Espen Røst / Bistandsaktuelt – newspaper on aid and development 
(published by Norad - Norwegian Agency for development Cooperation)
For additional info, contact: espenrost@gmail.com  ChadLake ChadCrisisMalnutritionEmergenciesFood-insecuritySchool mealsRefugeesInternally displaced, ChadLake ChadCrisisMalnutritionEmergenciesFood-insecuritySchool

«Bistandsbudsjettet oppleves neppe som en fest for de som jobber tett på nød, konflikt og katastrofer, og som hver dag føler på håpløsheten og manglende ressurser til de som har aller minst», skriver Heidi Nordby Lunde. I områdene rundt Tsjad-sjøen har millioner av mennesker fortsatt behov for nødhjelp. Foto: Espen Røst

Nei, Sylvi Listhaug. Bistand er ingen pengefest.

UTSYN: De som jobber tett på nød, opplever neppe situasjonen som en fest. Å kalle bistandsbudsjetter for en pengefest er en provokasjon, skriver Høyres stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde.

Sist oppdatert: 20.10.2020

Å kalle bistandsbudsjetter en pengefest, slik Sylvi Listhaug nylig gjorde til  Bistandsaktuelt, er en åpenbar provokasjon.

Et slikt utspill tjener populismen, men det gavner ikke debatten.

Den beste vaksinen mot populisme er en politikk som faktisk fungerer. Synlige resultater og godt omdømme gir skrint grunnlag for politisk spill. Dessverre er verden innrettet slik at det verken finnes enkle løsninger på komplekse konflikter eller raske veier til demokrati. Men flere land har vært på norske budsjetter i tiår, og da kan man jo forstå at noen lurer på hva vitsen er.

Jeg har ingen illusjon om at Sylvi Listhaug lurer på noe som helst når hun sier at pengefesten som bistandsbransjen har hatt må ta slutt en dag. Det oppleves neppe som en fest blant de hun omtaler. De som jobber tett på nød, konflikt og katastrofer, føler på håpløsheten og manglende ressurser til de som har minst fra før. Men når nød og konflikt skyldes dysfunksjonelle strukturer, så er ikke mer penger svaret. Dette vet bistandsbransjen like godt som Listhaug.

 

Fokuserer på overføringer, ikke kvalitet

Det krevende for bransjen er at i motsetning til feilslått pengebruk, korrupsjon og misbrukte midler, så når sjelden bransjens egne debatter om effektiv bistand og bedre pengebruk frem til tabloidene. Jeg mener målet om 1 prosent av brutto nasjonalinntekt ikke hjelper heller. Da Norge ikke brukte hele bistandsbudsjettet i 2018, var kritikken at det ikke var i tråd med Stortingets vilje, og at Norge må oppnå forpliktelsene sine. Problemet er at når forpliktelsen kun er enighet om målet om pengebruk, og ikke kvalitet og innhold i bistanden, så skaper det nettopp grunnlag for bistandspopulisme.

Hovedgrunnene til at målet ikke ble nådd var en kombinasjon av at norsk økonomi gikk bedre enn ventet, slik at inntekten det skulle beregnes 1 prosent av ble større enn man trodde, og penger ikke ble utbetalt fordi prosjekter var forsinket eller kvaliteten ikke holdt mål.

Én-prosenten har vært norsk bistands hellige ku. Den er nok nyttig i en økonomi i vekst, når dette bare betyr mer penger hvert år. Det kan bli spennende å se hva som skulle skje dersom den dagen kommer der økonomien trekker seg sammen, og det å fylle én-prosenten per definisjon blir et kutt.

Med en global pandemi som rammer verdensøkonomien hardere enn vi nok foreløpig merker i Norge, så kan den dagen komme. Men vel så viktig, og kanskje viktigere, er kvaliteten på prosjektene og at midlene når frem til rett målgruppe og gjør en positiv forskjell, slik Norads daværende direktør Jon Lomøy sa det til Bistandsaktuelt da han skulle forklare tallene i 2019.

Ingen bransjer er i en posisjon der de er hevet over all kritikk, uansett hvor velmenende eller gode de er i egne øyne. Kanskje særlig de bransjene som jobber med de mest sårbare skal og bør møtes med en mer kritisk holdning enn de fleste andre, nettopp fordi de som er aller mest sårbare blir skadelidende av selv den minste feil.

 

Mer opptatt av utbetalinger enn dokumentering

I tillegg kommer den sedvanlige tilliten og solidariteten mellom skattebetalerne og mottakerne (her ment som organisasjonene, ikke målgruppene). Dersom legitimiteten til den norske bistands- og utviklingsmodellen skal opprettholdes, bør de gode nyhetene være flere enn de dårlige. Da er det et vedvarende problem at det stadig dukker opp rapporter om bistand uten effekt, eller i verste fall, bistand som virker mot hensikten.

De som jobber med bistand til daglig burde ønske all debatt velkommen, uavhengig av hvem som starter den. Det gir en mulighet til å belyse både problemer og muligheter for norsk bistand. Men jeg har sjelden hørt noen innrømmelser på at forpliktelsen til én-prosenten faktisk skaper problemer med å opprettholde kvalitet. Det er nesten litt tvert imot. Dersom man ikke kan vise til faktiske resultater er forklaringen ene og alene at man trenger mer penger.

Det er ikke så lenge siden konklusjonene i evalueringen av resultatmålingen i norsk bistand viste at resultatkulturen er for svak og at man er mer opptatt av å utbetale penger enn å dokumentere resultater. Dersom bistandsorganisasjonene ikke er på banen, overlates banen til populistene.

I stedet burde man takke dem for å reise debatten og gjøre sitt aller ytterste for å både bruke ressursene på best mulig måte og deretter bevise det. Da kunne man med rette tatt seg en liten bistandsfest.

 

Les replikk fra Sylvi Listhaug her:

Nei, Nordby Lunde. Ikke all bistand går til utvikling.

Mening

Når nød og konflikt skyldes dysfunksjonelle strukturer, så er ikke mer penger svaret. Dette vet bistandsbransjen like godt som Listhaug.

UTSYN

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, tidligere leder i Burmakomiteen
  • Sissel Aarak, fungerende generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, kommentator i Minerva
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, forskningsdirektør ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, programdirektør i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Publisert: 20.10.2020 12.20.58 Sist oppdatert: 20.10.2020 12.20.58