Copyright © fotograf                                      Afghanistan, Meymaneh, skole, Burqa, Konflikter, Kriger Krigføring, Bistand, Frivillige organisasjoner NGO'er, Kriger Krigføring

Det er riktig å være kritisk til en del av bistanden til Afghanistan. Samtidig er det også tilfelle at bistanden til det krigsherjede landet har gitt fremgang på flere områder, skriver Liv Kjølseth, Terje Watterdal og Jonas E. Hollund i Afghanistankomiteen. Bildet er fra en norskstøttet skole i Faryab-provinsen.

Foto: Ken Opprann. 

 

Unyansert kritikk av bistanden til  Afghanistan

MENINGER: Det er riktig å stille kritiske spørsmål etter resultatene av all bistanden til Afghanistan. Men det er urimelig overfor både den afghanske befolkning og de norske skattebetalerne å gi et inntrykk av at all bistand til landet har forsvunnet i et pengesluk. Vi som arbeider på bakken ser fremskrittene som bidrar til positiv endring i Afghanistan.

Av Liv Kjølseth, Terje Watterdal og Jonas E. Hollund Sist oppdatert: 31.10.2019

Tidligere i sommer kunne vi lese i flere norske aviser at USA og de allierte har brukt tusenvis av milliarder kroner i Afghanistan siden invasjonen i 2001, men at bistanden som er gitt for å fremme demokrati, stabilitet og vekst har vært mislykket.

Det er riktig å være kritisk og spørre om hva man har fått igjen for det norske bidraget, men det er urimelig overfor både den afghanske befolkning og de norske skattebetalerne å gi et inntrykk av at all bistand til Afghanistan har forsvunnet i et pengesluk.

Konklusjonen i gjennomgangen av norsk bistand til Afghanistan, utført av CMI i 2016, sier at det er en rekke dokumenterte resultater av den norske bistanden.

Afghanistanutvalget, som bygger på CMI-gjennomgangen, sier i sin rapport at «Sammenliknet med 2001, da mye av Afghanistan lå i ruiner etter tiår med borgerkrig, kunne den internasjonale og norske innsatsen innen statsbygging og utvikling vise til resultater på noen områder ved utgangen av 2014. Betydelig infrastruktur hadde kommet på plass, utdanningstilbudene hadde blitt bedre, mødre- og barnedødeligheten hadde gått ned og ytrings- og pressefriheten var relativt sett stor.» I lys av de ressursene som har gått inn i statsbyggingsprosjektet, mener likevel utvalget at resultatene har vært skuffende.

En diskusjon om hva som har gått galt med bistanden til Afghanistan må nyanseres, og det bør skilles mellom bistand brukt til militære formål og bistand brukt av sivile organisasjoner, for å få et bedre inntrykk av hva som har blitt oppnådd.

 

Krig og bistand

Stabilitet er en forutsetning for utvikling, men mye av bistandsmidlene har blitt brukt til stabiliseringstiltak der militære styrker er stasjonert. Afghanistanutvalget skriver at «kortsiktig bistand utført av eller i nært samarbeid med militære styrker ikke har den antatte stabiliserende eller tillitsskapende effekten. I stedet nærer slik bistand ofte opp under lokale konflikter, forsterker gamle eller skaper nye.».

Det at bistanden i stor grad har støttet opp om militære prosjekter er i strid med den «norske modellen» som vektla et tydelig skille mellom militær og sivil innsats, og er en av årsakene til at resultatene ikke har levd opp til forventningene.

Det har blitt brukt 25 milliarder dollar på å bygge opp den afghanske hæren, og selv om Vesten forpliktet seg til å bruke like mye på gjenoppbygging og langsiktig utvikling, har det kun blitt brukt 15 milliarder på ikke-militære formål. Av disse 15 milliardene er det estimert at hele 40 prosent har gått tilbake til giverlandene i form av profitt for private kontraktører og konsulentlønninger.

