Dette bildet «kan være en montasje» laget av høyresiden, fastholdt president Daniel Ortega nylig i et intervju med CNN. Han mente samtidig at mange som ble beskyldt for å være paramilitære i virkeligheten var «innbyggere som forsvarer seg». (Skjermdump fra CNN.) 

Daniel Ortega – Nicaraguas paramilitære leder

Hvorfor er paramilitære involvert i væpnede aksjoner mot de som protesterer mot din regjering? Det var spørsmålet Nicaraguas president Daniel Ortega fikk i et tv-intervju med amerikanske Fox News sist uke.

Av Gunnar Zachrisen Sist oppdatert: 02.08.2018

Tv-reporteren satte fingeren på et framtredende trekk ved den nye voldsbølgen i Nicaragua; regimets utstrakte bruk av bevæpnede sivile til å angripe demonstranter. Illegale grupper som opptrer side om side med politiet. Det er disse som har stått for en svært stor del av de over 400 drapene som har skjedd så langt – etter at protestene mot Ortega-regimet startet 18. april.

Alle som har fått med seg tv-intervjuet vil se at Ortega vrir seg unna spørsmålet. 72-åringen redefinerer begrepet «paramilitær» til noe som kun regjeringskritiske opposisjonelle kan være. I stedet for å innrømme det alle nicaraguanere vet bruker den aldrende despoten anledningen til å angripe sine motstandere. Det er de unge demonstrerende studentene som er den angripende part. Det er de som er «paramilitære», «terrorister» og «torturister», ikke hans egne leiesoldater i sivil.

 

Innbegrepet på undertrykking

For oss som fulgte med på opprørene og menneskerettighetsovergrepene i Latin-Amerika på 1980-tallet er paramilitære gruppers nye, sterke rolle i det fredelige Nicaragua skremmende. Selv sluttet jeg allerede for lenge siden å la meg overraske over Ortegas diktatoriske tilbøyeligheter, men den nye trenden er et slags endelig bevis på at regimet mangler enhver anstendighet.

Begrepet paramilitær har lange, blodige tradisjoner i latinamerikansk historie. Det refererte og refererer seg til sivile som har fått våpen og opplæring av et regime, men som opererer helt utenfor vanlig demokratisk kontroll. I Mellom-Amerika var de ofte tidligere soldater eller helt vanlige fattigfolk som trengte penger. Oppgavene de ble tildelt – i hemmelighet, av regimevennlige maktmennesker – kunne spenne fra å overvåke, true og trakassere til å kidnappe, skade og henrette. 

I land som Chile, Argentina, Colombia, Guatemala, Honduras og El Salvador var de paramilitære i ulike perioder på 1970-, 80- og 90-tallet selve innbegrepet på systematisk voldelig undertrykkelse. Det var varianter av systemer regissert av militærdominerte regimer for å øve kontroll, spre frykt og «rense ut» opposisjon.

 

Et grufullt syn

På begynnelsen av 1980-tallet reiste jeg i et halvt år rundt i Mellom-Amerika, en region der flere land var herjet av politisk uro og grov undertrykkelse. Mens jeg var i Guatemala ble en kjent urfolksleder, landets første ordfører med maya-bakgrunn, likvidert av «ukjente menn». Det var et sjokk for Petter Skauen og andre ansatte i Kirkens Nødhjelp som hadde hatt ham som en nær samarbeidspartner. Samtidig signaliserte det starten på en voldsbølge med utrenskningsaksjoner som skulle kreve titusener av liv, særlig blant landets mayabefolkning.

I 1981 var jeg også i El Salvador, mens opprøret vokste og borgerkrigen herjet i landet. Jeg glemmer aldri besøket til det største sykehuset i hovedstaden der jeg skulle intervjue en jurist som arbeidet med å registrere voldsofre. Jeg håpet å få henne, en informert kilde, til å si noe om hvem som hadde hovedansvaret for volden i landet. Det ga hun ikke noe klart svar på, selv om hun visste – forståelig nok, gitt at flere andre med samme yrkesoppgave allerede hadde blitt tatt av dage.

Men plutselig får hun en telefon. «Bli med», sier hun – og tar meg med et par etasjer lenger ned i sykehusbygget – til likkjelleren. Vi kommer akkurat tidsnok til å se portøren komme bærende med fem hoder. Kroppene lå fortsatt i ambulansen.

