffområdene. Ofte trekkes reiseutgifter fram som en grunn til at utviklingsspørsmål ikke dekkes, men det har jo aldri vært så billig og enkelt å reise som nå. Verden er rett og slett blitt mer tilgjengelig. Samtidig som vi altså har blitt mer nærsynt.

 

Flere informasjonsmedarbeidere

Den neste årsaken til at bistandsdekningen blir så forflatet må aktørene selv ta på sin kappe. Samtidig som antall journalister som følger dette er blitt færre, har antall informasjonsmedarbeidere i organisasjonene blitt flere. Og selv om mye informasjonsarbeid er godt, og opplysende, henger noe av det dårlige også igjen. Tredve år etter Live Aid er det overraskende hvor seiglivet en del stereotypier bransjen benytter seg av er.

Sist uke kåret Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond, SAIH, årets rustne radiator. Vinnerbidraget, fra et britisk konsortium av hjelpeorganisasjoner, viser en rødhåret popstjerne som oppsøker gatebarn i Liberia og gjerne vil ta dem med seg hjem. Innslaget gir lite kontekst, men de som har besøkt Liberia vil gjenkjenne bydelen West Point i Monrovia, et tett og beryktet samfunn med rundt 65 000 mennesker på en sandtunge nær sentrum av byen. Denne bydelen ble hardt rammet av ebola-epidemien, og satt under karantene av myndighetene. Svaret var å organisere forsvaret mot sykdommen sjøl, bevæpnet med gummistøvler og penn og papir gikk frivillige fra hus til hus og registrerte de smittede og stoppet herjingene.

 

Helt avhengige av givere

Men i filmsnutten med den britiske popstjernen Ed Sheeran skildres et West Point hvor gatebarn er fullstendig overlatt til seg selv, og helt avhengig av giveres hjelp i Storbritannia for å ha noen framtid. Selvsagt finnes det gatebarn i West Point, og selvsagt er de svært sårbare, men kampanjevideoen er et skoleeksempel på lyd og bilde satt sammen for å appellere til følelser, helt uten kontekst. Om dette hadde vært én enkelt kampanje, et slags gufs fra åttitallet, så hadde det kanskje ikke vært noe å mase om lenger. Men ta en titt på de andre videoene samlet av SAIH, så ser man et mønster. Også norske organisasjoner har benyttet seg av kjendiser de siste årene.

Organisasjoner må selvsagt fortsatt få lage kampanjer, men med journalistene mindre på reisefot, blir denne typer bilder av verden bortenfor oss det dominerende bildet. Denne forflatningen har noe av skylda for at det blir lett å stemple all utviklings- eller bistandspolitikk som «godhet» i system. Effekten kan liksom måles i antall skoler bygget eller munner mettet. Går noen fortsatt sultne, så «virker ikke» bistand. En slik forenkling er jo lite dekkende for feltet slik det er i dag.

 

Tvedt er lite konkret

Kanskje noe av det som lugger mest med den type debatt man ser i kjølvannet av bøker som den Tvedt nå har forfattet, er at den kan gjøre en debatt han hevder må reises, enda vanskeligere å reise. Tvedts postulater er et ideologisk angrep, det er såpass lite konkret at alle og ingen rammes. I stedet for å svare på eventuelle anklager, går noen i skyttergravene, andre bare trekker på skuldrene. I kombinasjon med lite journalistikk på feltet, og et imageproblem skapt av stereotype kampanjer, stenges debatten om hva slags utviklingspolitikk vi skal ha for et større publikum. Det gjør også utviklingspolitikken lett å angripe.

Mening

Effekten kan liksom måles i antall skoler bygget eller munner mettet. Går noen fortsatt sultne så «virker ikke» bistand.

Maren Sæbø

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene: 

Oluthimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forskningsleder SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, leder i Regnskogfondet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Benedicte Bull, professor SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Lisa Sivertsen, fungerende generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Camilla Houeland, selvstendig konsulent

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og skribent

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Kjell Roland, Norfund-direktør

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Publisert: 14.12.2017 17.49.35 Sist oppdatert: 14.12.2017 17.49.35

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes. Vi aksepterer heller ikke innlegg med lenker til andre sider.