Helseorganisasjonen Marie Stopes, som blant annet informerer om prevensjon og abort, er «under angrep» fra abortmotstandere. Tidligere i sommer ble en klinikk i Lagos raidet av politiet. Bildet viser prevensjonsopplæring i en landsby i Burkina Faso i 2018. Foto: Luc Gnago / Reuters / NTB scanpix

Når de som er «for liv» ender med å bli livsfarlige

UTSYN: «Pro life»-organisasjoner fremmer en ekstremt snever fortolkning av hva det vil si å være for livet, skriver den nigerianske feministen OluTimehin Adegbeye. Hun beskriver virkeligheten i et land der det å bli gravid i seg selv medfører livsfare.

Av OluTimehin Adegbeye Sist oppdatert: 21.08.2019

Verden opplever for tida en rekke tilbakeslag for kvinners, jenters og skeives rettigheter. Det skjer kanskje på steder som USA eller Brasil, men trenden er tydelig nok til å nå kvinner overalt i verden. Min hjemby Lagos i Nigeria er intet unntak.

Nylig ble en klinikk drevet av organisasjonen Marie Stopes i Lagos i Nigeria, raidet av politiet. De trakasserte pasienter, anholdt midlertidig en lege og tok med seg konfidensiell informasjon fra klinikken.

En organisasjon som heter CitizenGo skryter av å ha "ansvaret for raidet" i et av sine nyhetsbrev. 

Organisasjonen tok også på seg ansvaret for lignende hendelser i Kenya, Malawi, Niger og Tanzania. Samtidig spredte den skandaliserende feilinformasjon, både direkte og gjennom flere lobby-grupper og trossamfunn, om tilstanden til reproduktiv helse i Nigeria.

CitizenGo har bånd til flere USA-baserte abortmotstands-bevegelser og bånd til det europeiske ytre høyre. Organisasjonen er nært knyttet til det spanske høyrepartiet Vox og til World Congress of Families som ble dannet på 90-tallet av den kristne og høyreorienterte Allan Carlson.

Les mer: Slik rammes kvinner av Trumps gag rule

 

Motpartene deler to mål

Pro- og antiabort-bevegelser har påviselig lite til felles, men begge sider deler to mål: Færre uønskede svangerskap og færre aborter.

Forskjellen derimot ligger i tilnærmingen. Tilhengere av selvbestemt abort vil at alle skal ha tilgang på all informasjon, verktøy og ressurser som gjør at de kan planlegge eventuelle svangerskap, på måter som ivaretar helsa til de som er involvert.

Abortmotstandere, på den andre siden, vil at kvinner skal bli tvunget til å prioritere svangerskap og fødsel over alt annet, inkludert deres egen helse, sikkerhet og økonomiske framtidsutsikter - til og med kvaliteten på livet til det barnet som kan bli resultat av et slikt svangerskap.

En undersøkelse utført av forskere ved Guttmacher-instituttet i 2013 avslørte at bare 16 prosent av nigerianske kvinner i fruktbar alder (15-49 år) hadde tilgang til prevensjonsmidler. Det vil si at mer enn fire av fem nigerianske kvinner ikke kan forhindre uplanlagte graviditeter. Så når de eventuelt blir gravide, er de tvunget til enten å føde barn de i utgangspunktet ikke ønsker, eller risikere utrygge, illegale aborter.

 

Førstehåndskunnskap: Min egen erfaring

Jeg har selv førstehåndskunnskap om hva det betyr. I 2012 fødte jeg en datter. At jeg ble gravid må jeg tilstå delvis var et resultat av mangelfull seksualundervisning og feil bruk av prevensjon. Guttmacher-instituttet rapporterte for øvrig at 25 prosent av alle svangerskap i det året min datter ble født var uplanlagte.

32 prosent av de som ble gravide i 2012 fullførte svangerskapet. 12 prosent spontanaborterte, mens resten – det vil si hele 56 prosent – valgte å abortere. Det skjedde til tross for Nigerias restriktive lover som gjør at enhver som utfører abort risikerer opp til 14 år i fengsel.

Statistikker som dem over viser hvorfor hjelp fra slike organisasjoner som Marie Stopes er så viktig, og hvorfor det haster å sette fokus på alle nigerianeres seksuelle og reproduktive rettigheter. Omfattende seksuelle og reproduktive helsetjenester er essensielle for å sikre sosial og økonomisk framgang for alle – ikke bare for kvinner. Uplanlagte fødsler øker fattigdommen og fører til økt sårbarhet for mor og barn overfor mishandling, vold og sykdom.