Fire menn og en kvinne. Alle ungdommer.

Det jeg husker like godt var de nysgjerrige ungene fra nabolaget som hadde flokket seg om likbilen, som om det var isbilen som hadde kommet. 

 

Opererte som dødsskvadroner

Hendelsen var sjokkerende, men samtidig ikke helt overraskende. Få måneder i forveien hadde jeg, sammen med aktivister fra Latin-Amerikagruppene i Norge, møtt fem utsendinger fra den sivile motstandsbevegelsen i El Salvador. Så dro de tilbake. 27. november 1980 ble en av dem, Juan Chacon – sammen med fire andre motstandsledere – bortført, og deretter halshugget av en dødsskvadron.  

Undertrykkingen i land som El Salvador og Guatemala på 1980-tallet var systematisk, og fortsatte i stort omfang helt til godt inn på 1990-tallet. Paramilitære kjørte rundt i hovedstedenes gater under portforbudet, ofte side om side med sikkerhetsstyrker. I praksis opererte mange av dem som rene dødsskvadroner.

Ved å benytte seg av bevæpnede sivile til overvåkning, trakassering, overgrep og «forsvinninger» unngikk myndighetene å bli direkte ansvarliggjort. Det lå ofte et uklarhetens skjær over omstendighetene rundt. «Bortført av ukjente menn» sto det i en parentes etter navnene når MR-org skulle oppsummere.  

«De kom i sivil», «de brukte macheter», fortalte skrekkslagne pårørende av ofrene.

 

Kontrasten: Det fredelige Nicaragua

Å reise fra ett av disse landene til Nicaragua på begynnelsen av 1980-tallet var som å komme fra frykt, redsel og vold til fred og ungdommelig entusiasme. Landet hadde kastet et diktatur, og kvittet seg med diktatoren Somozas undertrykkelsesapparat.

Det var trygt å bevege seg rundt i gatene. Politi og hærsoldater spredde ingen frykt blant folk flest. De vennlige, unge uniformerte sandinistkvinnene i Managua sto i grell kontrast til de skremmende gorillaene som patruljerte gatene i San Salvador og Guatemala City. 

Landet som var i gang med en alfabetiseringskampanje, gjennomførte landreformer og sendte helsebrigader ut til landets små avkroker fikk FN-priser og tiltrakk seg internasjonal oppmerksomhet over hele verden. Ikke alt var som det skulle her heller (i ly av den begynnende contras-krigen ble det begått overgrep mot miskito-indianere og familier til contrasopprørere), men situasjonen kunne på ingen måte sammenlignes med de autoritære frykt-regimene som styrte i de fleste nabolandene.

Et av grepene som ble gjort i revolusjonens tidlige år var å sikre en bredere rekruttering av soldater, blant annet sterk kvinnerepresentasjon, og demokratisk kontroll over landets sikkerhetsstyrker. Paramilitære styrker var helt og holdent et fremmedord i denne settingen. Det skjedde heller ikke at tidligere soldater dannet gjenger for å drive kriminell virksomhet, slik tilfellet var i andre land - og som har fortsatt å skape enorme problemer. (Derimot skjedde det en etablering av ulike typer sandinistiske masseorganisasjoner, som senere ble en del av Ortegas apparat for negativ samfunnskontroll.)

 

«A sea of calm»

I Nicaragua høsten 2009 intervjuet jeg politisjefen i landet, Aminta_Granera – nonnen som ble sandinistsoldat og senere gikk gradene gjennom politibyråkratiet. Hun nøt den gang bred støtte og høy popularitet i befolkningen. Temaet var blant annet drapsstatistikk og kriminalitet. Hvorfor var det slik at Nicaragua, et av Latin-Amerikas fattigste land, hadde så få drap og så lite kriminalitet?

Granera - som var utnevnt og deretter gjeninnsatt av to ulike presidenter, fra ulike partier - vektla i sitt svar blant annet det nasjonale politiets partipolitiske uavhengighet, som hadde gjort at det nøt bred tillit blant nicaraguanere. Andelen kvinner i korpset var et annet argument.

