FN-politi i en operasjon mot menneskesmugling i Asia.

Foto: UN Photo/Martine Perret

Nytt bistandsprogram: Vi trenger en begrepsavklaring om moderne slaveri

MENINGER: I talen til Kristelig folkepartis landsstyre for et par uker siden lekket Kjell Ingolf Ropstad nyheten om 150 millioner bistandskroner mot moderne slaveri. Dette ble bekreftet i det nylig fremlagte statsbudsjettet for 2020.

Av Jeanette Kalmar Frøvik, Ragnhild Lindahl Torstensen og Benedicte Sundli Sist oppdatert: 08.10.2019

Regjeringen sin første skisse på bistandsprogrammet mot moderne slaveri ble også nylig publisert. Denne prioriteringen er en oppfølging av løftene fra Granavoldenplattformen, der regjeringen ved årsskiftet varslet en storstilt opptrapping mot moderne slaveri.

Under Arendalsuka var Lightup medarrangør sammen med en rekke aktører på arrangementet: “Bistand mot moderne slaveri, hvorfor og hvordan.” Vi er mange aktører som er glade for det styrkede fokuset på tematikken, ettersom menneskehandel er en av vår tids største utfordringer. Spesielt gledelig er det at flere aktører innenfor bistand og utvikling nå i større grad vil jobbe aktivt og strategisk mot den utnyttelsen som skjer. Ettersom en rekke av bærekraftsmålene kun kan nås innen 2030 dersom vi trapper opp innsatsen mot menneskehandel, er det viktig at temaet nå løftes opp på et globalt nivå. Dette er noe vi i Lightup har jobbet for å sette på agendaen de siste årene.

 

Tre utfordringer

Vi ønsker å kaste lys på tre utfordringer som vi håper at både regjeringen og aktører i bistandssektoren vil ta innover seg og reflektere over når det kommer til innsatsen mot menneskehandel i tiden som ligger foran oss.

Den første utfordringen knytter seg til begrepsforståelse. Norges definisjon på menneskehandel fra Straffeloven bygger på FN sin egen definisjon fra Palermo-protokollen. Justisdepartementet har i en årrekke hatt ansvar for tiltak som imøtekommer problematikken: utarbeidelse av handlingsplaner, støtte til etterretningsarbeid og oppfølging for ofre for menneskehandel. Likevel ser vi at Utenriksdepartementet og utviklingsminister Ulstein bruker begrepet ‘moderne slaveri’. Det å bruke et annet begrep kan bidra til at verdifullt og nødvendig samarbeid på tvers av etatene går tapt. Bruk av ulike begreper på feltet kan bidra til silotenking, og skape en distanse mellom bistandssektoren og justissektoren, så vel som mellom organisasjoner og aktører i Norge når det kommer til menneskehandelproblematikken.

Menneskehandel er en av verdens største og mest økende illegale industrier, og er dermed en global utfordring som må tas på alvor. Utnyttelsesforholdene er komplekse, og vi trenger en begrepsavklaring på feltet for å være sikre på at aktørene som skal jobbe sammen i en innsats mot den utnyttelsen som skjer har et felles bilde av hvordan utnyttelsen kommer til uttrykk. For at innsatsen skal være mest mulig helhetlig og samstemt trenger vi en debatt om hvilke utnyttelsesformer begrepene “menneskehandel” og “moderne slaveri” er ment å romme, og hvilken hensikt det er å bevege seg bort fra regjeringens og Straffelovens egen definisjon på utnyttelsen.

 

Den andre utfordringen handler om hvilken vekt som tillegges ulike utnyttelsesformer, og henger tett sammen med behovet for en begrepsavklaring. Både Norad og en rekke organisasjoner på feltet har foretatt en kartlegging av tematikken tidligere dette året som et innspill til utformingen av det nye bistandsprogrammet mot moderne slaveri. Her ser vi at tvangsarbeid tillegges mest oppmerksomhet, og at søkelyset på prostitusjon og seksuell utnyttelse er nærmest fraværende i innspillene. I følge FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC) er majoriteten av ofre for menneskehandel jenter og kvinner (72%), og andelen barn som er ofre for utnyttelse har doblet seg fra 2004 til 2016. Ettersom majoriteten av menneskene som er offer for utnyttelse faktisk utnyttes i sexindustrien, er det uheldig at skissen til bistandsprogrammet ikke synliggjør eller reflekterer dette tilstrekkelig.

