Vold læres og reproduseres gjennom et livsløp. Foto: Joca Faria www.moiani.com.

Hvordan best utfordre de som utøver vold mot barn og kvinner?

MENINGER: Vi må være mer ambisiøse om vi skal klare å utfordre kreftene som driver vold mot kvinner og barn, skriver Kari Trædal Thorsen.

Av Kari Trædal Thorsen Sist oppdatert: 07.09.2020

Vi vet vi må bryte opp vår sektortenkning og jobbe på tvers sammen med flere ulike aktører. Men hvordan gjør vi det og får vi det til? Jeg har vært i Kigoma i Tanzania, der norsk bistand bidrar til FNs arbeid med vold mot kvinner og barn. Jeg ble inspirert av hva jeg så, og vil dele noen av arbeidsmetodene med Bistandsaktuelts lesere. Metodenes nøkkelknagger er anerkjennelse av komplekse sammenhenger, livsløp-tenkning, tospannet forebygging og oppfølging, myndighetsstrukturer og sivilt samfunns frivillighet.

 

Vold læres og reproduseres gjennom livsløp

Barn og unge kan lære vold ved å innta offer- og overgriperroller som de ser praktiseres og anerkjennes i deres omgivelser. Barn som opplever fysisk og mental vold i oppdragelsen, skadelige skikker, barnearbeid eller seksuelle overgrep, har mødre og fedre som bidrar til å utsette barna for volden. Mødre kan selv være utsatt for samme former for vold som de utsetter sine døtre for. Fedre har engang vært unge gutter som har lært vold av sine fedre. Vold som læres og reproduseres som del av livsløpene våre må bekjempes som del av de sammensatte kontekstene de er en del av. Dette er vanskelige å få til.

Tanzanias nasjonale handlingsplan for vold mot kvinner og barn anerkjenner at vold læres og reproduseres gjennom livsløp. Samfunnsinstitusjoner som skole, tjenester for sosial velferd og lokal utvikling, helse, politi, juridiske veiledere, advokater og domstoler, skal ikke kun følge opp barn, men også ungdom og kvinner som utsettes for vold, og rettsforfølge de som har forgrepet seg på dem. 

 

Et offentlig oppfølgingssystem er nødvendig, men ikke tilstrekkelig

I Kigoma har myndighetene etablert et oppfølgingssystem for vold mot kvinner og barn, fra lokalt til regionalt nivå, som koordineres på tvers av de ulike sektorene. Systemet skal sikre at vold oppdages og henvises videre slik at voldsutsatte får oppfølging og voldsovegripere blir straffet. Det er nødvendig med et offentlig oppfølgingssystem for å få dette til, men det er ikke tilstrekkelig.

Sektorinstitusjonene har liten kapasitet til oppsøkende virksomhet i lokalsamfunn. Lærere er opplært til å veilede og følge opp skolebarn for å oppdage, melde fra og beskytte barna mot vold. Likevel er det fortsatt få tilfeller av barn som utsettes for vold som blir henvist fra skoler til tjenestene for sosial velferd som skal bidra til koordinert oppfølging. På skolen vi besøkte, har barna god kunnskap om barns rettigheter og hvordan elevene kan beskytte seg og ta vare på hverandre. Samtidig forteller de at familiene deres fremdeles krever at de utfører farlige oppgaver som å dra til nattmarkedene, gå gjennom skogen for å hente ved og vann, og å jobbe på markene langt unna hjemmet. Barna kvier seg for å fortelle skolen om volden de opplever. De er redde for at det skal gjøre situasjonen deres hjemme verre. Mye av den volden kvinner og barn utsettes for blir derfor aldri del av det offentlige oppfølgingssystemet.

