Copyright © Jabruson, 2012. All Rights Reserved  GABON, DEFORESTATION, TRADE, NP, ENVIRONMENTAL, Exploitation, TROPICAL-RAINFOREST, AFRICA, national park, CONSERVATION, Bruce Davidson, CENTRAL-AFRICA, Export, ROADS, timber, trucks, INDUSTRY, resources, TRAFFIC, RESERVE, TREES, VEHICLES, logging, PEOPLE, TRUNKS

Mange afrikanske regjeringer investerte stort i infrastruktur med kreditt fra utlandet utover 2000-tallet. Optimister talte om et afrikansk mirakel, men veksten var først og fremst drevet av høye råvarepriser med begrensede ringvirkninger til annen økonomisk aktivitet. Flere land i Afrika sør for Sahara kan være på vei inn i en ny gjeldskrise, skriver Kristen Nordhaug som er professor i utviklingsstudier ved OsloMet. Bildet er fra Gabon og viser lastebiler fulle av tømmer som skal eksporteres.   Foto: Jabruson/ NTB Scanpix

Går det mot en ny gjeldskrise i Afrika?

UTSYN: Afrika sør for Sahara kan være på vei inn i en ny gjeldskrise. Men situasjonen er annerledes enn den var under den forrrige gjeldskrisa på 80- og 90-tallet. Blant annet er større andel av gjelden til afrikanske land nå privat. Det gjør gjelda dyrere.

Av Kristen Nordhaug Sist oppdatert: 01.11.2019

Den 21. februar i år skrev Bistandsaktuelt at et stigende antall afrikanske land enten er ute av stand til å betjene sin utenlandsgjeld, eller har høy risiko for å havne i betalingsproblemer. Eritrea, Gambia, Mosambik, São Tomé og Principe, Somalia, Sudan, Sør-Sudan og Zimbabwe var alle land som ikke betalte lånene sine.

Pessimister frykter gjeldskrise og økonomisk nedgang av samme omfang som i 1980- og 1990-årene, men heldigvis er det ennå et stykke fram dit. For å forstå Afrikas nye gjeldsproblemer, kan det likevel være verdt å sammenligne med de prosessene som ledet opp til den forrige krisa.  

 

Afrikas gjeldskrise i 1980/90-årene

Gjeldskrisa i Sør startet i 1980-årene og rammet især Latin-Amerika og Afrika sør for Sahara. Forløpet var forskjellig på de to kontinentene. Latinamerikanske land især ble rammet av renteøkninger og høyere dollarkurs på private markeder. De fleste afrikanske landene hadde tatt opp offentlige lån i form av eksportkreditter eller bistandslån til faste renter og ble først og fremst rammet av fallende priser for sin råvareeksport.

Gjeldslandene ble underlagt Det internasjonale pengefondet (IMF) sitt harde regime. Bare langsomt ble det gitt noe gjeldslette. Først med «the Heavily Indebted Poor Countries Initiative» (HPIC) fra 1999 og the Multilateral Debt Relief Initiative (MDRI) fra 2005 fikk landene ettergitt større deler av sin gjeld. Utover 2000-tallet steg inntekter fra råvareeksport, mens utgifter til å betjene lån falt.

 

Begrenset afrikansk mirakel

I Afrika sør for Sahara falt gjeldsbetjeningens andel av bruttonasjonalprodukt  fra om lag 4,2 prosent i år 2000 til litt under en prosent i år 2010. Mindre gjeld gikk sammen med høy økonomisk vekst, godt hjulpet av at eksportpriser for råvarer steg. Råvareprisene falt brått etter utbruddet av den internasjonale finanskrisa i 2008-09, men steg så igjen takket være Kinas høye vekst og import av råvarer. De store økonomiene reagerte på finanskrisa med en penge- og kredittpolitikk som holdt det internasjonale rentenivået lavt.  

Høy, eksportledet vekst og lave lånerenter gjorde det lett å ta opp lån. De årlige utlånene til såkalte lav- og mellominntektsøkonomier økte fra 57 milliarder dollar i 2007 til 260 milliarder dollar i 2016. «Høyere mellominntektsøkonomier» sto for det meste av låneopptaket, men også «lavinntektsøkonomier» og «lavere mellominntektsøkonomier» lånte mer.

Med unntak av Sør-Afrika og Namibia hører alle land i Afrika sør for Sahara hjemme i de to siste kategoriene. 

