Arbeidere ved tekstilfabrikk, Mali

Reduksjonen av global fattigdom går saktere enn for få år siden. Det som trengs er både at utviklingslandene øker sine egne inntekter, samtidig som de rike landene gir mer bistand, skriver artikkelforfatteren. Bildet viser arbeidere ved en tekstilfabrikk i Segou i Mali. Foto: Michele Cattani / AFP / NTB scanpix

Det går likar no – eller gjør det egentlig det?

UTSYN: Ulikhetene øker og reduksjonen i fattigdom går saktere enn før. Dette må få konsekvenser for norsk utviklingspolitikk.

Av Catharina Bu Sist oppdatert: 29.04.2019

De siste årene har vi fått presentert en fortelling fra dem vi kan kalle Globale optimister som for eksempel innflytelsesrike Steven Pinker, Hans Rosling og Bill Gates. Det går likar no, sier de. Eller mer spesifikt: «Økonomisk vekst har bidratt til å halvere den ekstreme fattigdommen siden 1990 og således gjort verden til et bedre sted».

Dette er ikke feil, men tildekker nyanser i dagens globale utvikling. I verste fall kan det føre til at politiske tiltak ikke bidrar til å redusere verken fattigdom eller ulikhet, men snarere opprettholder de urettferdige strukturene som skaper dem.

 

Bistand er fortsatt viktig

Noen land går ikke fremover selv om de fleste gjør det. Det er riktig at mange utviklingsland har opplevd økonomisk vekst de siste par tiårene. Likevel har tjuefem av de fattigste landene hatt svært lav eller ingen vekst. Omlag 10 prosent av befolkningen i det vi karakteriserer som utviklingsland, bor i disse tjuefem landene. De fleste av disse lever under den globale fattigdomsgrensen på 1,90 dollar dagen. Dette er mennesker som utvilsomt vil være avhengig av bistand i mange år framover. Bistanden til disse landene må bidra til å takle komplekse utfordringer som klimaendringer, konflikt, korrupsjon og sårbarhet og krever tiltak som går langt utover å bidra til økonomisk vekst.

I andre land går veksten bedre, men har ikke kommet alle til gode. Resten av befolkningen i utviklingsland bor i land med vekst og utvikling, men ofte med liten politisk vilje til omfordeling. Noen få mennesker i disse landene har blitt ekstremt rike, mens andre fortsatt lever i bunnløs fattigdom. Denne fattigdommen kunne blitt utryddet hvis landene iverksatte omfordelende politikk, gjennom for eksempel progressiv skattlegging og endringer i bruk av offentlige midler. Selv om bistanden relativt sett mister betydning i disse landene, kan likevel norsk utviklingspolitikk bidra på viktige områder for å få til slik omfordeling.

Det er neppe med vilje, men den positive fortellingen kan i verste fall bidra til å tilsløre store utfordringer. For selv om de globale optimistene har rett i mye, er globaliseringens bakside fortsatt økende ulikhet. Av den totale veksten siden 1980 har dobbelt så mye tilfalt den rikeste én-prosenten som den fattigste halvdelen av verdens befolkning. Reduksjonen av global fattigdom går også saktere enn for få år siden. En mer optimistisk fortelling kan i beste fall bidra til å styrke troen på at bistand virker og nytter. I verste fall, og dratt for langt, kan imidlertid også dette narrativet begrunne reduserte bistandsmidler, fordi «nå går jo alt så meget bedre».

Det som trengs er både at utviklingslandene øker sine egne inntekter, samtidig som de rike landene gir mer bistand. Ifølge Overseas Development Institute kunne ekstrem fattigdom vært avskaffet om utviklingslandene investerte kun 1 prosent mer av deres brutto nasjonalprodukt (BNP) på effektive fattigdomsprogrammer, og rike land brukte 45 milliarder dollar mer på bistand. En slik økning ville tilsvare så lite som 0,1 prosent av disse landenes BNP, eller 1/3 av dagens totale bistand fra OECD-landene.

 

Økende global ulikhet

Globale optimister liker gjerne også å påpeke at den globale ulikheten er synkende og at utviklingslandene nå er i ferd med å ta igjen de utviklede landene. Dette er en solskinnshistorie med betydelige modifikasjoner. Trenden kan nemlig, ikke bare men først og fremst, tilskrives den økonomiske utviklingen i det folkerike landet Kina. Med sin mirakuløse vekst på nærmere ti prosent årlig siden 1979, har Kina gått fra å være et av verdens fattigste land, til å bli verdens største økonomi målt i kjøpekraftjustert BNP per innbygger. Så mange som 800 millioner kinesere har arbeidet seg ut av fattigdom de siste årtiene og dette gir utvilsomt utslag på global statistikk. Fjerner man Kina fra regnestykket om global ulikhet, ser derimot bildet annerledes ut. Andre lav- og mellominntektsland har på langt nær hatt den samme utviklingen som Kina.

