Ungdom spiller fotball i regi av CHRISC Tanzania. 

Foto: HelgeTollefsen

Korrupsjonsbekjempelse handler om mer enn å beskytte pengene

MENINGER: Elly Omondi og to andre ledere i idrettsorganisasjonen CHRISC Tanzania risikerer  fengselsstraff for manglende skatteinnbetaling. Saken reiser viktige prinsipielle spørsmål om samarbeid og ansvar, skriver Saul Mullard.

Av Saul Mullard Sist oppdatert: 29.10.2020

Der enkelte hevder at Kristen idrettskontakt (KRIK) stikker av fra ansvaret, mener andre at organisasjonen  gjør rett i å ikke ta regningen for sin tidligere tanzanianske samarbeidspartner. I tilfeller der det er mistanke om korrupsjon eller mislighold skal reaksjonene være sterke. Men debatten bistandsaktørene imellom bommer på målet. Jeg har jobbet med korrupsjon i en årrekke både som ansatt i ikke-statlige organisasjoner og forsker, og hvis det er noe jeg har lært, så er det at korrupsjon ikke kan behandles som et teknisk problem som økonomiavdelinger og revisorer alene kan ta seg av.

Jeg snakker av erfaring når jeg sier at jeg opplever diskusjonen om CHRISC Tanzania som snever. Hittil har debatten kun dreid seg om hvordan man best kan beskytte norske organisasjoner og deres omdømme i saker med anklager om korrupsjon eller mislighold. Saken om CHRISC Tanzania gjør nettopp det, og medførte at de norske organisasjonene kuttet alle bånd. Kanskje er det naturlig at norske organisasjoner sin umiddelbare reaksjon er å kutte all kontakt når norske myndigheter vil ha nulltoleranse i korrupsjonssaker?

 

Mangler forståelse

Det er selvfølgelig viktig å beskytte bistandsmidler mot korrupsjon, men CHRISC-debatten viser en manglende forståelse av hva korrupsjon er og hvordan risikoen forbundet med det skal håndteres. Dette betyr på ingen måte at korrupsjon hos partnere bør feies under teppet. Men det betyr at vi må ta innover oss det at korrupsjon hos partnere ofte er et symptom på et større problem. Korrupsjon er ikke alltid et spørsmål om et enkelt råttent eple som ødelegger for alle. Langt oftere er det et resultat av systemisk og strukturell korrupsjon i mange av de landene der frivillige organisasjoner jobber. Dette er en risiko norske organisasjoner tar når de velger å samarbeide med lokale partnere i slike land.

Norske ikke-statlige-organisasjoner bruker gjerne ord som ‘systemisk’, ‘strukturell’ og ‘endemisk’ i antikorrupsjonsarbeidet sitt, men tenker lite over hva disse begrepene egentlig betyr.  I praksis blir antikorrupsjon ofte plassert i samme bås som due diligence, og ansvaret for å følge opp ligger hos compliance officers.

Allerede her trår man feil: Antikorrupsjon er ikke noen teknisk øvelse i å redusere korrupsjonsrisiko. Det rådende synet på antikorrupsjon hindrer organisasjoner i å utnytte det potensialet som allerede ligger i mange av prosjektene de driver. I mange programmer som er ment å styrke lokalsamfunn (med en rettighetsbasert tilnærming) ligger det en kime til antikorrupsjonsarbeid: For eksempel fokuserer mange av disse programmene på verktøy (såkalte «social accountability» verktøy) som lokalbefolkningen kan bruke for gå myndighetene eller andre instanser nærmere etter i sømmene – trening i å lese budsjetter, social audits, og offentlige høringer. Disse verktøyene kan lokalbefolkningen bruke for å sikre at de får det de har krav på. Selv om disse verktøyene først og fremst er designet for å hjelpe lokalbefolkningen i å fremme sin stemme og sine krav er de altså også effektive i å avdekke korrupsjon. Mer kunnskap om budsjetter gjør det lettere for lokalsamfunnet å se til at pengene de har blitt lovet faktisk blir brukt der de skal; det være seg en ny skole, en ny helsestasjon eller en ny vei. Denne kunnskapen gjør det også lettere for lokalbefolkningen å ta det opp med lokale myndigheter hvis skolen, helsestasjonen eller veien uteblir.