Så sent som i mars 2016 var den kvinnelige politisjefen, kjent for sin beskjedne, milde og snille framtoning, invitert til å snakke om samme tema for den amerikanske tenketanken Center for Strategic & International Studies.

 “While much of Central America confronts some of the highest violent crime rates in years, Nicaragua appears to be in a sea of calm”, twitret senteret ved den anledning.

 

 

Tok direkte kontroll

Et par år i forveien hadde imidlertid landets president Daniel Ortega, en leder som i stor grad hadde glemt idealene fra sandinistrevolusjonens tidlige år, gjort nye grep for å befeste sitt stadig mer korrupte styre. Ett av dem var å ta direkte presidentkontroll over politiet. Det skjedde tilsynelatende uten at politisjefen, som tidligere hadde understreket etatens uavhengighet, protesterte.

Siden den gang har Granera fått massiv kritikk ved flere anledninger, og i april i år ble hun avskjediget av Ortega etter 12 år i jobben. Det skjedde etter at politiet hadde fått massiv kritikk for sin brutale opptreden under de første demonstrasjonene i landet (mot kutt i sosiale tjenester).

 

 

Ortegas egen mobb

Voldsbølgen i Nicaragua, som begynte 18. april i år, har sjokkert alle som har et hjerte for Latin-Amerika. Hvordan kunne dette fredelige landet plutselig ende opp i en slik politisk og menneskelig tragedie?

Både presseorganer og menneskerettighetsorganisasjoner er ganske entydige i sin omtale av hvem som har hovedskylden for voldshandlingene; bevæpnede sivile i nært samarbeid med politi. Det er de samme «selvforsvarsgruppene» Ortega-regimet har bygget opp fra grunnen og som gradvis har utviklet seg fra støttespillere og overvåkere til å bli en livsfarlig mobb. De omtales både som paramilitære og parapoliti. De sivile gruppene, en type anti-opprørsheimevern etablert av regimet, opptrer mer eller åpenlyst sammen med det nasjonale politiet, også under større politiaksjoner.

Der de kjører forbi i gatene, ofte i politiets Toyotaer, sprer de frykt blant folk flest. Ansiktene er skjult bak tørkler og balaklavas og de bærer tunge våpen av samme type som landets sikkerhetsstyrker, viser en rekke videoer lagt ut på sosiale medier . I så måte minner de også utseendemessig mer og mer om sine paramilitære forgjengere 1980- og 90-tallets El Salvador og Guatemala. Forskjellen er at Ortegas leiesoldater opererer enda mer åpenlyst. De har møter på politistasjoner, de kjører rundt i politiets Toyota’er og ikke i amerikanske van’er med sotete ruter, slik tradisjonen var i nabolandene.

Menneskerettighetsorganisasjoner gir disse bevæpnede regimelojale gruppene hovedansvaret for drap og lemlesting av studentaktivister, demonstrerende bønder, journalister og folk fra menneskerettighetsorganisasjoner. Bruken av svært kraftige våpen og det høye antallet drepte tyder på at politiet og de paramilitære bevisst går inn for å drepe, mener menneskerettighetsorganisasjonene.

 

Massakren på morsdagen

Massakren under Morsdagen i Nicaragua 30. mai i år, da flere hundre tusen fredelige demonstranter protesterte mot drap på studenter, er blant de mest kjente. 16 ble skutt av paramilitære som åpnet ild mot demonstrantene.

Angrepene mot demonstranter i ulike deler av fylket Carazo 8. og 9. juli  er et annet eksempel.

Sistnevnte minner mest om en krigsoperasjon. Over 1000 bevæpnede menn – politi og paramilitære – ankom i statlige kjøretøyer. De gikk raskt til angrep på demonstrantenes veisperringer og okkuperte bygninger. Resultatet var 22 drepte og 105 skadde.

De skadde ble nektet tatt imot på sykehusene, som allerede var okkupert av de paramilitære, ifølge menneskerettighetsorganisasjonen CNIDH.   

Også den katolske kirkens ansatte, som tidligere var blant Ortega-ekteparets allierte, har i økende angrep blitt utsatt for angrep og overgrep. I tillegg rapporteres det at de paramilitære står bak bortføringer og omfattende trakassering av opposisjonelle og deres familier, herunder brannstiftelser mot private hus og tyveri av biler, kameraer og mobiltelefoner.

