I millionbyen Nairobi bor rundt to millioner mennsker i ulike slummer. Rundt 180 000 bor i Mathare-slummen. Vi får ofte høre at det er mulighetene i storbyene som trekker folk, men kan det også være at folk presses til å forlate landsbygda, spør professor Tor A. Benjaminsen. Foto: Tor A. Benjaminsen. 

Hvorfor flytter folk til slumområder i byene?

UTSYN: Hva er det som gjør at millioner av mennesker velger å flytte til slum-områder med elendige boforhold? Det vet vi faktisk ganske lite om, skriver Tor A. Benjaminsen som er professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Av Tor A. Benjaminsen Sist oppdatert: 03.12.2019

Hva driver folk til å flytte fra landsbygda til elendige boforhold i slummen i verdens megabyer? Noen av de dårligste levekårene på kloden finner man nettopp i disse slumområdene. Det finnes i dag 33 megabyer med mer enn 10 millioner innbyggere.

Og listen vokser raskt - om 10 år vil vi ha 43 slike byer og i 2050 vil to tredeler av verdens befolkning være byboere, ifølge FN. Selv der hvor befolkningsveksten er lav og i ferd med å stoppe opp, som Kina og India, er det en voldsom byvekst.

 

Presses ut?

En vanlig forklaring man ofte hører er at folk flytter til byene, fordi de søker nye muligheter - de ønsker ganske enkelt å bli en del av Utviklingen. Men kan det være at det også finnes noen «push»-faktorer som får folk til å reise?

Selv har jeg i min forskning i flere afrikanske land studert hvordan småbønder og husdyrgjetere stadig mister tilgang til jord og ressurser. Dette er både en historisk prosess og noe som pågår i dag.

I Mali har jeg sett hvordan gjetere i flere tiår har tapt beiteland til oppdyrking. Dette, i kombinasjon med en omfattende korrupsjon hvor en elite har grabbet til seg jord og arealer, har bidratt til jihadistopprøret i landet. Men i stedet for å gjøre opprør velger noen kanskje å flytte til byen – eller å forsøke å komme seg videre til Europa?

I Uganda har naturvern og klimakvoter jaget folk fra sine hjem, mens i Tanzania har jeg observert hvordan folk mister kontroll over arealer både gjennom opprettelse og utvidelse av nye naturvernområder, inkludert tiltak fra den norske skog- og klimasatsingen, og gjennom store landbruksinvesteringer som blant annet er støttet av Norfund. Det er lite forskning på hvor folk faktisk blir av etter å miste levebrødet sitt på denne måten.

 

Besøk i Mathare

Dette er noe jeg nå ønsker å studere nærmere. For å planlegge slik ny forskning fikk jeg for noen måneder siden anledning til å tilbringe en dag i Mathareslummen i Nairobi som er en av Afrikas største byer med 4,5 millioner innbyggere. Av disse bor to millioner i slumområder hvorav 180,000 i Mathare.

Via en kenyansk NGO fikk jeg sammen med kollega Connor Cavanagh en guide som lovte å gi oss en trygg omvisning. Mathare er beryktet for kriminelle ungdomsgjenger og mye rusproblemer. Det er derfor utrygt territorium for alle utenforstående.

Sist jeg besøkte Mathare, også etter invitasjon fra en som bodde der, riktignok for over 25 år siden, ble vi kastet stein etter og måtte løpe i dekning. Så det var med bange anelser vi ble med på en spasertur gjennom hele den 10 km lange Matharedalen hvor plankeskurene ligger tett langs en elv som flommer over av søppel.

Men guiden vår (la oss kalle ham Joseph) ba oss slappe av. Han var general i en av gjengene, så vi var i trygge hender. Det viste seg å være riktig, selv om han ved flere anledninger måtte overbevise folk som tydelig skeptiske stilte spørsmål om hvem vi var og hva vi gjorde der.

Joseph kunne også fortelle oss at han inntil nylig hadde drevet med væpnede ran i de bedrestilte bydelene i Nairobi som Parklands og Muthaiga. Men han bedyret at han nå hadde sluttet og i stedet engasjerte seg i sosialt arbeid i lokalsamfunnet.  

 

Sterkt samhold

Det er tydelig at det er et sterkt indre sosialt samhold i Mathare, selv om vi ble fortalt at alle ønsker seg vekk derfra. Det er mye samarbeid blant folk om ulike lokale tiltak. Blant annet organiserer Mathare Green Movement jevnlige dugnader med rydding av søppel og treplanting for å gjøre lokalmiljøet litt mer levelig.

Kommunen stiller med lastebil som henter søppelet som samles sammen. Men ellers er sosiale tjenester helt fraværende. Slumområder som Mathare er ikke med i kommunens planleggings- eller budsjettprosesser. Det er som om disse områdene ikke eksisterer, skriver Amnesty i en rapport.

