Copyright 2019 The Associated Press. All rights reserved.

ANC er svekket og EFF er styrket etter valget i Sør-Afrika. Partiene må i større grad finne fram til felles løsninger på landets enorme problemer. Foto: AP/ NTB scanpixs

Sør-Afrika: Protestvinter venter valgets seierherrer

KOMMENTAR: Opposisjonen er styrket, og folket er utålmodig. Sør-afrikanerne krever forandring. Valget er over og det går mot vinter på den sørlige halvkule, men iveren etter å protestere i gatene vil neppe kjølne.

Av Jan Speed Sist oppdatert: 10.05.2019

President Cyril Ramaphosa har fått mandat til å luke ut korrupsjon i eget parti og statsapparatet. Flere statseide selskaper må reddes fra konkurs. Kriminaliteten må angripes. Utdanningssystemet trenger en overhaling. Det haster å skaffe jord, boliger, vann og strøm til  mange hundretusener av fattige. Strømforsyningen må stabiliseres. Skatteetaten har store summer å hente inn.

Misnøye med regjeringspartiet ANC gjør at støtten har falt til 57 prosent, mens det populistiske partiet EFF til venstre for ANC har fått økt oppslutning. Det største opposisjonspartiet DA står på stedet hvil. Under valget i 2014 sikret ANC seg 62 prosent av stemmene, Den demokratiske alliansen (DA) 22 prosent og Økonomisk frihetskjemperne (EFF) 6 prosent. Oppslutningen om ANC er noe bedre enn ved kommunevalget for to år siden. Uten Ramaphosa som leder hadde trolig oppslutning endt på rundt 40 prosent.

ANC dominerer fortsatt i parlamentet, men er betydelig svekket i flere provinser. Ingen av partiene har hvetebrødsdager i vente.

Vanskelige avgjørelser, som er blitt skjøvet på siden landet fikk sin frihet for 25 år siden, må nå fattes. Folk er utålmodige, men vil ikke bestandig like medisinene som politikerne skriver ut. Og da blir det streiker og gatedemonstrasjoner.

Med en økonomisk vekst på under en prosent og en vaklende økonomi er regjeringen nødt til å lokke til seg flere investorer. De må bruke penger på å skape jobber på nye områder. Landets gamle kull, gull og platinagruver er slitte investeringer og usikre inntektskilder for staten framover. Økonomien trenger fornyelse. Da kan ikke den marxistiske retorikken blir for sterk.

 

ANCs borgerkrig

En av de største hindringene til en reformivrig Ramaphosa er hans eget parti Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC). Fortsatt sitter de korrupte allierte til forgjengeren Jacob Zumas i nøkkelstillinger – blant andre visepresidenten og generalsekretæren. Det er flere ANC-topper som i likhet med Zuma er redde for å havne i fengsel eller få en skattesmell. De har hittil gjort alt de kan for å undergrave reformkreftene. De er ikke opptatt av landets ve og vel, bare av å utnytte maktposisjoner til egen berikelse.

Et valgresultat på rundt 57 prosent på nasjonalt plan er lavere enn det Ramaphosas tilhengere hadde ønsket. De kan trøste seg med at den enda mer dramatiske svikten i ANCs oppslutning i KwaZulu/Natal-provinsen er et slag i ansiktet for Jacob Zuma. Dette er hans provins og det er utelukkende der han drev valgkamp.

 

Ved å etablere flere granskningskommisjoner har Ramaphosa fått belyst grådigheten fra Zuma-tiden og ødeleggelsen av flere statsinstitusjoner i perioden 2009 til 2017. Ramaphosa trenger hjelp fra tiltalemakten og domstolene til å rettsforfølge korrupte personer og selskaper. Rettskvernen maler langsomt i Sør-Afrika. Det er ikke bare ANC-ledere som er i korrupsjonssøkelyset, det er også ledelsen i Economic Freedom Fighters (EFF) som liker å fremstille seg selg som radikale, men som nyter det gode liv med midler de neppe selv har tjent.

Det kan være en temmelig annerledes ANC som stiller til valg om fem år.