Helsestasjoner registrerer få tilfeller av vold mot barn og kvinner. De fortalte at de ikke har kapasitet til oppsøkende virksomhet. De har ikke et godt system for å registrere voldstilfellene og de har ikke kapasitet eller rutiner for å gi psykososiale vurderinger og oppfølging. De håper at et nytt registreringssystem som snart skal lanseres skal gi dem bedre oversikt. Undersøkelser som kan gi bevismateriale i en eventuell rettssak prioriteres. Men fører dette til at overgriperne domfelles? Og får jentene med dette den oppreisning de trenger? 

Politiets Gender and Children Desks er spesialtilpassede bygg der utdannet personale jobber for å etterforske og håndtere tilfeller av vold mot kvinner og barn på en sensitiv måte. Men heller ikke de har kapasitet til å patruljere eller drive oppsøkende virksomhet i lokalsamfunn. Få av sakene som kommer til disse spesialiserte polititjenestene blir tatt videre i rettssystemet og resulterer i domfellelse, også de som gjelder vold mot barn. I de fleste tilfeller sendes sakene tilbake til lokalsamfunnet for å bli håndtert der.

 

Myndighetene er avhengig av frivillig innsats i lokalbefolkningen

I arbeidet med å forebygge, oppdage, melde fra og følge opp tilfeller av vold mot kvinner og barn er myndighetene i Kigoma avhengig av lokal frivillig innsats blant tradisjonelle og religiøse ledere, ressurssterke foreldre og ungdom. Voldsutsatte barn som ikke kan bo hjemme kan blant annet i en begrenset periode bli plassert hos frivillige ressursforeldre («Fit Families»). Ett av distriktene i Kigoma-regionen hadde 15 slike «Fit Families» der enkelte familier hadde tatt vare på opptil 100 barn over en periode på seks år. Utenom de barna disse familiene kan ta vare på, er det ikke mange tilbud om beskyttelse og omsorg til voldsutsatte barn og kvinner i regionen. Piloten «Safe House» er et profesjonelt tilbud til voldsutsatte barn, ungdom og kvinner som fullfinansieres av bistandsmidler. Den viser til gode resultater for beboere som blir gjenforent med familie og som deltar i lokalsamfunn etter endt opphold. Men i en region med over 1 million innbyggere som er preget av mye vold mot kvinner og barn er det svært begrensa hva en pilot som kan ta litt i overkant av 100 beboere over en periode på tre år kan tilby. I så fall må myndighetene prioritere midler til å drive flere tilsvarende institusjoner. Vi så ikke at de har planer om det.

Myndighetene i Kigoma prioriterer bruk av «Fit Families» til å ta vare på voldsutsatte barn. Familiene jobber i all hovedsak frivillig. Kun noen av familiene forteller at de i varierende grad mottar mindre beløp til for eksempel barnas skolegang. Familiene er ikke profesjonelle sosial- eller helsearbeidere, men vel ansette og ressurssterke familier i lokalsamfunnene. Vi besøkte en av disse familiene som hadde en ung jente boende hos seg. Jenta hadde vært utsatt for en alvorlig gjengvoldtekt. Hun var mentalt og fysisk traumatisert. «Fit Family»-mora var alvorlig bekymret og følte seg hjelpeløs i hvordan hun best kunne hjelpe jenta. De bodde langt unna jentas hjemsted. Jenta kunne ikke fortsette å bo hjemme eller i nærheten av sitt lokalsamfunn, enda guttene som hadde voldtatt henne var en av de få sakene som faktisk hadde resultert i domfellelse. Domfellelsen resulterte i konflikt mellom familiene til de involverte, og familien til jenta endte med ikke å klare å beskytte jenta eller seg selv. Domfellelsen resulterte i at guttene fikk sin straff, og jenta måtte flytte fra sine nærmeste og leve med traumer som er svært vanskelige å bearbeide.

