POL BNC

CMI-forsker Inge Tvedten mener den nye utviklingsministeren må sørge for mer stategisk fokus dersom bistanden skal kunne brukes til å bekjempe fattigdom. Foto: NTB scanpix

«Hvis jeg var ny utviklingsminister…»

MENINGER: ‘Fattigdomsorientering’ er blitt norsk bistands syke mor: Alle snakker om det som et overordnet mål, men det tas egentlig ikke på tilstrekkelig alvor.

Av Inge Tvedten Sist oppdatert: 28.01.2019

I den nye regjeringsplattformen heter det: «Regjeringens hovedmål i utviklingspolitikken er å bidra til å bekjempe fattigdom», «regjeringen vil derfor styrke fattigdomsorienteringen i utviklingssamarbeidet», og «andelen av norsk bistand som går til de fattigste utviklingslandene, særlig i Afrika sør for Sahara, [skal] trappes opp».

Det har vært gjort store framskritt i arbeidet med fattigdomsreduksjon globalt, men Afrika Sør for Sahara – som har mottatt en stadig synkende andel av norsk bistand – er unntaket. Over halvparten av verdens 800 millioner ekstremt fattige befinner seg i landsbyer og slumstrøk i den delen av Afrika. Det er de som nå skal løftes som bistandens målgruppe. Tiltak må kunne (sann)synliggjøre at de bidrar til å få disse ut av fattigdom, skal erklæringen ha mening.    

Den nye bistandsministeren Dag Inge Ulstein har gått høyt ut på banen og påstått at Norge har ‘verdens beste bistand’. Et sted å begynne er å erkjenne at det ikke er tilfellet.

 

Utfordringer

Som utviklingsforsker og bistandsarbeider har jeg jobbet tett på internasjonal bistand i snart fire tiår, og sett hvordan norsk bistand gradvis har endret karakter. Dette har ikke primært vært for å tilpasse seg en verden i endring (unntaket er nødhjelp, som har fått en økende del av bistandsbudsjettet), men fordi målsettingene i stigende grad har blitt politiske og økonomiske på bekostning av en reell fattigdomsorientering.

Eksemplene på dette er mange:

  • Mellominntektslandet Brasil har lenge vært Norges største bistandsmottaker;
  • en økende andel av bistanden til næringsutvikling og utviklingsfond baserer seg på en utdatert ide om at økonomisk vekst per definisjon kommer fattige til gode;
  • globale satsninger tar ikke tilstrekkelig hensyn til det enkelte mottakerlands situasjon og prioriteringer;
  • og bistanden til de fattigste landene har ikke vist evne til å tilpasse seg skiftende politiske forhold.

Et godt eksempel på det siste er Mosambik. Landet har vært en av de viktigste mottakerne av norsk og internasjonal bistand i over 40 år, samtidig som andelen fattige knapt har endret seg. Norge har holdt på den samme tilnærming og de samme sektorer gjennom alle år; bistanden har blitt stadig mer sentralisert og fjernt fra folk i landsbyer og slumområder. I kjølvannet av en enorm korrupsjonsskandale verd 18 milliarder kroner har Norges holdning i praksis vært å fortsette som om ingenting har skjedd. 

Norsk bistand var nylig del av en stor internasjonal evaluering, og falt helt gjennom som nummer 26 av 27 giverlandland. I kjent norsk stil ble fokuset raskt rettet mot skjevheter i selve undersøkelsen, istedenfor å bruke den som utgangspunkt for kritisk selvrefleksjon. Selv om plasseringen nok var i overkant brutal, har jeg gjennom egen erfaring i arbeid for svenske Sida og britiske DFID sett hvordan de to sistnevnte har holdt fast ved sin fattigdomsorientering på en helt annen måte enn Norge.

Hvor ligger så problemet? Dessverre tror jeg det i stor grad er institusjonelt, og en følge av en uheldig omorganisering av forholdet mellom Utenriksdepartementet som politisk aktør og Norad som fagetat. I denne var det sistnevnte som kom ut som den tapende part. Dette har ført til en situasjon der de som har minst greie på bistand og er minst opptatt av fattigdomsreduksjon har størst innflytelse, noe som ikke bare gjenspeiles sentralt men også på ambassadenivå.

De mange og til dels konkurrerende målsettingene har også ført til en stor og fragmentert bistand gjennom et utall kanaler (multilaterale, bilaterale, sivilt samfunn, globale fond etc.), aktører (offentlige institusjoner, privat sektor, ikke-statlige organisasjoner, filantroper ) og hovedland/mottakere (16 ‘partnerland’, men tilsammen over 100 mottakerland). Mange aktører har i utgangspunktet ikke bistandsfaglig kompetanse, og forstår ikke implikasjonene av målet om fattigdomsreduksjon.

 

Hvis jeg var minister…

Regjeringserklæringen er omfattende med et utall konkrete tiltak, men mangler et strategisk fokus som er nødvendig for at fattigdomsmålet skal kunne være styrende.

Hvis jeg var bistandsminister ville jeg:

  1. La UD ta seg av den overordnete utviklingspolitikken, gjenopprette Norad som et sterkt fagorgan både sentralt og på land-/ambassadenivå og øke bruken av forskningsbasert kunnskap – slik Sverige og Storbritannia gjør.  
  2. Lage et klarere skille mellom bistand og nødhjelp (Syria, Afghanistan og Sør-Sudan er nå de største mottakerne av norsk bistand), fordi de har ulike målsettinger, ulik tidshorisont og trenger ulike virkemidler.
  3. La en større del av bistanden gå til regioner (Afrika sør for Sahara) og land der fattigdommen er dypest og mest utbredt.
  4. Opprette en uavhengig evalueringsenhet som er mindre opptatt av å beskytte UD/Norads revir og rykte og mer åpen for kritikk og institusjonell læring – slik Sverige og Storbritannia har. 
  5. La budsjetter og programmer reflektere et bistandsvolum som kan håndteres innenfor rammen av en reell fattigdomsorientering, og ikke et forhåndsdefinert mål som skal oppfylles.
  6. Ha som utgangspunkt at bistanden har stadig mer begrenset politisk og økonomisk påvirkning, gi bistand til land og regimer som viser vilje til utvikling, og ha klare utgangs-strategier dersom de ikke gjør det. 
  7. Gjeninnføre omfattende landanalyser, slik Sida og DFID alltid har hatt, for å sørge for at bistanden tar nødvendig hensyn til den politiske, økonomiske og kulturelle konteksten og nasjonale prioriteringer.
  8. Sørge for at bistanden kommer nærmere de fattige som endelig målgruppe, ved å satse på sektorer (landbruk, fiske, arbeid) og utfordringer (utdannelse, helse) som angår de ekstremt fattige direkte.
  9. Legge økende vekt på bilateral bistand i forhold til multilaterale kanaler og unilaterale globale satsninger for bedre å kunne styre bistanden mot de fattige og måle resultater.
  10. Øke støtten gjennom sivilt samfunn, inkludert kirker og moskeer som er de viktigste institusjonene i mange fattiges liv, i mottakerland der staten ikke fungerer/er korrupt.
  11. Bli mer innovativ og fleksibel i forhold til å nå de fattigste, ved å ta utgangspunkt i de politiske, økonomiske og sosiale strukturene som undertrykker dem og deres hverdag og utfordringer.   

Mening

Bistanden til de fattigste landene har ikke vist evne til å tilpasse seg skiftende politiske forhold.

Inge Tvedten
Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 28.01.2019 08.47.59 Sist oppdatert: 28.01.2019 08.47.59