Folk som besøker Etiopia i disse dager møter et land som ligner på en stor byggeplass, skriver artikkelforfatteren. Foto: Lemma Desta

Etiopia mellom framskritt og frykt

UTSYN: Nylig har jeg vært på reise i Etiopia. Selve innreisen fant sted dagen etter dypt tragiske voldshendelser i Amhara-regionen og i Addis Abeba.  Det er de mange mindre etniske gruppene som lider mest under den politiske uroen i landet.

Av Lemma Desta Sist oppdatert: 09.08.2019

22. juni 2019, nøyaktig ett år etter attentatforsøket mot statsministeren ved det store folkemøtet i Addis Abeba, ble ledelsen i Amhara-regionen angrepet av bevæpnede menn. De var koordinert og ledet av regionens egen sikkerhetssjef, tidligere general Asamenew Tsige. Han ble løslatt fra fengsel for litt over ett år siden etter å ha vært anklaget for et tidligere kuppforsøk. 

Voldshandlingene i byen Bahirdar i nord fant sted nesten samtidig med en enda mer tragisk episode i Addis Abeba, hvor landets forsvarssjef general Seare Mekonen og en av hans venner, en pensjonert general, ble skutt og drept. 

Det er vanskelig å forstå, men vi hører teorier og konspirasjoner som kobler de avskrekkende voldsepisodene sammen.  Det førte til innskrenkninger av rettigheter og frihet. Internett og sosiale medier var stengt i en uke, men det er fortsatt begrensninger på tilgangen til de vanligste sosiale mediene som Facebook, Viber og Imo. Videre har det kommet meldinger om at journalister og politiske aktivister er blitt fengslet.

 

Nye kriser

I midten av juli kom Etiopia inn i en ny sikkerhets- og politisk krise. Denne gangen dreide det seg om at Sidamo-folk ville ha eget selvstyret region. Dette ville kunne innebære at landets meste mangfoldige region i sør, med hovedstaden Hawassa gikk i oppløsning. Sidamo-folkets ønske om en egen region hadde fått grønt lys fra landets regionale og føderale myndigheter, men utålmodige ungdommer ville ta saken i egne hender. Det medførte dessverre til konfrontasjoner, død og ødeleggelse av både private og offentlige eiendeler. Nå er regionen plassert under føderale sikkerhetsmyndigheter. Flere er arrestert og det pågår rettsaker samtidig ble en del partiledere i Sidamo-regionspartiet SPDM avsatt.  

Alle disse hendelsene reiser frykt og tvil om statsminister Abiy er i stand til å lede Etiopia fra undertrykkelse, ufrihet og vold til fred, frihet, velstand og demokrati. Det stilles spørsmål ved hans evne til å forhindre konflikter og håndtere situasjonen når kriser inntreffer. 

 

Bare problemer?

Etiopia som mange andre utviklingsland har en mange utfordringer. De negative nyhetene får stor plass. Derfor er det viktig å ha med seg at landet også gjør stor framgang på mange områder som klimainnsats, utdanning, infrastruktur, industrialisering og regional diplomati.

Etiopia er et av de mest sårbare landene i verden for konsekvensene av klimaendringer. Tørke og regnmangel rammer de fleste etiopiere uansett om de bor i høylandet eller i lavlandet. I de siste årene har etiopiske myndigheter blitt stadig mer engasjert i internasjonal klimapolitikk.  Landets myndigheter fokuserer denne sommeren på å plante trær for å bekjempe klimaendringer og avskoging.  Statsministeren ledet en nasjonal aksjonsdag for å plante 200 millioner tre i løpet av et døgn som kalles «green legacy» og satte dermed verdensrekord med over 350 millioner trær. Det var del av en målsettingen om å plante fire milliarder trær i år. 

Reisen min fant sted på den tida av året da landets mange universiteter og høyskoler holder avslutningsseremonier. Det ble holdt diplom overrekkelsesseremonier for ti-tusener på stadioner og store samlingslokaler.  Det var det utrolig godt å bevitne at Etiopia utdanner så mange ungdommer innen ulike fagfelt. Ja, det er kanskje ikke jobb for de fleste av dem. Ja, man kan diskutere kvaliteten i disse utdanningsprogrammene, men det er et godt utgangspunkt for landet og for de ungdommene at de har en utdannelse. Det er viktig at Etiopia fortsetter framgangen i høyere utdanning.