Selv om «Fit Family» blir fulgt opp som del av det offentlige oppfølgingssystemet, er dette en tung sak for en frivillig enkeltfamilie å ta ansvar for. Familien er ikke del av et faglig nettverk. De har heller ikke særskilt tilgang til beskyttelse eller profesjonelle tjenester for jenta. Til tross for at mange av familiene er relativt fattige og strever med å tilby egen familie det mest nødvendige, så ble vi fortalt at familiene ikke skulle motta finansiell støtte til utgifter knyttet til barna som plasseres hos dem. Myndighetene er bekymret for at dette skal ødelegge lokalbefolkningens ønske om å hjelpe de mest sårbare barna og skape misunnelse og konflikt i lokalsamfunnene. Familiene vi traff uttrykte likevel at praksisene knyttet til hva familiene mottar av finansiell støtte er ulik og at dette skaper forvirring og misnøye mellom dem. De etterspør klarhet i retningslinjene for finansiell støtte og insentiver som gir dem offentlig anerkjennelse og respekt for den frivillige innsats de legger ned. Bruk av frivillige er nødvendig både i forebygging av vold og oppfølging av voldstilfeller. Men det er komplisert og deres innsats alene er ikke tilstrekkelig.

 

Forebygging og oppfølging – ja takk begge deler

Det er ofte sivile samfunnsorganisasjoner, særlig de som jobber med kvinner og kvinneorganisasjoner, og lokale frivillige ressurspersoner, som driver oppsøkende virksomhet og forebyggingsarbeid i lokalsamfunn. De opplyser barn og kvinner og lokalbefolkning om kvinners og barns rettigheter, hva som er vold, hvordan den kan unngås, hvilken hjelp som kan fås og hvordan overgrep kan straffes. Og lokale ressurspersoner bidrar til å oppdage, henvise og løse konflikter i forbindelse tilfeller av vold. Kombinasjonen av de frivilliges og sivilsamfunnets oppsøkende virksomhet og forebyggingsarbeid og det offentliges oppfølgingssystem er viktig for å imøtekomme Kigomas komplekse og sammensatte problem med vold mot kvinner og barn.

Det er ikke tilstrekkelig med et offentlig oppfølgingssystem dersom det ikke når, hjelper og gir oppreisning og rettferdighet til de som er utsatt for vold eller bidrar til økt konflikt og vold i familier og lokalsamfunn. Da er et lokalsamfunn med sterke og bevisste og handlekraftige aktører viktig.

I Kigoma ser vi at FN organisasjoner samarbeider om å bistå regionen med å bygge samfunnsstrukturer som følger opp ikke kun voldsutsatte barn, men også unge jenter og kvinner i ulike aldre og livsfaser. Med samlet kapasitet kan de bidra til at myndighetsapparatet styrker sine systemer for å levere koordinerte tjenester parallelt med at lokalsamfunn involveres og mobiliseres til å bistå myndighetene med å forebygge og reagere på volden.  

UNICEF viser kapasitet til å støtte myndighetsapparatet i å bygge myndighetsstrukturer som henviser og følger opp ofre, straffeforfølger og dokumenterer volden på tvers av sektorer. Med sin tilgang til og samarbeid med myndighetsapparatet i oppfølging av vold mot barn, har UNICEF mulighet til å bistå med løsninger som også gjelder myndighetenes oppfølging av vold mot utsatte jenter og kvinner i ulike aldre og livsfaser.

UN-Women viser kapasitet til å støtte opp om og mobilisere lokale krefter av frivillige. De jobber med frivillige organisasjoner som har tilgang til lokale grupper av kvinner og ressurspersoner i lokalsamfunn. UN-Womens nettverk til frivillige i lokalsamfunn er av betydning for å mobilisere lokalsamfunn i å forebygge vold og til å følge opp voldssaker som ikke kun gjelder kvinner men også barn.

 

Vi må bli bedre på å prioritere de komplekse sammenhengene

Bekjempelse av vold er høyt på den politiske agendaen – både i Norge og internasjonalt. Med covid-19 har vold mot kvinner og barn økt – ikke kun i de fattige landene men også i rike og såkalte velutviklede land. Behovet for bevisst arbeid på tvers av sektorer og aktører på ulike samfunnsnivåer er ytterligere aktualisert. Er vi villige til å prioritere den brede og komplekst sammensatte innsatsen som må til for å innfri de politiske målsettingene?