Mange afrikanske regjeringer investerte stort i infrastruktur med kreditt fra utlandet. Optimister talte om et afrikansk mirakel, men veksten var først og fremst drevet av høye råvarepriser med begrensede ringvirkninger til annen økonomisk aktivitet, og de høye råvareprisene var avhengig av Kinas sterke vekst som gradvis ble dempet utover 2010-tallet.

Fra 2011 begynte noen råvarepriser å falle og i 2014 var det betydelig prisfall for nesten alle råvarer. De afrikanske landene fikk voksende problemer med å tjene inn nok utenlandsk valuta gjennom eksport. Råvareprisene holdt seg lave fram til 2016, deretter har de steget noe. Etter en lengre periode med vekst på rundt fem prosent per år, har veksten i Afrika siden 2015 ligget under tre prosent. 


Dyrere gjeld og nye gjeldsformer

Mens veksten avtar, er gjeldskrisene på vei tilbake til Afrika sør for Sahara. De afrikanske landenes gjeld som andel av BNP steg fra litt over 20 prosent i 2010 til litt over 30 prosent i 2016, mens gjeldsbetjeningen økte fra ca. en prosent av BNP i 2010 til ca. 2,6 prosent i 2016.  Gjeldsbetjeningen øker dermed langt raskere enn samlet gjeld. Den afrikanske gjelda er blitt dyrere. Det skyldes sannsynligvis at en større andel av den er privat. 

Gjennom flere tiår ga private banker og investeringsfond i Nord kreditter til Latin-Amerika og store deler av Asia, men unngikk Afrika. Unntaket var høyere mellominntektsland som Sør-Afrika og oljeproduserende land som Nigeria. Afrikas lån kom i hovedsak fra offentlige finansieringskilder; stater og internasjonale organisasjoner som IMF, Verdensbanken, FN-organisasjonene og Den afrikanske utviklingsbanken. Mye besto av bistandslån til lave og faste renter, men med kondisjonalitetskrav fra bistandsgiverne med på kjøpet. 

Dette endret seg under den siste utlånsbølgen til Sør. Den startet i en periode med krise og skrumpende kredittmarkeder i Nord og rask vekst i Afrika sør for Sahara. Bistanden fra Nord stagnerte, de offentlige lånene sakket etter den afrikanske låneetterspørselen. Den høye veksten i Afrika sør for Sahara gjorde nå kontinentet interessant for private aktører. I 2016 var nær 40 prosent av samlet utenlandsgjeld i Afrika sør for Sahara på private hender. 

Denne gjelda besto delvis av banklån, men det meste var i form av privates oppkjøp av statsobligasjoner utstedt av de afrikanske statene. En statsobligasjon er et omsettelig «gjeldsbrev» utstedt av en politisk myndighet som garanterer en fast rente over en tidsperiode, normalt ti år og innløsning av obligasjonen når den forfaller. Før innløsning kan obligasjonene kjøpes og selges til priser som varierer med tilbud og etterspørsel. Ghana begynte å utstede statsobligasjoner fra 2007, og en rekke land fulgte etter.

Onde sirkler 

Med statsobligasjoner slapp de afrikanske statene kravene som følger med offentlige lån. Til gjengjeld ble de avhengig av private markeders tillit, når tilliten avtar, må statene tilby stadig høyere renter på nye obligasjoner for å få avsatt dem. Dette skjer typisk når kreditorene forventer økonomiske nedgang. For eksempel steg rentene på greske statsobligasjoner til nærmere 30 prosent ved noen anledninger i 2011 og 2012.

Her ligger det en stor risiko for afrikanske stater med svake offentlige finanser og begrenset evne til å samle inn skatter. Økonomisk nedgang kan resultere i selvforsterkende onde sirkler med økte gjeldsrenter og ytterligere nedgang med statsbankerott som mulig resultat. I så fall har et «mirakel» basert på vekst uten utvikling ledet Afrika inn i finanskapitalens knipetak.

 

En tidligere versjon av denne artikkelen ble publisert av SLUG/Nettverk for rettferdig gjeldspolitikk, 02.09.19.

 

Mens veksten avtar, er gjeldskrisene på vei tilbake til Afrika sør for Sahara

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her bidrar faste kommentatorer.

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Tor A. Benjaminsen, professor Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda

Benedicte Bull, professor Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder for Sex og Politikk

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi

Publisert: 01.11.2019 09.58.23 Sist oppdatert: 01.11.2019 09.58.23