KAN HA VIRKET MOT SIN HENSIKT: Låta "Do they know it´s Christmas" ble spilt inn kort tid etter at Bob Geldof (midten) hadde sett en dokumentar om sultkatastrofen i Etiopia. Bistandspengene Etiopia mottok som følge av oppmerksomheten låta skapte, kan ha bidratt til å styrke regimet som var en viktig årsak til katastrofen. Her fra Geldofs besøk til Etiopia i 1985. Foto: REX (141082c) / NTB scanpix.

Det humanitære paradokset: hjelpen kan forlenge nøden

UTSYN: For 35 år siden kan en gigantisk julehit ha vært med på bidra til at et korrupt og undetrykkende regime ble sittende. Hva har vi lært av det?

Av Maren Sæbø Sist oppdatert: 06.12.2019

For 35 år siden kan en julelåt ha vært med på å forlenge en politisk krise i Etiopia, hva har vi lært av det?

Det nærmer seg jul, og så dukker den opp. Gjerne fra en høyttaler i et kjøpesenter, der du forsøker å konsentrere deg om hvem som skulle ha hva til jul, en påminner om en juleaksjon for 35 år siden.

Band Aids «Do they know it’s Christmas» ble spilt inn i løpet av et døgn i november 1984 etter at initiativtaker Bob Geldof så en dokumentarfilm om sultkatastrofen i Etiopia.

Sangen ble årets julesang, og avfødte lignende initiativ i mange land. I USA påfølgende år spilte man inn «We are the world», her hjemme fikk vi «Sammen for livet».

Men det var Band Aids versjon som skulle bli stående som den ultimate julesviske, og etter hvert, som et symbol på Vestens ganske grunne forståelse av sultkatastrofer i Etiopia.

 

Sultkatastrofen var menneskeskapt

For det var ikke en naturkatastrofe som rammet etiopierne på begynnelsen av åttitallet. Eller, det var ikke bare det. Etiopia er utsatt med sine mange klimasoner og tørkeperioder, men det var politikk i dette også.

I ettertid har forskere kommet til at den store sultkatastrofen i Etiopia mellom 1983 og 1985 i stor grad var menneskeskapt. Landet opplevde rett nok en tørke. Sultkatastrofen kunne likevel vært unngått om ikke landets diktator hadde brukt sult som et slags våpen mot deler av befolkningen.

Når skaden først var et faktum, og Bono og Geldof sang seg til gullplate jula 1984, kan den plutselige flodbølgen av humanitær hjelp dette utløste ha vært med på å konsolidere Mengistus regime i enda noen år. Popstjernenes veldedighet kan altså ha bidratt til å styrke regimet som var en av hovedårsakene til katastrofen.

Hjelpearbeidere står ovenfor små og store dilemmaer hele tiden. Der det finnes folk i akutt nød finnes også gjerne brutale krigsherrer og milits man må hanskes med skal man få hjelpen fram.

 

«Det humanitære paradokset»: bistand forlenger nød og lidelse

De aller fleste er enig i at når det står om liv, så gjør man det man kan for å redde det. Dilemmaene man møter underveis må man løse. Men det oppstår et paradoks når det å redde liv kan innebære å legge forholdene til rette for videre lidelse eller nød.

Begrepet «det humanitære paradoks» ble først brukt av den britiske nødhjelpskoordinatoren Fiona Terry i en artikkel i 1998, noen år senere ga hun ut boka «Condemned to repeat – the paradox of humanitarian aid».

Terry hadde blant annet jobbet i Zaire (nå den Demokratiske republikken Kongo) da hundretusenvis av flyktninger fra Rwanda slo seg ned der i etterkant av folkemordet. I 1994 og 1995 strømmet organisasjonen til for å hjelpe.

Problemet var bare at de enorme flyktningeleirene som oppstod, ikke huset ofrene for tragedien, men drapsmennene, gjemt i en hutubefolkning de delvis selv hadde drevet på flukt.

I løpet av 1995, med de internasjonale hjelpeorganisasjonene som publikum, kunne Interahamwe, militsen som sto bak folkemordet i Rwanda, organisere seg på nytt. Arvtagere av denne bevegelsen er fortsatt aktive i krigen i Den demokratiske republikken Kongo, 25 år senere.

 

Gjelder også langvarige kriser

Det humanitære paradokset er selvsagt enda eldre. Det har vært argumentert for at hjelpeaksjonene for Biafra i Nigeria mot slutten av 1960-tallet, bidro til å forlenge krigen og lidelsene.

