Horizontal, politics

Colombias korrupte politikere og de legale og illegale næringslivsaktørene som finansierer dem har heller ingen oppriktig interesse for den modernisering og demokratisering som fredsavtalen legger opp til. Foto: AFP/ NTB scanpix

Motstanden mot avtalen var sterk og stabil hele veien

MENINGER: For å gjøre en optimal innsats på dette området i kommende fredsprosesser vil det utenrikspolitiske feltet i Norge trenge langt tyngre kompetanse på kriminelle økonomier, skriver Øystein Schjetne.

Av Øystein Schjetne Sist oppdatert: 20.09.2018

Henrik Wiig skriver i et innlegg på Bistandsaktuelts nettsider at «kjønnsspråket i fredsavtalen medførte at kristne svingstemmere stemte nei, og nederlaget hindret en generell venstredreining i colombiansk politikk. Denne strategiske tabben har i praksis satt politisk modernisering med økt likestilling flere tiår tilbake».

Det er riktig at dette kjønnsfokuset i et religiøst og svært konservativt land som Colombia var lite strategisk lurt. Det var «å gi papaya» som colombianerne sier det – en uklok handling som du må forvente at noen vil vite å utnytte.

Men resultatet av folkeavstemningen virker overvurdert i denne debatten, den var ikke konstitusjonelt påkrevd. Som vi så kunne president Juan Manuel Santos kjøre en lett revidert versjon gjennom kongressen på tross av nederlaget i folkeavstemningen.

Selv med en knapp seier, ville avtalen manglet legitimitet i folket. Det alvorlige var ikke tapet, men selve motstanden mot innrømmelser overfor FARC som var sterk under hele prosessen.

 

Sterk og stabil motstand

Man ser ut til å glemme at fredsprosessen allerede i presidentvalget i 2014 i praksis ble nedstemt i befolkningen. Centro Democrático, partiet til tidligere president Álvaro Uribe, var sterkt i mot fredsprosessen, og partiets kandidat Óscar Iván Zuluaga vant første valgomgang mot president Santos. Det var først da Santos før andre valgomgang satte i gang stemmekjøpsmaskineriene til sine politiske allierte på nordkysten at han halte seieren i land og fredsprosessen vaklet videre.

Så motstanden var ingen overaskelse som oppsto i innspurten til folkeavstemningen, den var stabil og sterk under hele prosessen.

Stiftelsen Golden Colombia som jeg leder, utførte allerede i 2013 et tiltak i et desperat håp om å bidra til å redusere motstanden. Vi gjennomførte en underskriftskampanje i Colombia som krevde at FARC måtte løslate de personer de hadde kidnappet mot løsepenger som fremdeles måtte være i live, og at de redegjorde for skjebnen til de øvrige. Målet var ikke bare å prøve å berge liv og å stikke hull på den verkebyllen disse «glemte» ofrene var. Håpet var at FARC kunne bruke denne anledningen til å innlede en helt nødvendig forsoning med Colombias befolkning som kunne redusere motstanden mot fredsprosessen.

 

Håpet på forsoning

Kampanjen ble fyldig dekket i landets TV-kanaler, og i august 2013 sendte jeg et brev til den norske ambassaden i Havanna med spørsmål om de kunne gi råd om hvordan vi kunne gå frem for å overlevere de første 10 000 underskriftene til FARCs forhandlingsdelegasjon:

«Som jeg antar de norske diplomatene som er involvert i forhandlingene er kjent med, er motstanden i Colombia mot at FARC-lederne skal slippe å sone fengselsstraff og kunne delta i politisk arbeid, overveldende. Over to tredeler avviser denne ideen, og dette utgjør et alvorlig hinder for at forhandlingsresultatet skal bli godkjent i den forestående folkeavstemningen.

Som stadig flere kommentatorer i Colombia påpeker, er det bare én ting som kan bidra til å endre opinionen i forsonende retning på dette punktet, og det er større ydmykhet fra FARCs side. […] Dette er jo en prosess som nok ville følge av en fredsavtale. Men da kan det etter vår mening være for sent – både for gislene og for opinionen i Colombia.»

Vi fikk aldri noe svar på henvendelsen, og tre år senere viste det seg altså at det faktisk var blitt for sent.