Innsikt i arbeidet mot vold mot kvinner og barn i Kigoma er en påminning om hvor møysommelig, sammensatt og langsom prosess det er å få til samfunnsendringer som forebygger og bekjemper vold mot kvinner og barn, men samtidig hvor viktig det er å jobbe med nettopp disse komplekse sammenhengene og ikke unngå dem ved å forenkle og snevre inn. Dette er en vanskelig balansegang.

Det er viktig å avgrense i form av hvor og hvor lang tid programinnsatser skal vare. Men som bistandsaktører bør vi være mer forsiktige med å avgrense programmer til snevre målgrupper, enkelte former for vold, aktører og sektorer. Myndigheter, sivilt samfunn, lokale ledere og ressurspersoner blant unge jenter og gutter, og eldre menn og kvinner i lokalsamfunn må samarbeide om å bekjempe ulike former for vold mot barn, ungdom og kvinner.

Vi må være mer ambisiøse. Norge prioriterer enkeltprogrammer i regi av en eller to samarbeidende organisasjoner for å bekjempe blant annet barneekteskap, skadelige skikker, preferanse for sønner, vold mot skolejenter og vold mot kvinner. Jeg tviler ikke på at innsatsene er brede, holistiske tilnærminger som involverer flere sektorer, med flere gjennomførende samarbeidspartnere som jobber fra ulike ståsteder mot samme mål. Men jeg ønsker en diskusjon om vi spisser arbeidet vårt for mye inn mot enkelte samarbeidspartnere som jobber med spesielle typer av vold mot enkelte målgrupper.

Jeg skulle ønske at vi ikke kun prioriterer enkeltstående, uavhengige og smale program mot avgrensede målgrupper som utsettes for spesifikke former for vold. Vi må bli bedre på å bekjempe de komplekse sammenhengene mellom ulike former for vold. For å få til dette må vi bidra med samlet kapasitet og innsats for å støtte opp om hva ulike aktører i relevante sektorer skal gjøre og hvordan. Dette er ikke enkelt, men det er livsviktig.   

 

Våren 2020 gjennomgikk Norad Norges støtte til FNs arbeid med vold mot kvinner og barn i «The Joint Programme for the Kigoma Region» (2016-2022). Kigoma er en region nordvest i Tanzania. Den er en av de mest fattige regionene i landet, med drøye en million innbyggere og flyktninger fra naboland som Kongo, Rwanda og Burundi. I programmet samarbeider FN-organisasjoner, myndighetsapparat, sivilt samfunn, lokale ledere og frivillige i lokalsamfunn om å utvikle et samfunn med likestilling mellom kjønnene og som beskytter kvinner og barn mot ulike former for vold, som for eksempel barneekteskap, omskjæring av kvinner, barnearbeid, bruk av vold som disiplinering i oppdragelse, vold mot kvinner av menn i nære relasjoner, voldtekt og seksuelle overgrep. Regionale myndighetsaktører arbeider på tvers av sektorer fra regionalt til lokalt nivå for å utvikle lovverk og koordinert gjennomføring. Sosialomsorg, skole, helse, politi og justis skal beskytte barn og kvinner mot vold, rettsforfølge overgripere, og gi behandling og oppreisning til ofre for volden. Lærere, ledere og frivillige ressurspersoner blant mødre, fedre og ungdom lærer om konsekvenser av vold mot kvinner og barn, og hvordan de kan forebygge, identifisere og følge opp ofre for vold og rettsforfølge overgripere. Kvinner og barn lærer hvordan de kan beskytte seg og søke hjelp.

Selv om det fortsatt er mye som kan videreutvikles i programmet lot vi oss inspirere av tilnærminger til noen av de komplekse sammenhengene i å forebygge og bekjempe vold mot kvinner og barn.

 

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 07.09.2020 18.59.01 Sist oppdatert: 07.09.2020 18.59.01