 

Nigeria: Ti prosent av global mødredød

Organisasjoner som CitizenGo kaller seg selv pro-life. De insisterer på at folk, særlig fattige kvinner, skal tvinges til å bli foreldre, og fremmer en ekstremt trangsynt oppfatning av hva det vil si å være «for liv» (pro-life).

Nigeria står for hele 10 prosent av den globale mødredødeligheten i verden, selv om Nigeria har bare 2,6 prosent av verdens befolkning.

Dessuten: For hver mor som registreres død, får minst tredve kvinner som har født varige helseplager. Og når kvinner dør under fødsler, har de overlevende barna deres opp til ti ganger større sjanse for å dø som barn enn de som har mødre som lever.

Kort sagt; situasjonen er fryktelig for veldig mange nigerianske kvinner. Da er det samtidig dypt uansvarlig at noen motarbeider seriøse organisasjoner som prøver å informere og ta opp disse spørsmålene.

 

Støtter kvinner i en sårbar situasjon

Organisasjoner som Marie Stopes tilbyr prevensjon, testing for kjønnssykdommer og hjelp i etterkant av abort til personer som desperat trenger det. I Nigeria er om lag ti prosent av mødredødsfall knyttet til komplikasjoner etter utrygge aborter, og 20 prosent av førstegangs-svangerskapene skjer hos jenter som er under 15 år.

Da skjønner vi at hvis vi følger kravene til organisasjoner som CitizenGo, vil det bety å leke med livene til mange av våre medborgere, mange som er barn selv. Å sikre at kvinner og jenter har tilgang til legale og trygge aborter er bare en del, dog en viktig del, av hele kampanjen for seksuelle og reproduktive rettigheter.

Abort er bare nødvendig etter graviditet og ikke-planlagte graviditeter og kan dessuten forebygges. Vi har gode bevis for at når folk, særlig kvinner og jenter, har tilgang til utdanning - inkludert tidlig og forståelig seksualundervisning og prevensjonsveiledning - er resultatetet færre aborter.

Å insisterere på å forhindre kvinner i å få tilgang på sikker abort, samtidig som man angriper organisasjoner som hjelper folk å unngå uønskede svangerskap, ta vare på sin egen seksuelle og reproduktive helse og å komme seg etter komplikasjoner etter utrygge aborter: Det er ganske enkelt å dømme kvinner og jenter til døden.

 

Hva betyr: Å verdsette liv? 

Å verdsette liv må bety mer enn å verdsette fødselen til hvert eneste barn som potensielt kan bli resultatet av et svangerskap. Det at det eksisterer et svangerskap gjør ikke automatisk at en person er villig til, klar til eller har mulighet til å fullføre et svangerskap og bli en god og kapabel forelder.

Når anti-abort-organisasjoner, slike som CitizenGo, organiserer fysiske angrep og medie-angrep på klinikker som Marie Stopes, som tilbyr seksuelle og reproduktive helsetjenester i hovedsak til kvinner med lav inntekt, gjør de det klart at de ikke bryr seg om livene til kvinnene eller barna de hevder de er så opptatt av.

Det er derfor nigerianske feminister, helsetjeneste-aktivister og kvinnerettighetsorganisatorer har samlet seg under fanen  #EndWarOnNigerianWomen for å kjempe mot hat-grupper og religiøse fundamentalister som setter kvinner og jenters liv i fare.

For at «for liv» virkelig skal bety «for liv» må alle kvinner ha full tilgang til helsetjenester som gjør at de kan leve lenge og leve godt. Å insistere på at alle fostre skal bli babyer uansett hva det koster, når det til og med vil koste livet til og helsen til hundrevis av kvinner og jenter, er ikke å være «for liv». Det er uttrykk for kvinnehat og må bekjempes.

Organisasjoner som CitizenGo fremmer en ekstremt trangsynt oppfatning av hva det vil si å være «for liv».

UTSYN

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, leder i Burmakomiteen
  • Sissel Aarak, fungerende generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, kommentator i Minerva
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, forskningsdirektør ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, programdirektør i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Publisert: 21.08.2019 13.09.38 Sist oppdatert: 21.08.2019 13.09.38