Hvert år avholdes TV-aksjonen til inntekt for et godt formål, årets aksjon er på søndag.  Til tross for et stadig mer digitalisert samfunn er bøssebæreren fortsatt viktig for innsamlingsaksjonen, skriver Anne Håskoll-Haugen. Foto: Erlend Aas/ NTB Scanpix.

TV-aksjonen: Vipps kan ikke ringe på døra di

UTSYN: Til tross for vipps, smarttelefonere og et stadig mer digitalisert samfunn: den gode gamle bøssebæreren som ringer på døra di er helt avgjørenden for TV-aksjonen. Til tross for kritikk mot TV-aksjonen deltar hvert år rundt 100 000 frivillige nordmenn som bøssebærere.

Av Anne Håskoll-Haugen Sist oppdatert: 18.10.2019

I mange år var jeg bøssebærer på tv-aksjonen. Leger uten Grenser, Redd Barna, Flyktninghjelpen – jeg har gått for en haug av dem. Plomberte plastbøtter med håndtak og årets klistremerke på; det gjaldt å pugge noen fraser om hva du skulle si når døren gikk opp – og så var det bare å håpe på at man ikke blandet Ghana med Gaza eller fikk mer inngående spørsmål om hvordan pengene skulle brukes. 

Men etterhvert gikk jeg lei, jeg syntes jeg gikk og gikk uten at det ble penger i bøssa. For hvem er egentlig hjemme en søndag ettermiddag i oktober?

Jo, det er fyllesjuke studenter som åpner med partyrufs i håret og sier ?

Og det er gamle mennesker som bruker 20 minutter på å åpne døren, ti minutter på å forstå hvem du er, og så enda 20 minutter for å finne frem ti kroner i lommeboken.

Men for det meste gikk det slik; Ding dang! Ingen hjemme. Ding dong! Ingen hjemme der heller. Kan dette være smart innsamling?

Og nå med vipps kan det ikke være tvil; bøssebæreren er vel ferdig?  Kanskje er det derfor Care, som har årets tv-aksjon, mangler tusenvis av bøssebærere.

 

Bøssebærer vs Vipps:  1-0

Men nei. Bøssebæreren er slettes ikke død. Tvert i mot – hun er høyst levende. Fortsatt er det slik at av alle millionene som triller inn til TV-aksjonen så kommer langt de aller fleste fra bøssebærene.

I fjorårets aksjon kom 90 millioner kroner, av totalt 257 millioner kroner, som klingende kontanter rett i bøssen. Det kan virke merkelig i et land hvor regjeringspartiet Høyre sikter mot kontantløse butikker innen 2020 – og et kontantløst samfunn innen 2030.

Kanskje er det som lineær-TV; spådd en snarlig død for lenge siden – men fortsatt leser nordmenn tv-programmet og løper hjem for å rekke neste episode av Grace Anatomy – i 2019. Hvem skulle tru.

Men hvorfor? Kanskje er det slik at ikke alt kan digitaliseres – og bøssene er en slik ting. Å vippse penger til et nummer er ikke det samme som å få besøk at en smilende pappa med barn som ber pent om en liten slant til verdens fattige.

Vipps kan aldri erstatte all den gleden de frivillige føler ved å kjøre bøssebærerne rundt omkring, vennegjengen som går samme rute år etter år, og de som koker kaffen bøssebærerne får når de kommer blåfrosne tilbake etter endt rute. 

Dessuten mistenker jeg Vipps for å ha blitt den moderne versjonen av «jeg har glemt lommeboken hjemme» - det er lettere å la være å betale når du står med en lapp i hånden, enn når bøssebæreren ser deg inn i øynene og ber om litt av overfloden din.

Alle som driver med innsamling vet at det er viktig å få pengene der og da; Organisasjoner som har deltatt i TV2s artistgalla kan melde om at mange ringer inn og vil bli fast giver, men når giroen kommer i posten er det så mange som 20-30 prosent som aldri betaler.

 

Død over bøssebæreren

Men så er det jo de som ønsker bøssebærerens snarlige død. Professor Terje Tvedt har vært den fremste talsmann for det og slakter hele aksjonen.

Der andre ser nasjonal dugnad og folkefest, ser Tvedt NRKs TV-aksjon som verden omskapt til kulisse for Den Gode Intensjon. En fullstendig forenkling av hva som skal til for å løse verdens fattigdomsproblemer. Faktisk var det nettopp Cares aksjon for nøyaktig ti år siden som hisset ham opp til å kritisere hele bøsseballetten nord og ned.

Tvedt skrev den gang i Dagbladet at Care fremstiller seg selv som en norsk frivillig organisasjon, men at de i virkeligheten ikke har et eneste medlem. Care Norges oppgave er å samle inn penger til Care International sin virksomhet – og at det har de lykkes med, skrev han.

Den gang fikk Care 80 millioner kroner i statsstøtte fra Norge. I dag viser Care Norges eget årsregnskap fra 2018 at de mottar de 110 millioner årlig fra Utenriksdepartementet og Norad.

Og kanskje er det her vi finner nøkkelen til hvorfor årets Care-aksjon mangler bøssebærere; det er ikke vipps, det ikke fordi folk har gått lei. Care er en utenlandsk organisasjon, uten frivillige, uten medlemmer som kan mobilisere på samme måten som rotnorske organisasjoner gjør.

Akkurat som Plan Norge er de først og fremt organisasjoner som samler inn penger til et hovedkontor langt borte.

 

Masse frivillige

Likevel kan det se ut som at innbitte kritikker fra noen få ikke skjærer igjennom – nordmenn elsker tv-aksjonen som mobiliserer hele frivillighets-Norge; hvert år finner du rundt 7000 frivillige engasjert i kulissene, i tillegg til rundt 100 000 bøssebærere.

Alle som gir, både norske bedrifter og herr og fru hvermannsen kan du plusse på i tillegg. Derfor er tv-aksjonen en nasjonal dugnad. Om det burde være det er en annen sak.

Så er det bare å håpe på lett overskyet vær på søndag – ifølge de som kan dette, er det ideelt for innsamlingen. Sol er fint for bøssebærerne, men da er alle som skal ta dem i mot ute på tur – og plaskregn gjør at mange bøssebærere holder seg hjemme.

 

 

Mening

Men nei. Bøssebæreren er slettes ikke død. Tvert i mot – hun er høyst levende.

UTSYN

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, leder i Burmakomiteen
  • Sissel Aarak, fungerende generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, kommentator i Minerva
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, forskningsdirektør ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, programdirektør i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Publisert: 18.10.2019 14.37.19 Sist oppdatert: 18.10.2019 14.37.19