Og selv Kina har fortsatt en lang vei for å komme opp på samme inntektsnivå som de rike landene. Kinas BNP per innbygger er på 15 000 dollar, som fortsatt bare er rundt en fjerdedel av BNP per innbygger i USA. Det hører også med til fortellingen at Kina har vokst på en måte som har gjort noen få superrike, og også mektige. At ulikhetene nå også øker innad i de aller fleste land, inkludert Kina, ser ut til å være tendensen som i størst grad påvirker den globale ulikheten.

 

Bredere fattigdomsperspektiv

Utviklingen i Kina kan også forklare mye av den globale nedgangen i fattigdom, målt ved den globale fattigdomsgrensen på 1,90 dollar dagen. Uten Kina har den sunket, men ikke mye. Dette betyr ikke at det ikke har vært inntektsvekst også i andre utviklingsland, men å bruke et så lavt mål for å fortelle «en suksesshistorie» gir liten verdi. Setter man fattigdomsgrensen opp med kun 10 amerikanske cents øker da også antallet ekstremt fattige i verden med 100 millioner. En trend som fortsetter helt opp til 3,50 dollar dagen. Hadde vi satt den globale fattigdomsgrensen på 10 dollar dagen - det som gjerne regnes for å være terskelen for å komme seg varig ut av fattigdom – er antallet fattige i verden 4,5 milliarder. Altså over halvparten av verdens befolkning.

En nylig utgitt studie av Gisela Robles Aguilar og Andy Sumner ved Centre for Global Development argumenterer for at vi bør få et bredere perspektiv på fattigdom som inkluderer mer enn bare inntektsmål. Barnedødelighet og underernæring, tilgang på skole og helsetjenester er noen av faktorene som bør inngå når man måler fattigdom, mener de. Ved å bruke deres måte å måle fattigdom på dobles den ekstreme fattigdommen i verden.

 

Norsk utviklingspolitikk bør bli mer omfordelende

Det er mange grunner til å skrote det tradisjonelle nord/sør-verdenssynet som i årtier har dominert utviklingspolitikken. Land som for eksempel Kina, Brasil og Sør-Afrika er viktige og mektige aktører på den globale arenaen. I en rekke utviklingsland deltar en økende middelklasse med høyere utdanning og et lokalt sivilsamfunn i politiske debatter om for eksempel investeringer, korrupsjon eller menneskerettigheter. Men slike positive utviklingstrekk må ikke lure oss til å tro at ikke globale forskjeller fortsatt gjelder. Hadde hele verden vært ett land ville vi vært like ulike som Sør-Afrika, et av de mest ulike landene i verden.

Dette betyr at vi i Norge og andre rike land fortsatt har et moralsk og etisk ansvar for å endre globale urettferdige strukturer som rammer de fattigste i verden, slik som klimautslipp og skatteunndragelse. Det nye buzz-ordet globale fellesgoder har kanskje erstattet det mer tradisjonelle internasjonal solidaritet, men virkemidlene bør være de samme. Samtidig bør utviklingspolitikken i større grad innrettes mot omfordelende tiltak i landene vi samarbeider med. Det betyr ikke at man ikke skal ha fokus på fattigdomsreduksjon. Men det hjelper lite å hjelpe de fattige dersom vi ikke også bidrar til å endre strukturer og systemer som skaper fattigdommen – blant annet ved at makt og penger konsentreres hos noen få.

Det er spesielt tre områder som bør få større plass i utviklingspolitikken: Skatt, anstendig arbeid og sosiale velferdsprogrammer. Spesielt det siste har fått lite plass i norsk utviklingspolitikk, til tross for at vi selv har bygd et samfunn med lave forskjeller blant annet fordi vi har universelle ordninger som barnetrygd og offentlig pensjon. I flere utviklingsland er det politikere som vil innføre lignende programmer. Universelle velferdsordninger har fungert godt for oss, også før vi ble et rikt land. Sterke institusjoner og god omfordeling må få større plass også i utviklingsdebatten. Det samme må nyanser som viser de komplekse sammenhengene. Selv om mye går bedre, i hvert fall for mange.

Mening

Det som trengs er både at utviklingslandene øker sine egne inntekter, samtidig som de rike landene gir mer bistand.

Catharina Bu

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her bidrar faste kommentatorer.

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Tor A. Benjaminsen, professor Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda

Benedicte Bull, professor Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder for Sex og Politikk

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 29.04.2019 15.09.47 Sist oppdatert: 29.04.2019 15.09.47