Når det gjelder hvordan media «snakker om» bærekraftig utvikling har det skjedd mye positivt de siste tiårene, mener artikkelforfatteren.

Foto: UN Photo/Violaine Martin

Hvordan snakker media om bærekraftig utvikling?

MENINGER: Endringene i medienes dekning av globale miljø- og utviklingsspørsmål de siste tiårene gjenspeiler at utenriks- og utviklingspolitikk har blitt innenrikspolitikk og at arbeidet for FNs bærekraftsmål griper inn i hverdagen for oss alle, både «her» og «der».

Av Arnfinn Nygaard Sist oppdatert: 04.06.2019

Dette er i utgangspunktet viktig og riktig. Norads begrensede fokus på hvordan media «snakker om bistand» overser dermed viktige positive utviklingstrekk, informasjonsstøttens betydning og nye utfordringer.

– Verdenskunnskapen står til stryk, mente Norads direktør Jon Lomøy i en kronikk på NRK ytring sist høst. Bakgrunnen var en undersøkelse utført av Respons Analyse på oppdrag fra Norad. Den viste at folk flest tror verdens tilstand på utvalgte områder er dårligere enn den reelt er. Lomøys bekymring var at manglende kunnskap om det norsk bistand har lykkes med kan svekke viljen til fortsatt innsats. I år har Norad fulgt opp med flere undersøkelser.

En undersøkelse utført av Zynk viste, ifølge Norad, at bistandsdebatten handler om oss nordmenn, politikk, og handel og vekst. Overfor Bistandsaktuelt karakteriserte Lomøy dette som et «markert skifte» og mente at «bildet som tegnes i denne analysen viser at Norge følger i samme spor som mange andre land, der egennytten for giverne blir viktigere i omtalen av bistanden.» En annen undersøkelse, utført av Retriever, viste at norske medier har sitt hovedfokus på negative utviklingstrekk. Etter et frokostmøte i april ble begge rapportene gjort tilgjengelige på Norads nettsider i begynnelsen av mai under tittelen «Hvordan snakker media om bistand?».

 

Positive utviklingstrekk i medienes dekning

Etter mitt syn burde Norad i stedet spurt: Hvordan snakker media om bærekraftig utvikling? Bistandsepoken er over. Selv om bistand fortsatt kan være viktig er det i dag bred enighet om at

1) bistand bare er ett av mange virkemidler i utviklingspolitikken

2) bærekraftig utvikling krever innsats på en rekke politikkområder utover bistanden, som har vært kjernen i den tradisjonell utviklingspolitikken.

Tidligere stortingsrepresentant fra Høyre, Inge Lønning, sa det slik i sitt forord til en artikkelsamling om de borgerlige og utviklingsdebatten i 2012:

 

"Det er på høy tid å innse at utviklingspolitikk ikke er et avgrenset politisk landskapsvernområde for spesielt interesserte, men den mest sentrale og ufrakommelige av alle politiske utfordringer i globaliseringens tidsalder. Utfordringen går på tvers av alle tradisjonelle teiginndelinger, blant annet den mest seiglivede av dem alle, skillet mellom utenriks- og innenrikspolitikk. For ikke å nevne skillet mellom næringspolitikk og handelspolitikk." 

Dette gjenspeiles ikke minst i FNs bærekraftsmål, med krav om en samstemt politikk for bærekraftig utvikling.

Når det gjelder hvordan media «snakker om» bærekraftig utvikling har det skjedd mye positivt de siste tiårene og Norads informasjonsstøtteordning har i mange tilfeller bidratt vesentlig på viktige politikkområder. Dette har dessverre ikke blitt fanget opp i de to undersøkelsene utført for Norad av Zynk og Retriever.

 

Sivilsamfunnet og informasjonsstøtten har bidratt vesentlig

Medienes tradisjonelle KKK-fokus (fokus på krig, katastrofe og konflikt) har bidratt til at verdens elendighet har fått mye oppmerksomhet. Gjennom bistandsepoken skjedde dette ofte i nært samspill med bistandsorganisasjoner, som ledd i deres fundraising. Innsamling til gode formål har i denne sammenheng bidratt negativt til både stereotypier av «oss» og «dem» og at folk flest i dag tror verdens tilstand på utvalgte områder er verre enn den faktisk er.

De siste tiårene har imidlertid Norads informasjonsstøtteordning bidratt til at sivilsamfunnets «fotavtrykk» i media har endret seg vesentlig, blant annet som pådrivere for at utviklingsdebatten skal handle om mer enn bistand.