Nå er det er jo selvsagt mulig at det vi foreslo verken ville være mulig eller hensiktsmessig. Men man skulle forvente at i den grad Norge var i posisjon til å ta egne initiativer, som de fire fokusområdene Norad-rapporten redegjør for, burde de i denne situasjonen være strategisk innrettet mot å skape støtte for forhandlingene i befolkningen. Og initiativene burde i alle fall ha et intenst fokus på den enorme fare høyrepopulismen utgjorde for prosessen. Do no harm.

Det ene fokusområdet, minerydding, hadde for eksempel et potensial for å ha nettopp en slik forsonende virkning, mens kjønnsfokuset endte opp med å være bensin på hatets glør som motstanderne av fredsprosessen ufortrødent pustet på under disse årene.

Men det er likevel ikke hovedårsaken til at uribismen (tidligere president Álvaro Uribes høyrepopulistiske personkult) har gjenoppstått de siste årene. Som undertegnede pekte på i kronikken Krisen som truer fredsprosessen i fjor var det mye som tydet på at kollapsen i Venezuela ville dra med seg fredsprosessen i Colombia i dragsuget gjennom å bringe uribismen til makten. Og det var altså det som skjedde.

 

Landeierne har mye å tape

Konsekvensen av denne maktovertakelsen ser vi nå for eksempel i form av lovforslaget fra senator Maria Fernanda Cabal fra Uribes parti Centro Democrático denne uken. Hun foreslår å endre loven om landrestitusjon slik at bevisbyrden legges på den som hevder å ha blitt truet til å selge jord, og ikke på heleren som må bevise at han har handlet i god tro slik loven er i dag. Dette vil i så fall fullstendig sabotere tilbakeleveringen av stjålet land som fredsavtalen er basert på.

Cabal er ikke bare en dyktig populist som jublet ved García Márquez’ dødsfall i 2013 over at den vestreorienterte forfatteren nå hadde kommet til helvete og var sentral i å befeste narrativet om fredsavtalen som gudløs castrochavisme. Hun er også gift med lederen for den mektige foreningen for kvegranchere, José Felix Lafaurie.

Disse store landeierne har som kjent mye å tape på gjennomføring av fredsavtalen, som blant annet krever tilbakelevering av stjålet land, skattlegging av uproduktiv jord og sannhet om deres samarbeid med de paramilitære grupper.

Colombias korrupte politikere og de legale og illegale næringslivsaktørene som finansierer dem har heller ingen oppriktig interesse for den modernisering og demokratisering som avtalen legger opp til. Endelig har selvsagt heller ingen av de dusinvis kokainfinansierte, væpnede grupper som nå kriger om kontrollen over territoriene FARC forlot, noen interesse av den «alternative utvikling» for landsbygda som avtalen går ut på.

De som saboterer implementeringen av fredsavtalen er interessene bak Colombias ekstraherende institusjoner som ifølge forfatterne av Why Nations Fail, Daron Acemoglu og James Robinson, er et sentralt begrep for å forklare manglende utvikling og konflikter. Dette er det økonomiske og politiske systemet som sikrer økonomiske privilegier for visse eliter gjennom eksklusjon av den øvrige befolkningen.

Javisst, elitene styrker makten ved å manipulere befolkningen med «høyrebasert identitetspolitikk» slik jeg har skrevet om her, men de ville sannsynligvis lyktes med å stanse implementeringen uansett. It’s the economy, stupid.

Det kanskje viktigste spørsmålet i en evaluering av fredsforhandlingene er derfor hvilke grep som ble tatt for å forebygge en slik sabotasje - både i form av utforming av avtalepunkter og implementeringsplan – og hvorfor det ikke fungerte.

For å gjøre en optimal innsats på dette området i kommende fredsprosesser vil det utenrikspolitiske feltet i Norge trenge langt tyngre kompetanse på kriminelle økonomier. Det 21. århundrets kriger vil nemlig ikke være de ideologiske konflikter vi kjenner fra forrige århundre; de vil være gordiske knuter av eksklusjon og organisert kriminalitet, gjerne godt beskyttet av en manipulert befolkning.

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 20.09.2018 18.25.34 Sist oppdatert: 20.09.2018 18.56.25