Terry bruker også flere eksempler, deriblant fra Somalia og Sudan på nittitallet, der krigsherrer i begge tilfeller forsynte seg av nødhjelpen. Og så ledes var med på å bygge opp under krigen hvis ofre nødhjelpen skulle hjelpe.

Men de siste årene har man også brukt begrepet om mer kroniske kriser, som den som oppleves av den palestinske befolkningen i de okkuperte territoriene. Gaza omtales ofte som et «humanitært paradoks». Ifølge Genevekonvensjonen er det Israel som har ansvaret for den okkuperte befolkningen på den lille stripa.

Likevel har det internasjonale samfunnet brukt store summer på å holde flyktninger og andre innbyggere i Gaza i live. Skoler og klinikker finansiert av det internasjonale samfunnet har gjentatte ganger blitt jevnet med jorden av Israel. Samtidig har stripas egne myndigheter, som Hamas har ledet siden 2007, vært en mildt sagt omstridt samarbeidspartner.

Situasjonen er litt mindre alvorlig på Vestbredden, men alle som noensinne har reist i områdene har hørt hjertesukket fra hjelpeorganisasjoner begge steder: Hva om vi bare forlot dette stedet, og overlot ansvaret til okkupanten igjen?

Det kan man selvsagt ikke, av Gazas 1,6 millioner innbyggere er mer enn 80 prosent nå avhengig av assistanse. Vannet er udrikkelig og området mangler medisiner og byggematerialer. Flere militæroperasjoner har lagt deler av stripa øde.

 

Hjelpearbeidernes dilemma

Vil virkelig Israel ta ansvar for dette om det internasjonale samfunnet, inkludert FN-organisasjonene, bare forlot området? Er det en risiko man kan ta?

Hjelpearbeidere i de palestinske områdene er klar over at deres innsats kan være med på å bevare status quo, men alternativet kan være så mye verre. Den samme erkjennelsen finner man hos hjelpearbeidere som har virket under svært vanskelige forhold i Sør-Sudan de siste årene.

I Sør-Sudan har man alle dilemmaene nevnt tidligere. Man er nødt til å samarbeide med krigsherrer og et regime som gjør det de kan for å stjele av lasset. Man tar vare på en befolkning det strengt tatt er det samme regimets ansvar å ta vare på. Og man risikerer ved sitt blotte nærvær å legge til rette for en uthaling av en låst situasjon.

Problemet er bare at myndighetene som egentlig har ansvaret for befolkningen sin, har vist, gang på gang, at de rett og slett ikke bryr seg om landets innbyggere.

Med jevne mellomrom har nødhjelpsorganisasjoner måtte evakuere områder etter å ha blitt angrepet av en av partene, eller banditter. Følgen er at befolkningen i gitte områder blir overlatt til seg selv.

 

Må lære av tidligere erfaringer

Skulle det internasjonale samfunnet gjennomføre en storstilt evakuering fra hele landet, vil den drøye halvparten av landets 12 millioner innbyggere som ikke har nok til å leve på, ikke få den hjelpen de trenger. I tillegg vil internasjonale vitner til det som fortsatt på alle måter er en krig, på tross av en fredsavtale, forsvinne.

På en annen side kan det tvinge partene, som til nå har vist forsvinnende liten vilje til å oppfylle avtalen de skrev under for et drøyt år siden, til å faktisk gjøre noe.

Da «Do they know it’s Christmas» føk opp på hitlistene tre uker før jul, i 1984, var det nøden man så, og nøden man reagerte på. Verken Bono, Geldof eller de andre popstjernene kan klandres for at hitlåten uintendert kan ha forlenget krisa i Etiopia.

Vi kan heller ikke klandre bistandsorganisasjoner, nødhjelpsorganisasjoner eller donorer som responderte på nødropet. Men alle har vi et ansvar å lære av tidligere tiders dilemma og paradokser i nødhjelpen. Vi må kjenne historien, eller så er vi dømt til å gjenta den.

Mening

Alle har vi et ansvar å lære av tidligere tiders dilemmaer og paradokser i nødhjelpen

Maren Sæbø

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her bidrar faste kommentatorer.

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Tor A. Benjaminsen, professor Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda

Benedicte Bull, professor Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder for Sex og Politikk

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi

Publisert: 06.12.2019 09.14.46 Sist oppdatert: 06.12.2019 09.14.46