 

Konflikt med fagforeninger

For å berge landets økonomi er Sør-Afrika nødt til å kvitte seg med titusener av jobber i staten og en rekke statsselskaper, samtidig som nye jobber i andre sektorer må skapes. Bare i kullgruvene og i kraftselskapet Eskom (som hovedsakelig bruker kull) er det trolig 30 000 overtallige arbeidere. De tilhører fagforeninger alliert med ANC.  De har allerede varslet streiker dersom det er snakk om nedbemanning. Eskom-administrasjonen frykter også sabotasje.

Det er muligheter for å skape nye jobber innen ren energi, men det vil kreve flere private investorer, og et stabilt strømmarked.

Et annet område der regjeringen er nødt til å utfordre fagforeningsallierte er innen skoleverket. Takket være lærernes fagforeninger har det vært nesten umulig å avskjedige udugelige lærere. 80 prosent av elever i 10 års-alderen klarer ikke å skrive eller lese elementære setninger. På mange skoler møter ikke lærere opp til undervisning. De bare hever lønn. Noen lærere må få sparken og mange tusener må få tilleggsutdanning, snarest.

 

Jord til besvær

Spørsmålet om overtagelse og redistribusjon av jord har vært et stridsspørsmål kjørt fram av det populistiske Economic Freedom Fighter (EFF)-partiet. De ønsker å nasjonalisere all jord i landet. Erfaringene fra nabolandet Mosambik og Angola viser at det er en oppskrift på ytterligere korrupsjon og berikelse av en politisk elite.

ANC nøyer seg med en tydeliggjøring av grunnloven, som allerede tillater ekspropriering av jord uten kompensasjon. Hvite farmere eier fortsatt det meste av de kommersielle jordbruksområdene i landet. De mobiliserer mot regjeringen og har fått støtte fra en tweetende Donald Trump, og flere i parlamentet. Men å få til en omfordeling av jord er ikke så enkelt som å ta fra hvite farmere og gi til svarte småbønder. De hardeste kampene om tilgang til jord utkjempes ikke på landsbygda, men i utkanten av de store byene. Ubrukte tomter og tomme kontorblokker blir okkupert, og ofte eies de av enten private, kommunen, provinsen eller staten.

Bare i Cape Town-området er det en rekke nedlagte militærbaser som staten kunne ha åpnet for boligbygging. Men dette er  by og en provins som ikke ANC styrer. ANC har fryktet at Den demokratiske alliansen (DA) ville kunne få økt politiske oppslutning om en del av boligmangel ble løst der.

Et annet problem er byråkratiet og et svakt forvaltningsapparat. Statsetaten som i 25 år har hatt som mandat å sørge for at svarte som ble tvangsflyttet under apartheid-tiden skal få jorda tilbake eller erstatning, har jobbet tregt og gjort en dårlig jobb. Det har rett og slett ikke vært prioritert av ANC før i det siste.

Flere av de sakene om retten til jord som er blitt behandlet om Grunnlovsdomstolen, har involverte vanlige borgere i strid med staten. Og staten er blitt dømt til å overlate områder til de opprinnelige innbyggerne.

I KwaZulu/Natal-provinsen vil en jordreform provosere Zulu-kongen og de tradisjonelle ledere som forvalter svære jordområder. ANC åpent for at stiftelsen som kontrolleres av kongen, ble en del av arbeidet for å sikre fred i provinsen forut for det første frie valget i 1994. De tradisjonelle zulu-ledere fordeler bruksretten til jord til sine undersåtter. Ofte blir kvinner diskriminert.

 

Trenger modne politikere

Etter å ha totalt dominert sørafrikansk politikk de siste 25 årene må ANC nå innstille seg på samtaler og samarbeid med opposisjonspartiene. Det kan bli uvant for et parti som vært politisk arrogant siden 1950-tallet. Tidligere har ANC-medlemmer ofte forsøkt å sabotere DA i Vest-Kapp-provinsen og i bystyrene som DA leder.

Dersom Sør-Afrika skal komme seg videre og løse de enorme problemene de står overfor, er partiene nødt til å bevege seg bort fra konfrontasjonspolitikken. De må heller snekre de beste løsningene.  Slik fungerte parlamentet de første årene etter 1994. Landet trenger alle de gode tenkere og handlekraftige mennesker som er i valgte stillinger.

 

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 10.05.2019 13.25.59 Sist oppdatert: 10.05.2019 13.25.59