Det kan være situasjoner hvor det er vanskelig for oss å åpent kritisere et lands myndigheter. Da løper vi en risiko for å måtte avslutte arbeidet, noe som vil føre til at færre mennesker får rent vann, deltakelse i fredsprosesser eller opplæring om sine rettigheter, skriver Lisa Sivertsen. Foto: World Food Programme

Menneskerettigheter og bistand – ingen motsetning

MENINGER: Flere interessante innlegg, fra Amnesty, Atlas-Alliansen og Norad, har den siste tiden blitt skrevet om menneskerettigheter og bistand. Ett perspektiv som ikke har kommet godt nok frem hittil er behovet for samarbeid - at menneskerettighetsorganisasjoner og bistandsorganisasjoner jobber sammen for menneskerettigheter.

Av Lisa Sivertsen Sist oppdatert: 06.02.2020

Vi jobber for det samme – rettigheter og utvikling, men er gjensidig avhengig av hverandre for å få resultater. Verden trenger en fruktbar symbiose mellom aktører som har ulike roller og ulikt handlingsrom. Samarbeid, med utgangspunkt i komplementære roller, er eneste farbare vei i dette komplekse terrenget.

 

Dilemmaer

For bistandsorganisasjonene må ofte det humanitære imperativ gå foran. På grunn av vår tilstedeværelse kan det være situasjoner hvor det er vanskelig for oss å åpent kritisere et lands myndigheter. Da løper vi en risiko for å måtte avslutte arbeidet, noe som vil føre til at færre mennesker får rent vann, deltakelse i fredsprosesser eller opplæring om sine rettigheter. For en organisasjon som Kirkens Nødhjelp, med et mandat om å redde liv og bekjempe urettferdighet, vil det være uetisk å sette vårt humanitære eller langsiktige bistandsarbeid i fare.

I arbeidet vårt ser vi at rommet for sivilsamfunn flere steder blir skrenket inn, og vi opplever at arbeidet med menneskerettigheter er en integrert del av arbeidet vårt og ikke minst arbeidet til lokale partnere, uansett hvilke konkrete programmer vi jobber med.

 

Må beskytte lokale rettighetsforkjempere

Å operere i disse kontekstene samtidig som vi utfordrer dem er krevende. I slike situasjoner er det viktig at rene rettighetsorganisasjoner som Amnesty har mulighet til å åpent snakke om rettighetsbrudd og kritisere de ansvarlige. Mange av de globale rettighetsaktørene har begrenset tilstedeværelse eller konkrete prosjekter i land hvor rettighetsbrudd skjer og kan derfor i større grad utnytte dette ved å spre informasjon og bidra til åpenhet. Av og til er lokale organisasjoner viktige informasjonskanaler, men også globale bistandsorganisasjoner.

Samtidig er det avgjørende viktig at vi alle støtter og beskytter lokale rettighetsforkjempere. De løper den største risikoen og har behov for støttespillere. Den smarteste og mest etiske måten å gjøre dette på er ofte med lav synlighet for Kirkens Nødhjelp og andre internasjonale bistandsaktører. Det finnes mange gode eksempler på at vi gjør dette, men det ligger i sakens natur at dette vil fortsette å foregå i det stille.

 

Trenger ambisiøs innsats

Til slutt en kort kommentar om dette med politiske og sivile rettigheter versus de sosiale, økonomiske og kulturelle på den andre siden. I de fleste land handler rettighetskampene om alle disse rettighetene samtidig – kampen for bolig, kampen for mat og rent vann, kampen for likestilling, kampen for ytringsfrihet, kampen for organisasjonsfrihet – dette arbeidet går hånd i hånd, spesielt i land med store fattigdomsproblemer. Jeg tror vårt sterkeste bidrag i dette livsviktige arbeidet er å støtte de lokale rettighetsforkjemperne, ved å utnytte de ulike handlingsrommene vi har, men i en koordinert og ambisiøs innsats.

 

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 06.02.2020 08.40.52 Sist oppdatert: 06.02.2020 08.40.52