Artist, Crouching, Francia, Crouched, Male, Uniform, Geographical Region, Exterior, Famous person, Safety helmet, Head and Shoulders, Camera (film/video/photo), Frontage, Portraiture, Celebrities, Helmet, Celebrity, American (nationality), Human being, Camera, CAPA Robert, Human, Physical posture, Clothing, Europe, Male celebrity, Caucasian, Caucasian (race), European, Hard hat, CAPPA Robert, Western Europe, Photographic Composition, Mining helmet, Profession, Audio-visual appliance, Hungarian (nationality), Military Building, Age group, Photographer, Men, Press camera, Clothing Accessory, Portret, Open air, Man, Personalities, Stockpile, Person, BuiltEnvironment, Building, Wearing, Artistic profession, Military base, Safety device, White European, Crash helmet, Racial origin (people), Photographic Composition/Effect, Famous people, Caukasian, Adult - 25 to 45 years old, Outdoors, Garment, Male personality, French (geographical), Outside, Artois, Pas-de-Calais, Professional camera, Man - 25 to 45 years, Adult, Mature, France, Nord-Pas de Calais, Kaukasian, Man (all ages), Camera (Photo), People, Portrait, Personality, ActionPosition, Hard Hats, Defense, Nationality, White people, Continent, Ethnicity, Magnum Photographer, Clothes, Arras, White (race), Defence, ObjectsMaterials

Robert Capas reportasjer fra den spanske borgerkrigen eller invasjonen i Normandie ble trykket i verdensledende magasiner og aviser. Capa fikk mye oppmerksomhet om egen person og ble i 1938 kåret til «the greatest war photographer in the world». Her – før avreise med amerikanske styrker til Tyskland i 1945 – har han tatt et selvportrett, men i reportasjene sine vendte han kameraet mot menneskene han rapporterte om, ikke mot seg selv. Foto: Robert Capa / Magnum Photos / NTB scanpix

Jeg, meg og megselv-journalistikken

UTSYN: Noe har skjedd med utenriksjournalistikken og jeg liker det ikke. Siden når ble det greit at reportasjene handlet om journalisten selv? spør Anne Håskoll-Haugen.

Sist oppdatert: 08.09.2020

I slutten av juni fikk vi servert denne reportasjen fra NRKs Afrika-korrespondent:

Det har blitt mer vold i sørafrikanske hjem under koronakrisen.

Sterk og viktig sak. Vi møter en kvinne som har kommet seg unna et voldelig hjem. Reportasjen forteller om hvordan lockdown, usikkerhet og pengemangel har resultert i bank og misbruk, nå enda bedre skjult bak gardinene enn før. Kvinnen er tydelig preget av alvoret og jeg får gåsehud av å tenke på et hverdagsliv stengt inne med en voldsmann. Jeg ser på og skammer meg over alle oss som klager på hjemmeskole, hytteforbud og festeforbud. Fyttirakkern.

Men så kryssklippes det over til journalisten selv. Nå er hun hjemme i sin egen leilighet, det er mørkt utenfor vinduene og hun har tatt løpetightsen på.

Ja, Sør-Afrika er virkelig ikke trygt for kvinner, sier hun til mobilkameraet sitt. For vet du hva, når journalisten skal ut å løpe om morgenen, må hun vente til det blir lyst! Vi får vite at det er skummelt å løpe på «promenaden» i mørket.

Ja, hvem vet hvem som lusker i buskene.

I neste klipp sitter journalisten i bilen sin. For ikke nok med at hun må vente på soloppgang før dagens økt, hun må til og med kjøre bil de 100 meterne ned til «promenaden», for en tøff start på dagen.

Så klippes det tilbake til den voldsutsatte kvinnen på krisesenteret igjen.

Og det er nå det begynner å velte seg inni meg. Hvorfor blande inn sine egne jogge-utfordringer med kvinner og barn som blir banka sønder og sammen av fedre og ektemenn? En frivillig joggetur – en treningsøkt man lett kunne ha gjennomført i et treningsstudio – blir altså kryssklippet med vold i hjemmet.

Og ikke minst: Hvorfor i alle dager lage en reportasje om seg selv?

Fyttirakkern, så selvsentrert urix-journalistikken har blitt.

 

Se på mitt heftige liv!

Da jeg jobbet i Ukraina for Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) hadde en frilanser for Morgenbladet fått reise til Donbass. Det var 2016, konflikten var fortsatt het. Vi som jobbet bak konfliktlinjen brukte dagene til å telle eksplosjoner, antall døde og registrere mat- og medisinmangel. Det var nok av historier å fortelle – om sorg og lidelse, og om sterke og oppfinnsomme mennesker i nød og krise. Men journalisten i Morgenbladet?

Hun bestemte seg for å bruke en stor del av reportasjen på hvor vanskelig det var å få tak i riktige papirer for å komme seg inn i konfliktsonen. Vi fikk vite om journalisten som basket seg vei gjennom kontrollposter voktet av soldater med våpen. Puh! Sinnsykt. Se på meg, hvilket heftig liv jeg lever!

Er det virkelig hit vi vil med utenriksjournalistikken? Burde ikke en utenriksjournalist bruke sine tilmålte sider og minutter på å fortelle historien til menneskene i landet hun har reist til?

I boken Journalistikkens uutholdelige letthet kritiserer Finn Sjue lettvintheten som preger dagens journalistikk. Men selv ikke Sjue, som skrev boken for syv år siden, hadde sett for seg at det kunne gjøres så lettvint at journalisten både er den som stiller spørsmålene og svarer på dem selv.

