Vi trenger mer forskning om hvordan utviklingspolitikken blir til, mener artikkelforfatteren. Foto: Marte Lid/Norad

Har utviklingsforskning noen utviklingspolitisk effekt?

MENINGER: Nylig ble den pågående utviklingsforskningen finansiert av UD/Norad, i samarbeid med Forskningsrådet gjennom Norglobal 2, presentert på et møte hos Norad. Jeg satt igjen med spørsmålet: Har denne forskningen noen utviklingspolitisk effekt?

Av Arnfinn Nygaard  Sist oppdatert: 06.05.2019

Skal vi få svar på dét spørsmålet trenger vi trolig mer forskningsbasert kunnskap om hvordan utviklingspolitikk blir til.

– Vi investerer i forskning og utvikling (FoU) for å bidra til at forskningsbasert kunnskap legger grunnlag for politikkutforming og beslutninger, kan vi lese i Forskningsstrategi for utenrikstjenesten og Norad 2017-2014.

Det er en god intensjon og ambisjon, men det er vanskelig å se at særlig mange av de forskningsprosjektene som ble presentert sist uke vil kunne legge grunnlag for vesentlige endringer i norsk utviklingspolitikk. Alle prosjektene vil formodentlig bidra til forskningsbasert kunnskap på prioriterte satsingsområder for norsk bistand, slik de ifølge strategien også skal. De fleste prosjektene vil forhåpentligvis ha nytteverdi for de land og samfunn de gjelder, samt en begrenset del av Norads bistandsportefølje – i den grad de måtte frembringe kunnskap som har relevans for bistandsprosjekter Norad støtter eller vurderer å støtte i årene som kommer. Slik nytte kan selvsagt være viktig nok, men påvirker neppe utformingen av hovedlinjene i norsk utviklingspolitikk.

Noe av problemet er selvsagt at verken utvikling eller utviklingspolitikk er eksakte vitenskaper og at det som oftest ikke foreligger tilstrekkelig forskningsbasert kunnskap som grunnlag når viktige utenriks- og utviklingspolitiske valg og veivalg må tas.

Et ferskt eksempel kan være debatten det siste halvåret om Norges deltakelse i krigen i Libya i 2011. Gode intensjoner gir ikke nødvendigvis gode resultater – og vi vil aldri med sikkerhet få vite hvilke resultater et annet valg ville gitt. Dessuten er det jo slik at utenriks- og utviklingspolitikk, i likhet med annen politikk, utformes innenfor de politiske rammer som settes av det politiske lederskap vårt demokrati til enhver tid gir oss, så vel som de rådende maktforhold nasjonalt og globalt. Flertallets politiske preferanser, slik de kommer til uttrykk gjennom stemmeseddelen og settes ut i livet av demokratiske valgte regjeringer, vil i siste instans trumfe forskningsbasert kunnskap. Og på toppen av det hele produseres mye av den forskningsbaserte kunnskapen på et marked med kommersielle aktører der pengene styrer.

 

Politisk drakamp

Gjeldende utviklingspolitikk i Norge ble utformet i januar i en politisk drakamp mellom Høyre, Frp, Venstre og KrF på Granavolden. Her vil jeg tro at den politiske kjøttvekta veide tyngre enn forskningsbasert kunnskap, samtidig som både tilhengere og kritikere av den utviklingspolitikken som nå er nedfelt i regjeringens Solbergs politiske plattform vil trolig kunne vise til forskningsbasert kunnskap som grunnlag for sitt syn.

Forskningsbasert kunnskap gir ikke alltid entydige politiske svar. Det betyr ikke at UD/Norad skal slutte å finansiere utviklingsforskning, men kanskje kan gjeldende forskningsstrategi gjøres bedre? Dersom det skal være et mål at forskningen skal legge grunnlag for å styrke den utviklingspolitikken som føres av Norge burde vel utviklingsforskningen også ha fokus på hva som skjer her hjemme – ikke bare «der»? Hvilke aktører og maktforhold påvirker utformingen av norsk utviklingspolitikk? Hva vet vi om de politiske og demokratiske prosessene som former utviklingspolitikken? I hvilken grad forholder ulike aktører seg til relevant og tilgjengelig forskningsbasert kunnskap og i hvilken grad bidrar de til å fremskaffe ny relevant kunnskap?

 

Sivilsamfunnets rolle

Her hjemme har skiftende regjeringer gjennom flere tiår, spesielt siden FN-toppmøtet om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992, stimulert sivilsamfunnets innsats og engasjement som pådrivere i utviklingspolitikken. Det har gitt resultater. Mye utviklingspolitikk blir til i et samspill mellom politikere, forskere/akademia, journalister/media og nettopp sivilsamfunnet. Tidligere statssekretær i UD, Morten Høglund (Frp), sa det slik i et innlegg i forbindelse med lansering av Kirkens Nødhjelps skyggerapport om samstemt politikk for utvikling for noen år tilbake:

"På noen av disse områdene kan sivilsamfunnet gjøre utrolig mye. Det er jo mange ganger slik at det frøet, som gjør at det blir politikk, det kommer nettopp fra det sivile samfunnet."

RORG-samarbeidet har de siste årene foretatt en kartlegging av politikkutformingen på to «tunge» felt innenfor utviklingspolitikken gjennom to tiår:

  1. forvaltningen av oljefondet
  2. kampen mot skatteflukt og skatteparadiser

Disse kartleggingene viser at sivilsamfunnet, i et samspill med politikere, journalister og akademia, har hatt vesentlig innflytelse på politikkutformingen på disse to feltene og gitt resultater som i ettertid har oppslutning på tvers av politiske skillelinjer. Mye av innsatsen på disse utviklingspolitiske temaene har blitt finansiert gjennom Norads informasjonsstøtteordning.

 

Trenger revidert strategi

Noen forskningsbasert kunnskap på dette feltet – sivilsamfunnets roller og betydning i utviklingspolitikken hjemme – har vi likevel ikke, verken fra Norglobal eller Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. I 2013 la dette Senteret fram rapporten «Frivillighet i Norge», som oppsummerte forskningen som har blitt utført av senteret 2008–2013. Her var det ikke noe om sivilsamfunnets rolle i utviklingspolitikken. Hvorfor? Fordi det ikke fantes finansiering til slik forskning.

På utviklingsområdet framstår utenrikstjenestens og Norads forskningsstrategi 2017-2024 etter mitt syn i stor grad som en strategi forankret i en bistandsepoke som er over og som ikke har tatt innover seg det pågående arbeidet med en samstemthetsreform. En revidert strategi bør, i tillegg til å inkludere mer forskning på hvordan utviklingspolitikk blir til (både «her» og «der»), gjøres mer relevant for dagens utviklingspolitiske utfordringer «beyond aid» og knyttes til arbeidet for en samstemt politikk for bærekraftig utvikling.

 

 

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 06.05.2019 08.22.11 Sist oppdatert: 06.05.2019 08.22.11