I innsatsen mot menneskehandel er det sentralt å jobbe for å styrke likestillingen for kvinner og jenter i verden i dag. En reduksjon av forekomsten av seksuell utnyttelse er blant de viktigste globale likestillingsfremmende grepene som vi kan ta. Dersom søkelyset mot seksuell utnyttelse gis en plass i kampen mot menneskehandel som tilsvarer omfanget av den utnyttelsen som skjer, er det ingen tvil om at dette bidrar til at problemkomplekset forstørres. Med dette kompliseres feltet enda mer, også fordi man på tvers av land ser mange ulike politiske holdninger og tilnærminger til prostitusjon og til sexindustrien.

Det er nødvendig å trekke sammenhenger mellom seksuell utnyttelse av barn og voksne og bruk av seksualisert vold som våpen i krig, så vel som det å synliggjøre holdninger og atferd som bidrar til seksuell trakassering og utnyttelse. Den teknologiske utviklingen fører til at barn og voksne kan utnyttes over stadig flere digitale plattformer. Da #metoo- bølgen skyllet over verden for to år siden, ble det også helt klart at heller ikke utviklingsbransjen kom utenom viktige avsløringer. Dette synliggjorde behovet for en økt bevisstgjøring om trakassering, overgrep og seksuell utnyttelse også i bistandssektoren.

Det er ingen tvil om at det er krevende å konfrontere de dimensjonene av utnyttelse som ikke er direkte knyttet opp til leverandørkjeder og ordinære næringskjeder, som er tilfellet med den enorme og voksende sexindustrien. En sexindustri der “vi” i rike vestlige land i stor grad er konsumenter, mens barn og voksne fra sårbare sivilsamfunn er gjenstand for utnyttelse.

Det at det er krevende betyr likevel ikke at vi kan ignorere det. Vi håper å se at Norge likevel vil ha ryggrad til å møte dette både fra myndighetshold og i sivilsamfunnet.

 

Den tredje utfordringen er knyttet til samstemthet. Norges restriktive flyktningpolitikk kolliderer med behovet for en styrket innsats i møte med nettopp mennesker på flukt som opplever utnyttelse. UNICEFs rapport «Harrowing Journeys», publisert september 2017, avdekker at 77 prosent av barn og unge på flukt langs migrasjonsruter fra Sør til Europa opplever overgrep og menneskehandel. Rapporten peker på at så mange som 90% av barna som ankom Italia i første halvdel av 2017 var enslige mindreårige. Hvis målet «leave no one behind» skal tas på alvor, må vi trappe opp innsatsen for denne utsatte gruppen.

En debatt rundt begrepsbruk og begrepsforståelse bør danne utgangspunktet og rammene for et bistandsprogram mot menneskehandel. Dette kan bidra til at innsatsen mot seksuell utnyttelse styrkes og intensiveres. Det kan også inspirere til en ny debatt om samstemthets-utfordringer for Norge i møte med grov utnyttelse av barn og voksne som befinner seg i sårbare situasjoner.

Mulighetene er sterkt tilstede for et samstemt felleskap på tvers av organisasjoner, myndigheter og beslutningstakere som sammen kan dra lasset. Bærekraftsmålene må brukes som pressmiddel for å komme den enorme utnyttelsen til livs,- også utnyttelsen som skjer i sexindustrien. Bare slik kan bistandsprogrammet adressere problematikken på en helhetlig og bærekraftig måte.

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 08.10.2019 08.31.55 Sist oppdatert: 08.10.2019 08.31.55