Fagdirektoratet Norad bør styrkes og gis vind i seilene, mener artikkelforfatter Martin Samuelsen i revisjons- og konsulentfirmaet KPMG. Foto: Tor Aksel Bolle

Norsk bistandsforvaltning bør reformeres!

MENINGER: Reformer gjør alltid litt vondt for noen. Det fører med seg usikkerhet for de ansatte, noen må kanskje bytte arbeidsplass, eller i verste fall miste jobben. Likevel hersker det liten tvil om at norsk bistandsforvaltning er moden for reform. Reformen kan gjerne søke å kutte kostnader, men det viktigste må være å sikre kvalitet i forvaltningen.

Av Martin Samuelsen Sist oppdatert: 04.05.2018

Onsdag annonserte utviklingsminister Nikolai Astrup en større reform av norsk bistandsforvaltning. Hovedtrekket er at Norads rolle som forvalter av norsk bistand skal rendyrkes.

De fleste av oss som ser dette utenifra mener at en slik reform er helt nødvendig (se oppslag i Bistandsaktuelt 30.04.2018), og flere interne utredninger i UD har foreslått noe liknende. Erfaring fra tidligere har imidlertid vist at utfallet av slike reformer ofte kan bli uheldige kompromisser og sub-optimale løsninger. Vi vil derfor oppfordre utviklingsministeren til å stå løpet helt ut denne gangen!

Det er særlig fire ting Astrup må gjøre fullt og helt, ikke stykkevis og delt:

 

 1. Gjøre Norad til et sterkt og selvstendig fagdirektorat 

Hovedproblemet med norsk bistandsforvaltning har vært den tette politiske kontrollen UD har ført med Norad. Denne kontrollen ble sterkere under utenriksminister Børge Brende, som fratok saksbehandlere handlingsrom i enkeltsaker og innførte flere obligatoriske kvalitetssikringssløyfer som av mange ble oppfattet som sandpåstrøing.

UDs rolle bør være å sette de overordnede føringene og målene for bistanden. Om Norge skal satse på næringsfremme, klima eller utdanning er et politisk valg basert hovedsakelig på ideologisk overbevisning. Men innenfor disse rammene bør det være fagfolkene i Norad som vurderer hvilke virkemidler som gir de beste resultatene, og hvilke aktører en bør satse på. Da må tildelingsbrevene til Norad skrives på en annen måte enn i dag, og Norads direktør må få en mer selvstendig rolle hvor hen rapporterer direkte til utviklingsministeren. Det er for eksempel merkelig at UD har fratatt Norads direktør retten til å godkjenne Norads egne ordningsregelverk. Norad bør selv få utvikle de forvaltningsverktøyene de skal bruke, og ikke få tredd over hodet systemer som er utviklet i UD.

 

2. Ikke skill fag og forvaltning

Astrup uttaler til Bistandsaktuelt at han vil "rendyrke Norad som et forvaltningsorgan med sentralisert ansvar for all teknisk tilskuddsforvaltning". En samling av tilskuddsforvaltningen er i utgangspunktet positivt. Det er imidlertid grunn til bekymring dersom ministeren reduserer forvaltning til en teknisk eksersis – et slags utbetalingskontor for statlige bistandskroner. Tvert imot, er det viktig at saksbehandlere både har teknisk forvaltningskompetanse (altså økonomisk, juridisk og resultatfaglig innsikt) og fagkompetanse innenfor sitt tema og geografisk område.

Den nødvendige kompetansen vil finne bedre vekstvilkår når forvaltningen samles i direktoratet: Dette fordi forvaltning står høyere i kurs i Norad, og fordi rotasjonsordningen i UD gjør at folk bytter jobber oftere, noe som svekker grunnlaget for den dype fagforståelsen.

 

3. La Norad vokse; UD bør slankes

At Norad vokser og UD slankes er den naturlig følgen av de to foregående punktene. Det vanlige i norsk statsforvaltning er å ha et forholdsvis stort underliggende direktorat med ansvaret for de store pengene som forvaltes, mens departementet er mindre og hovedsakelig fungerer som ministerens sekretariat. I UD/Norad-forholdet er det motsatt. UD er det desidert største departementet, med mer enn dobbelt så mange ansatte som det nest største departementet (Justis) og nesten fire ganger så stort som Norad. God forvaltning koster penger, så når forvaltningsansvar flyttes fra UD til Norad, må ressursene følge etter.

Selv om mange av stillingene overføres fra UD til Norad som en del av reformen, er det utvilsomt rom for besparelser totalt sett. Det er fortsatt mange funksjoner som er mer eller mindre overlappende og som vil kunne effektiviseres bort. Byråkrati har en tendens til å vokse dersom det ikke holdes aktivt nede.

 

4. Sikre langsiktighet

Ting skjer raskere i et departement enn i et direktorat. Slik bør det også være; begge modeller har sine styrker og svakheter. Å skape utvikling i et land tar imidlertid svært lang tid, og langsiktighet og forutsigbarhet er nødvendig for stort sett alle former for bistand. Ministre som har hatt en forkjærlighet for å annonsere store bidrag til utviklingsland fra podiet under statsbesøk, har skapt hodebry for mange bistandsbyråkrater. Derfor er det positivt å skape en avstand mellom dem som forvalter bistanden og de stadig skiftende politiske stemninger.

Rask responstid har vært brukt som et argument for at forvaltningen av humanitær nødhjelp bør forbli i UD. Men dagens menneskeskapte kriser har dessverre en tendens til å bli langtrukne. Det er gode grunner til å redusere skillet mellom kortsiktig nødhjelp og langsiktig utviklingshjelp. Derfor kan det være fornuftig at Norad overtar forvaltningsansvaret også for humanitær nødhjelp.

 

Lykke til med reformarbeidet, Astrup!

 

Martin Samuelsen, leder for gruppen Økonomi og forvaltning i KPMGs International Development Advisory Services.

Mening

Publisert: 04.05.2018 13.19.43 Sist oppdatert: 04.05.2018 13.19.43

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes. Vi aksepterer heller ikke innlegg med lenker til andre sider.