 

Ikke en nisje

For noen år siden jobbet jeg med en kartlegging av norske organisasjoners antikorrupsjonsarbeid. Det jeg opplevde da sier mye om hvordan mange ser på antikorrupsjon. Ved et tilfelle kontaktet jeg ansvarlig for social accountability i en av disse organisasjonene. Da vedkommende forstod at jeg ville vite mer om hvordan de jobbet med antikorrupsjon ble jeg henvist til organisasjonens controller. Når vi vet at social accountability verktøy er effektive i korrupsjonsbekjempelse er det både skuffende og smått overraskende å få et slikt svar.

For mange ikke-statlige organisasjoner ser antikorrupsjonsarbeid ut til å  handle mer om å ikke bli frastjålet midler enn at prosjekter når utviklingsmålene sine. Men korrupsjon er ikke et problem som kan overlates til regnskapsfolk alene. Antikorrupsjon er ikke en egen nisje og kan heller ikke behandles slik. Antikorrupsjonsarbeid er uløselig knyttet til arbeid for å redusere fattigdom, å sikre folk tilgang til skole og helsetjenester, ja til og med å bygge barns selvtillit gjennom sport.

Så hva mener vi egentlig når vi snakker om systemisk korrupsjon? Jeg er seniorrådgiver ved U4, et ressurssenter for antikorrupsjon. Der definerer vi systemisk korrupsjon som: ”En situasjon der korrupsjon er en integrert del av statens økonomiske, sosiale og politiske system, og der folk flest ikke har noen alternativer til å forholde seg til korrupte tjenestemenn. Sporadisk korrupsjon, derimot, er uregelmessig og kompromitterer ikke styringsmekanismene på samme lammende måte. ”

Når vi snakker om systemisk korrupsjon snakker vi med andre ord ikke om et engangstilfelle, men om korrupsjon som setter et tydelig preg på den sosiale og politiske økonomien. Det er helt avgjørende at også de som jobber med økonomi i organisasjoner forstår at det å håndtere korrupsjonsrisiko ikke bare handler om å identifisere faresignal og å få på plass kontrollmekanismer. Folk er ikke korrupte bare fordi de ikke blir stilte til ansvar, eller fordi det er mangel på gjennomsiktighet, kontroll og kompetanse. Korrupsjon stammer fra normer og sosialt press, fra sosiale og politiske systemer.  Det må med i planleggingen når en skal hanskes med systemisk korrupsjon. 

I stedet for å prøve å kun plassere skyld, noe som ser ut til å være tilfellet i debatten om CHRISC, Digni og KRIK, bør vi løfte samtalen om korrupsjon opp et hakk: Vi må snakke om mer enn kontrollmekanismer, compliance og risikofaktorer. Vi må behandle korrupsjon som det det er; et stort hinder for alle typer av utviklingsprogrammer og fattigdomsbekjempelse. Dette betyr at vi må innarbeide antikorrupsjon i alt fra programdesign til implementering og i monitorering og evaluering.

Nulltoleranse for korrupsjon er utvilsomt et godt prinsipp og slagord, men er utfordrende i praksis. Nulltoleranse og kutt i bistand ved mistanke om mislighold kan bidra til at sårbare grupper blir overlatt til seg selv. Hvis antikorrupsjonstenking og tiltak er en del av pakken, helt fra valg av partner til levering, vil risikoen for korrupsjon hos partnerne reduseres. Det vil også gjøre det mulig for NGO’ene å i større grad være herre over utfallet til hvert enkelt prosjekt: Tenker du antikorrupsjon fra begynnelse til slutt er sjansen for å redusere sårbarheten for korrupsjon og nå målet større. Med en slik tilnærming kan vi slippe flere debatter om hvem som har skylden.

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 29.10.2020 08.02.16 Sist oppdatert: 29.10.2020 08.02.16