 

Korrupsjon

Det har vært for lite kontroll og oppfølging av bistandsmidler, og milliarder av dollar har bidratt til å veve korrupte statsansatte sammen med kriminelle og væpnede opprørere. Prestisjeprosjekter har ofte blitt planlagt og gjennomført uten lokal medvirkning, og mangel på koordinering mellom giverlandene og internasjonale organisasjoner har bidratt til dårlige resultater.

Internasjonale aktører har gitt lukrative byggekontrakter til krigsherrer for å bygge allianser, og betalt Taliban for ikke å slåss. Med én hånd har man bekjempet Taliban med militære midler, samtidig som man med den andre hånden har styrket Taliban gjennom direkte og indirekte økonomisk støtte.

I takt med militær tilbaketrekning er også sivil bistand redusert. Den årlige bistanden ble redusert fra 6 til 4,2 milliarder dollar fra 2010 til 2015. Reduksjonen har fortsatt de siste årene, og USA har annonsert ytterligere kutt i bistanden på 160 millioner dollar. Det er bra at midler til kortsiktig militær stabilisering stoppes, men kutt i sivil bistand kan få fatale konsekvenser for det langsiktige målet om et demokratisk og selvstendig Afghanistan. Det som er oppnådd står i fare for å gå tapt.

Afghanske myndigheter arbeider for å redusere bistandsavhengigheten, og statens inntekter økte fra 0,75 til 2,1 milliarder dollar fra 2008 til 2016. Likevel er det vanskelig å skape økonomisk vekst i et land der krigen stadig intensiveres. Derfor vil Afghanistan fortsatt være avhengig av internasjonal bistand i lang tid. Vi skal være kritiske til bruken av bistandsmidlene, men et ensidig negativt søkelys på bistand til Afghanistan er ikke formålstjenlig. Vi som arbeider på bakken, ser fremskrittene som bidrar til positiv endring i Afghanistan.

 

Veien videre

Selv om stadig flere barn opplever krig i sine nærområder, er det blitt gjort store fremskritt de siste tiårene. Aksept for utdanning har økt, og stadig flere foreldre ønsker at barna deres får skolegang. På mange skoler er klasserommene overfylte, og det er ikke plass til alle barna som vil gå på skolen. Andre steder er skolene stengt som følge av krig, men blir situasjonen bedre er det faktisk skoler å gå til. I 2001 gikk kun et tusentalls jenter på skole. Nå er de nesten tre millioner, og utgjør 37 prosent av landets skoleelever.

Endringene merkes, særlig av unge kvinner. Unge kvinner fra de mest konfliktherjede distriktene i landet søker seg til helseutdanninger og får økonomisk selvstendighet. Statlige institusjoner er styrket, mange unge med utdannelse har blitt ansatt i offentlig sektor, som over tid vil bidra til å reformere systemet innenfra.

Pengene som har blitt investert i utdanning har gjort enorm forskjell for millioner av barn og ungdom som tidligere ikke hadde tilgang til formell utdanning. Selv om det ennå finnes store mangler, er det imponerende hva afghanske myndigheter faktisk har fått til siden 2001.

Det internasjonale samfunnet må derfor fortsette å vise sin solidaritet med Afghanistan, gjennom langsiktige investeringer innen helse- og utdanningssystemet, og støtte til utvikling av statlige institusjoner. Utvikling krever tid og tålmodighet, og vi må være realistiske med de forventningene vi har til et land som har levd med krig og konflikt i 40 år. Bistanden har ikke vært bortkastet. 

Mening

Liv Kjølseth er generalsekretær i Afghanistankomiteen.

Terje Watterdal er landdirektør i Afghanistankomiteen.

Jonas E. Hollund er kommunikasjonsrådgiver i Afghanistankomiteen.

Kutt i sivil bistand kan få fatale konsekvenser for det langsiktige målet om et demokratisk og selvstendig Afghanistan.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 31.10.2019 12.39.30 Sist oppdatert: 31.10.2019 12.39.30