Det finnes ingen offentlig forsyning av vann, strøm eller kloakkanlegg. Beboerne lager, ofte i samarbeid, sine egne provisoriske løsninger. De få skolene og helsestasjonene som finnes i Mathare drives av frivillige organisasjoner. Og mange i Norge vil kjenne til MYSA (Mathare Youth Sport Association) som organiserer barn og ungdom gjennom fotball og sosialt arbeid, som har sendt lag til Norway Cup og som også har mottatt støtte i mange år fra norsk bistand.

Tungt bevæpnet politi er imidlertid den eneste offentlige institusjonen som er synlig til stede og i gjennomsnitt blir en ung mann drept hver uke av politiet i Mathare. Mange drap likner på rene henrettelser. For hver ungdom som blir skutt planter Mathare Green Movement et tre sammen med de pårørende.

 

Mau Mau-opprørere

Men hvordan oppstod denne slummen? Det var dette vi ønsket å snakke med folk om. Det viste seg snart at noen av de som etablerte slummen fortsatt var i live og bosatt i Mathare. De var tidligere Mau Mau-opprørere som da de kom ut av fangenskap ikke hadde noe sted å gjøre av seg, fordi jorda deres var overtatt av settlere.

Mau Mau var et bondeopprør blant kikuyuene mellom 1952 og 1960 forårsaket av at de mistet den fruktbare jorda til europeiske settlere i det som skulle bli the White Highlands. Harvard-professor Caroline Elkins har i den Pulitzerprisvinnende boka Britain’s Gulag: The Brutal End of Empire in Kenya anslått at minst 50,000 kenyanere ble drept av kolonimyndighetene under Mau Mau. Men sannsynligvis er tallet mellom 100,000 og 200,000, hevder hun. Mange ble skutt i kamp, henrettet, torturert til døde eller sultet i hjel.

Offisielt ble 1090 opprørere hengt etter summariske rettsaker fulgt av en rask henrettelse. I tillegg ble 32 hvite settlere drept av Mau Mau-opprørerne samt 1,800 afrikanere som samarbeidet med kolonimyndighetene.

Elkins boktittel henviser til at nesten hele kikuyu-befolkningen inkludert kvinner og barn ble internert i konsentrasjonsleirer. BBC har forøvrig laget en god dokumentar basert på boka.

Det utrolige er at dette var mulig rett etter andre verdenskrig og at britene lenge slapp internasjonal oppmerksomhet omkring det som kan omtales som folkemord på kikuyuene. En årsak er at kolonimyndighetene brant hundretusenvis av dokumenter før de forlot Kenya ved uavhengigheten i 1963. Derfor tok det historikeren Elkins 10 år å pusle sammen hva som virkelig hadde skjedd under Mau Mau.

Etter frigjøringen av Kenya fortsatte mange settlere å beholde jorda. I tillegg fikk noen i den kenyanske eliten også jord, enkelte politiske ledere fikk til og med veldig mye jord, mens de fleste løslatte opprørene forble jordløse. Slik vokste altså Mathareslummen som en direkte konsekvens av kolonisering og jordran.

Under vandringen vår gjennom Matharedalen fikk vi blant annet snakke med en av de første Mau Mau-opprørene som bosatte seg i Mathare. Hun mistet jorda si til britiske settlere og ble deretter med i Mau Mau før hun satt 7 år i konsentrasjonsleir for så å havne i Mathare. En del av Mau Mau-krigerne som etablerte de første bosettingene har nå barn og barnebarn som har vokst opp i Mathare. Paradoksalt nok kommer altså noen av de fattigste i Kenya opprinnelig fra det absolutt rikeste jordbruksområdet i landet – det produktive høylandet nord for Nairobi hvor store settler-eiendommer og plantasjer dominerer landskapet."

Fremdeles fortsetter folk å strømme til Mathare og andre slumområder i Nairobi. I hvilken grad er denne tilflyttingen forårsaket av marginalisering og tapt tilgang til jord og ressurser på landsbygda? Dette vet vi lite om. Det har vært forbausende lite forskning omkring dette spørsmålet, ikke bare i Kenya. Men det er noe det kunne være interessant å undersøke nærmere.

 

 

Mening

I hvilken grad er denne tilflyttingen forårsaket av marginalisering og tapt tilgang til jord og ressurser på landsbygda? Dette vet vi lite om.

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her bidrar faste kommentatorer.

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Tor A. Benjaminsen, professor Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda

Benedicte Bull, professor Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder for Sex og Politikk

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi

Erik S. Reinertprofessor ved Tallinn University of Technology

 

Publisert: 03.12.2019 11.48.25 Sist oppdatert: 03.12.2019 11.48.25