Folk som besøker Etiopia i disse dager møter et land som ligner på en stor byggeplass.  Det bygges motorveier, reises store damanlegg, settes opp landsdekkende strømlinjer, bygges universiteter, sykehus, næringsbygg og kontorplasser, villaer og boligblokker. Byene vokser i takt med den raske befolkningsveksten. Bygda i Etiopia tømmes for folk. Dette skaper problemer for byplanlegging. Etiopiske myndigheter har store utfordringer med å tilfredsstille forventinger og behov for bedre levekår primært i byene. Energi- og vannforsyning, søppel håndtering, hygiene og sanitære forhold, helse og utdannings-tilbud er blant de presserende utfordringene for ledere i Etiopia.   

 

Viktig spiller

Selv om Etiopias interne forhold er trøblete, spiller landet fortsatt en viktig rolle som freds-, sikkerhet- og stabiliseringsfaktor på Afrikas horn. Selv om det går treigt og noen stiller kritiske spørsmål om utfallet jobbes det med å formalisere fred med Eritrea. Etiopia spiller fortsatt en nøkkelrolle i fredsprosessen i Sør-Sudan og har vært dypt involvert i den pågående arbeid å få en inkluderende overgangsregime i Sudan. Etiopia er dypt involvert i Somalia og Djibouti og har et godt forhold til  Kenya. Landet nytter stor diplomatisk kapital i det kontinentale politikken i Afrika gjennom Den afrikanske union.

Ut over fred og sikkerhet i denne overgangsperioden er det å skaffe arbeid for ungdom Etiopia aller største utfordring. Etiopiske myndigheter forsøker å løfte flere mennesker ut av fattigdom og skape velstand. Derfor har etiopiske myndigheter prioritert industrialisering. Landet har fått industriparker for å lokke internasjonale investorer i de store byene.  Uten sterkere fokus på arbeidernes rettigheter og miljø spørsmål, skjer industrialiseringen etter modell av Kina og andre sør-asiatiske land.

 

Stor fattigdom

Til tross for økonomisk vekst og politiske endringer har Etiopia fortsatt mange fattige mennesker, bare India og Nigeria har flere. Det er hjerteskjærende å vite at 90 prosent av etiopiske barn (under 10 år) vokser opp i det som kalles «multi dimensional poverty».  Videre viser årsrapport fra OPHI2] at 83,8 prosent av landets befolkning fortsatt lever flerdimensjonalt fattig. Ifølge rapporten lever 61,8 prosent av landets befolking under vedvarende lav inntekt – og 26,7 prosent har under 2 dollar per dag. Dette er situasjonen til tross for at landet har gjort stor framskritt i de siste årene. Etiopias befolkning har passert 100 millioner og vokser med 3 prosent årlig.

Dyptgripende fattigdom i Etiopia kompliserer alt annet. Politikk som er veien til makt over ressurser og muligheter, blir fylt av konflikt.    Vi har ennå ikke å funnet politiske løsninger eller har kommet til enighet om maktfordeling i landet. Etiopia preges fortsatt av maktkamp mellom elitene fra store folkegrupper.  Politikk ut ifra fellesverdier og prinsipper har ikke rom verken i de politiske elitene eller i befolkningen.

 

Minoriteter trenger støtte

Landet preges av sterk identitetspolitikk. Når de store og mektige kjemper om makt og innflytelse, lider minoritetene mest. Det er befolkningen i fra etniske minoritter som utsettes for vold i de siste årene.   Når politisk makt blir fordelt ut fra etnisk identitet står mange av landets etniske minoriteter uten muligheter for reell innflytelse. Det sies ofte at amhara-folket hadde enerådende makt i Etiopia i mange generasjoner.  Etter at Dergen falt og fram til de politiske reformene i 2018, var det TPLF-partiet fra Tigray som hadde stor makt og innflytelse. Nå har oromopartiet tatt over makten. De siste årenes protester startet i Oromo-regionen, men spredte seg til amhara-områdene. Denne  amhara-oromo-alliansen, populært kalt «OroAmhara»,  tvang TPLF til å gi fra seg makten. Nå frykter mange at Tigray-dominansen erstattes med en ny ære med Oromo-dominans.

Det har skjedd en oppblomstring av vold mot minoriteter, spesielt sør i landet.

Etiopia er i en overgangstid fra undertrykkelse til frihet, fra fattigdom til selvforsyning og velstand.

Etter reisen min i Etiopia er jeg blitt overbevist om at den delen av befolkningen med etnisk minoritetsbakgrunn taper mest og derfor trenger støtte i arbeidet for et mer rettferdig samfunn.

Mening

Når de store og mektige kjemper om makt og innflytelse, lider minoritetene mest.

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forskningsleder SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, leder i Regnskogfondet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Benedicte Bull, professor SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk

Kjell Roland, tidligere administrerende direktør i Norfund

Lisa Sivertsen, fungerende generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved SUM

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for FrP

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow:  Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Publisert: 09.08.2019 08.54.33 Sist oppdatert: 09.08.2019 08.54.33