 

Hjalp skadde, ble oppsagt

Presidentens knallharde linje mot «opprøret» gir seg stadig nye burleske utslag. Nylig ble helsepersonell ved et offentlig sykehus i byen Leon, som hadde tatt imot og hjulpet skadde fra demonstrasjonene, oppsagt fra sine statlige jobber. Til sammen 12 mistet jobbene sine. 

Regimelojale organisasjoner på grasrotnivå tilbyr etterretningsinformasjon om hvilke enkeltpersoner og familier som har deltatt i demonstrasjoner, hevder menneskerettighetsorganisasjonen Centro Nicaragüense de Derechos Humanos. Slike organer, som Rådene for folkemakt og Rådene for sandinistisk lederskap, er ledd i en kontroll- og angiverkultur som er utviklet gjennom mange år. Ungsandinistenes organisasjon Juventud Sandinista er også en del av denne totalitære strukturen, som kan minne om tidligere kommunistregimer i Øst-Europa. 

 

Oppildner mobben

Presidenten selv bidrar i liten grad til å dempe gemyttene. Han har gjennom sine taler oppildnet sine lojale støttespillere til å slå hardt ned på «terrorister» og «høyreorienterte tyver».

Tv-intervjuene han har gitt den siste tida vitner om en aldrende despot som er i ferd med å miste grepet om virkeligheten. På samme måte som med en enda mer kjent og omskrevet president lenger nord er det medienes løgner som får skylden for at Ortega møter motgang og kritikk.

Om man ikke visste bedre, skulle man tro det var filmatiseringer av George Orwells «Animal Farm», der Nicaraguas president spiller hovedrollen som grisen «Napoleon».

 

 

Se ferske tv-intervjuer her: 

 

Daniel Ortega i intervju med CNN Español 30. juli

 

Daniel Ortega i intervju med Euronews 30. juli 

 

Mening

(…) paramilitære organisert av høyresida har begått drap ved veisperringene, de har filmet, de har torturert innbyggere fordi de er sandinister. De torturerer dem, de setter fyr på dem og deretter danser de rundt dem, det er terrorisme, terrorisme. Og dette legger de selv ut på nettet.

Daniel Ortega i tv-intervju med Euronews, 30. juli 2018

Daniel Ortega har sittet ved makten i Nicaragua siden 2007, og samlet seg større og større makt. Den tidligere geriljalederen ledet også en junta i årene etter revolusjonen, og var president i perioden 1985-1990.   

Daniel Ortegas intervju på Fox News var det første intervjuet den mediesky presidenten hadde gitt til en internasjonal tv-stasjon på flere år. Siden har han også uttalt seg til andre.  

Daniel Ortegas hustru Rosarillo Murillo er også landets visepresident og antas å ha stor innflytelse over presidenten. Det er hun som ofte fronter landets ledelse i media. 

Daniel Ortega

Tidligere geriljasoldat som var med og bekjempet diktatoren Somoza på slutten av 1970-tallet. 

Blant utfordringene i sandinistrevolusjonens første år var contras-krigen som delvis var ulovlig finansiert av USA. Contras var i hovedsak rekruttert blant bønder. Mange av disse var misfornøyd med kollektiviseringen av landbruket. 

Ortega vant presidentvalget i 1985, men tapte overraskende i 1990 mot sin tidligere kollega i revolusjonsjuntaen, den konservative "fredskandidaten" Violeta Chamorro.  

Ortega var blant de maktglade og ytterliggående i sandinistpartiet og bekjempet etter hvert opposisjonen internt i partiet.  

Samtidig var han en populær leder særlig blant landets fattige som har nydt godt av en del sosiale reformer, blant annet utdanning, helse og ulike tiltak innen landbruket. 

I 2007 kom han tilbake etter 17 år i opposisjon, og ble president. Ble etter hvert  mindre venstreorientert og inngikk allianser med kirken og næringslivet. Har vært under 

Ortega og kona Rosario Murillo har vært viktige for å bygge opp sandinistiske masseorganisasjoner. Noen av disse har gradvis har utviklet seg i en negativ og totalitær retning, som redskaper for overvåking og trakassering av meningsmotstandere.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 02.08.2018 10.37.42 Sist oppdatert: 02.08.2018 10.37.43