 

Jeg – min beste kilde

Men en ting Sjue bekymrer seg mye over er journalistenes evne til kildekritikk. Hva er kildens motiver? Hvorfor kommer kilden med informasjonen til meg? Er den usann eller villedende? Sjue skriver at «det kan ikke finnes god og vesentlig journalistikk uten godt kildearbeid». Da spør jeg: Kan det finnes god og vesentlig journalistikk når du er kilden i din egen reportasje?

En kilde skal dessuten være relevant. Er en norsk journalist den mest relevante kilden i en væpnet konflikt i Ukraina? Er en journalist på besøk i Sør-Afrika en relevant kilde i en sak om vold i hjemmet under en pandemi?

Jeg mener nei. Men dessverre er mange uenige i det.

Fra folk jeg kjenner i NRK har jeg fått vite at denne type reportasjer oppmuntres av redaktører. Begrunnelsen skal være at den personlige vinklingen trekker oss inn i historien. Gjør den det? Jeg mener den like gjerne trekker oss ut.

«Writing for story requires enough confidence not to need to call attention to yourself, not to need to leave fingerprints. Writing for story means modulating your voice so it does not compete with the voices of your characters». Det kan du lese i boken Letters to a young journalist av Samuel G. Freedman.

 

Min teite fleis

Det er lenge siden flere aviser begynte å plassere bilder av journalisten ved siden av saken. Leseren skal føle seg nærmere den som skriver, som om vi snakker direkte til dem. I denne spalten som jeg her tømmer mitt agg i – vil redaktøren også ha bildet av skribenten som illustrasjon. Hvorfor? Ville jeg vite da jeg skulle publisere min første spalte. Hvem vil lese saken fordi min dumme fleis er avbildet på toppen? Kan vi ikke heller ha en illustrasjon eller noe? Nei, var svaret jeg fikk. Vennene dine klikker på saken, så sprer den seg.

Sosiologen Richard Sennet kaller det intimitetstyranni når det offentlige, «den upersonlige arenaen hvor du kan forholde deg til fremmede på en armlengdes avstand, svekkes.» Når grensen mellom offentlig og privat liv er i oppløsning ødelegger vi muligheten for refleksjon.

På det beste kan det å bruke seg selv aktivt i reportasjen selvsagt fungere. På det verste blir det selvsentrert og vulgært. Å være utenriksjournalist er så absolutt et veldig spennende liv til tider, og det finnes mange fine formater for journalist å plassere sine egne utfordringer i. NRKs korrespondentbrev for eksempel. Skriv bok. Og instagram, ikke minst – der kan du filme deg selv så mye du vil og poste i vei.

Men spalteplassen brukes best til å fortelle om menneskene du reiste for å møte.

 

Den usynlige journalisten

Da jeg var ganske fersk journalist skulle jeg portrettintervjue Anders Sømme Hammer – en journalist som hoppet av avisjobben for å dekke krigen i Afghanistan uavhengig og tett på. Jeg hadde forberedt mange spørsmål, men Hammer var motvillig og svarte knapt. Han ville heller snakke om alle livene han hadde blitt vitne til etter månedsvis i felt. Jeg ble mer og mer desperat, minnet ham om at han tross alt hadde sagt ja til et portrettintervju. Kunne han være så snill å si noen ting om seg selv? «Hvorfor skal jeg det», sier han surt. «Jeg forstår ikke hva som er interessant med meg. Jobben min er å rapportere fra Afghanistan».

Jeg var uerfaren nok til å ikke forstå at Hammers holdning til eget fag kunne blitt det mest fantastiske utgangspunktet for et portrett. I stedet skrev jeg et skikkelig dårlig intervju med det lille jeg hadde greid å tvinge ut av ham.

Men Anders, jeg skjønner det nå.

Jeg må jo legge til, at reportasjene jeg nevner er gjort av ellers dyktige journalister som jeg leser og hører på med stor interesse. Dette er ikke et angrep på enkelt-journalister, men på en tendens som er i ferd med å bre om seg.

Ikke rart journalistene gjør det forresten – de fleste vil jo gjerne gjøre redaktøren fornøyd. Men det er lov å protestere.

Kan hende har jeg selv gjort meg skyldig i det jeg kritiserer utenriksjournalistikken for, det gjør ikke saken bedre. Med denne teksten har jeg i hvert fall bundet meg selv til masten. Nå henger jeg opp en gul lapp på pulten min: Journalistikk er å intervjue noen, og den noen er ikke deg selv.

 

Les svar fra NRKs utenrikssjef Sigurd Falkenberg Mikkelsen her: Journalister er brobyggere - ikke rart om de trer inn i historien

Mening

Hvorfor blande inn egne jogge-utfordringer med kvinner og barn som blir banka sønder og sammen?

UTSYN

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Benedicte Bull, professor, Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo
  • Sissel Aarak, Fungerende generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Liv Tørres, Direktør, Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved New York University.
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Tomm Kristiansen, kommentator bosatt i Cape Town
  • Jan Arild Snoen, Kommentator i Minerva
  • Zeina Bali, daglig leder Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Amar Bokhari, daglig leder Bokhari AS
  • Marta Tveit, frilansskribent og podkaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Johanne Sundby, professor, Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Audun Aagre, leder i Burmakomiteen
  • Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Erik Solheim, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder
  • Arne Strand, forskningsdirektør ved Chr. Michelsens institutt
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Tor A. Benjaminsen, professor Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Titus Tenga, Programdirektør i Strømmestiftelsen
Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 08.09.2020 12.30.16 Sist oppdatert: 08.09.2020 12.30.16