– Mediene er den suverene arena for spredning av kunnskap og informasjon om Nord/Sør-spørsmål, konkluderte en ekstern gjennomgang av UD/Norads informasjonsstøtteordninger i 2003. Mange av sivilsamfunnsorganisasjonene som har mottatt informasjonsstøtte fra Norad (RORGene) har derfor bygd opp kompetanse på å nå ut i media. En studie av RORGenes «fotavtrykk» i media 2007-2010, ledet av Roy Krøvel ved journalistutdanningen på Høgskolen i Oslo og Akershus (nå OsloMet), konkluderte blant annet at organisasjonene i stor grad hadde bidratt til folkeopplysning og hadde betydelig «fotavtrykk» i media.

Norsk sivilsamfunn, ofte i samspill med engasjerte forskere, politikere og journalister, har ikke minst bidratt til betydelig mediefokus på nye utviklingspolitiske temaer som er viktige i arbeidet for en samstemt politikk for bærekraftig utvikling. Dette gjelder bl.a. forvaltningen av Statens pensjonsfond utland (SPU), kamp mot skatteflukt og skatteparadiser, våpeneksport, norsk næringsliv i utlandet, etikk i leverandørkjeden (klesbransjen m.m.), energipolitikken og ikke minst klima- og miljøpolitikken.

Mange av de nye utviklingspolitiske temaene som er viktige i arbeid for FNs bærekraftsmål og er også politisk kontroversielle i Norge og berører og angår ulike grupper ulikt. Derfor har medienes tradisjonelle KKK-fokus de siste tiårene trolig bidratt positivt til sivilsamfunnet – i samspill med media – har kunnet sette slike temaer på den politiske dagsorden i Norge.

 

Nye utfordringer

Gjennom bistandsepoken krevde det internasjonale utviklingssamarbeidet lite av folk flest i Norge og andre «giverland» utover givervilje og oppslutning om bistandsbevilgningene. Den giverviljen er fortsatt høy. Det er neppe stor grunn til bekymring for at den skal forvitre, selv om media i begrenset grad vier plass til gode nyheter om resultater av bistand fra tidligere utviklingsland. Med FNs bærekraftsmål og kravet om samstemt politikk for utvikling er det imidlertid annerledes og mer krevende på flere måter.

Når Zynks stordataanalyse viser at debatten i stor grad handler om oss og er knyttet til økonomi, inkludert handel, markeder, investering og næringsliv, så henger det sammen med at dagens utviklingsdebatt utfordrer Norge og folk flest på en helt annen måte enn under bistandsepoken. Vi (Norge) skal bidra til bærekraftig utvikling globalt, men også ivareta egne legitime interesser i en verden der framtiden ikke alltid kjennes like lys og trygg som tidligere. Samtidig skal vi skal bidra til bærekraftig utvikling nasjonalt, som vil kreve «et grønt skifte» og endringer som bl.a. angår arbeidsplasser, hverdagen og velferdsstatens fremtid.

I et demokrati som vårt er det både riktig og viktig at slike endringsprosesser også blir gjenstand for demokratiske prosesser og debatt, der berørte grupper og enkeltmennesker blir hørt. For norske myndigheter vil ulike hensyn og interesser måtte veies opp mot hverandre. I viktige saker som angår mange, som innvandring- og integreringspolitikk eller olje- og klimapolitikk, er motsetningene sterke. Uansett regjering vil det i mange tilfeller være krevende å utforme en samstemt politikk for bærekraftig utvikling som tilfredsstiller alle, slik vi den siste tiden har sett i debatten om vindmøller på land, bompenger og bilfrie bysentra.

Samtidig som mange i denne debatten opplever at internasjonale miljø- og utviklingshensyn i økende grad må vike for norske egeninteresser, ser vi at det blir stadig vanskeligere å argumentere for egeninteresser. Uten at det på samme måte som før oppfattes som «politisk korrekt» forventes det i dag løsninger som er «bærekraftige». Uansett hvilke politiske løsninger som fremmes, så begrunnes de derfor ofte med ideelle hensyn, slik vi for eksempel har sett i debatten om å hjelpe flyktninger «der» i stedet for «her», om norsk olje- og gassproduksjon bør videreføres eller stenges og i debatten om Norges forhold til Kina. Både for folk flest, aktørene i samfunnsdebatten og media kan det være vanskelig å skille mellom seriøse, reelle argumenter og ulike former for «grønnvasking», «etisk rensing» eller andre grep for å tildekke underliggende egeninteressemotiver.

 

På godt og vondt har utenriks- og utviklingspolitikk blitt innenrikspolitikk. Selvsagt kunne mediedekningen vært bedre, men etter å ha fulgt mediedekningen av utviklingspolitikk tett gjennom 25 år er det mitt syn at norske medier ivaretar sin samfunnsrolle på dette feltet relativt godt – ofte i et godt samspill med sivilsamfunnet. Det er dessverre større grunn til bekymring når det gjelder utviklingen i sosiale media. Begge deler kan med fordel bli gjenstand for fremtidige undersøkelser av utviklingsdebatten i norske media.

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 04.06.2019 08.35.13 Sist oppdatert: 04.06.2019 08.35.13