Regjeringen har stor tro på FNs fredsbevarende styrke, MINUSMA. Det diskuteres imidlertid ikke om disse sikkerhetstiltakene også bidrar til større utrygghet for sivile og gjør det vanskeligere for humanitære aktører å få tilgang til konfliktområder med stort behov for nødhjelp, skriver Jan Egeland.

Jan Egeland: «Stabiliseringsbistand» er dyrt, og kan virke mot sin hensikt

UTSYN: Europeiske stater fullfinansierer omfattende sikkerhetstiltak i Sahel som skal motvirke migrasjon, kaos og terror. Men som så mye annet i «krigen mot terror og ekstremisme» blir de politiske og militære tiltakene en blandet velsignelse for en lutfattig, sårbar og neglisjert sivilbefolkning.

Av Jan Egeland Sist oppdatert: 04.11.2018

Etter det kaotiske migrasjonsåret 2015 har europeiske regjeringsrepresentanter reist rundt i Sahel-regionen med rundhåndede løfter om støtte til såkalte «stabiliserende tiltak». Men den militære og sikkerhetsmessige opptrappingen i grenseområdene mellom Mali, Burkina Faso og Niger har så langt ført til økt konflikt og større lidelser for sivilbefolkningen.

Den 6. desember vil giverlandene møte representanter for «G5»-landene Burkina Faso, Tsjad, Mali, Mauritania og Niger. Disse skal samarbeide om utviklings- og sikkerhetsspørsmål i Vest-Afrika.

På møtet i Mauritania er det avgjørende at både givere og mottagere av stabiliseringsstøtten anerkjenner at tiltakenes effekt må måles i faktisk bedring av tryggheten for befolkningen i Sahel og ikke i antallet drepte terrorister. Derav følger at det må bli mindre fokus på å bygge sikkerhetsstyrker, betale dyre sikkerhetskonsulenter og anti-terror-avdelinger.  

 

Store humanitære behov

I 2017 mottok G5-landene 410 millioner dollar til stabiliseringstiltak. Dette var hele 97 prosent av det som sto på disse landenes ønskelister for sikkerhetstiltak og står i sterk kontrast til våre humanitære appeller for de samme områdene som er kronisk underfinansiert.

De mange nye militære tiltakene har også periodevis hatt direkte negative konsekvenser for en sivilbefolkning i kryssild og konfliktområder med økt behov for humanitær hjelp. Flere militære operasjonene har også ført til at det har blitt vanskeligere for humanitære organisasjoner å nå fram med nødhjelp til store deler av befolkningen.

Giverland som fullfinansierer sikkerhetsstyrker og konsulenter har så langt i år kun bidratt med 33 prosent av de 330 millionene dollar som trengs for å møte de akutte humanitære behovene i Mali. Flere hjelpeorganisasjoner er i ferd med å gå tomme for finansiering og er ute av stand til å gi nødvendig hjelp til det store antall mennesker som nå fordrives i området.

Så langt i 2018 er over 75.000 sivile fordrevet av vold i Mali. Dette er nesten fordoblet sammenlignet med fjoråret. Økningen skyldes både intensiverte interne konflikter med flere væpnede grupper og de militære operasjonene i området. En stor del av befolkningen havner i en desperat situasjon uten tilgang på hjelp, og mange ser ingen annen utvei enn å la seg verve av væpnede grupper for å overleve.

 

Norsk politikk for Sahel

Regjeringen la nylig fram «Norges nye strategi for innsatsen i Sahel-regionen». En stor utfordring i Sahel har vært fraværet av statlige institusjoner. Strategien understreker derfor betydningen av å styrke statlige institusjoner som justis- og politimyndigheter. Det er avgjørende for tilliten til staten at den ivaretar sivile rettigheter og holder militære styrker ansvarlige for menneskerettighetsbrudd.

Regjeringen har stor tro på FNs fredsbevarende styrke, MINUSMA, og den regionale militærstyrken til G5-landene. Det diskuteres imidlertid ikke hvorvidt disse sikkerhetstiltakene også bidrar til større utrygghet for sivile og gjør det vanskeligere for oss som er humanitære aktører i vårt arbeid for å få tilgang til konfliktområder med stort behov for nødhjelp

Militære styrker er det primære målet for de fleste terrorister og andre ikke-statlige væpnede grupper. Økt militær tilstedeværelse kan derfor bidra til å øke konfliktnivået i mange sårbare samfunn snarere enn å senke det. Sikkerhetsstyrker har også i større grad begynt å militarisere hjelpearbeidet i håp om «winning hearts and minds» til en skeptisk sivilbefolkning. Dette kjenner vi altfor godt fra Afghanistan, hvor sammenblandingen av militære og humanitære operasjoner har påført hjelpearbeidet varig skade. I evalueringen av den norske innsatsen i Afghanistan ble det konkludert med at dette var en feilslått strategi som har ført til økte angrep mot både befolkningen og hjelpearbeidere.

 

Våpen florerer

Sahel har lenge vært en ustabil region hvor millioner rammes av ekstrem fattigdom og usikkerhet som følge av tørke, overbeite og kamp om knappe naturressurser. Det som ofte omtales som en økende grad av ekstremisme, kan i stor grad forklares med at stadig flere slutter seg til ytterliggående grupper som hevder de vil beskytte lokalsamfunn, etniske grupper og landrettigheter.

Det politiske og militære maktvakuumet som fulgte Khadafis fall i Libya førte til at våpen flommet inn i nabolandene, og en rekke væpnede grupper så da dagens lys. Det er altså ikke vanskelig å forklare hvorfor unge menn uten arbeid, land eller framtid slutter seg til grupper som tilbyr lønn, makt og våpen. En løsning på usikkerheten vil ikke bli funnet dersom det ikke er penger til humanitær hjelp, sysselsetting og utvikling, men store midler til et våpenkappløp mellom regjeringsstyrker og stadig nye væpnede opposisjonsgrupper.

 

Ingen enkle løsninger

Debatten i Europa om Sahel er i for stor grad dominert av medienes og politikernes fokus på terrorisme og migrasjon og det naturlige svaret blir dermed mer penger til antiterror-operasjoner, kystvakt, grensevakt og militærenheter. Det er altfor få investeringer i brede sosiale programmer som kan forbedre dagliglivet til den utsatte befolkningen i området.

På denne bakgrunn er det viktig at den kommende konferansen i Mauritania setter sosiale, utviklingsmessige, miljømessige og humanitære utfordringer på dagsorden. Vi kan ikke gjenta de kostbare og feilslåtte amerikanske og europeiske strategiene i Afghanistan og Irak.

Mening

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forskningsleder SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, leder i Regnskogfondet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Benedicte Bull, professor SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Camilla Houeland, selvstendig konsulent

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og skribent

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk

Kjell Roland, tidligere administrerende direktør i Norfund

Lisa Sivertsen, fungerende generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Hege Skarrud, leder i Spire

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Publisert: 02.11.2018 10.25.52 Sist oppdatert: 04.11.2018 17.25.14