At det er bistandsarbeidere som sliter psykisk etter oppdrag ute er dessverre en realitet. Ingen er tjent med at ansatte får psykiske reaksjoner under eller etter endt oppdrag, skriver John Sörbö. Ansatte som viser tidlige tegn på mentale utfordringer bør trekkes ut og få hjelp før de returnerer til felten, mener han. Foto: Rahmat Gul / AP Photo / NTB

Krever bedre oppfølgingen av feltarbeidere som sliter etter endt oppdrag

MENINGER: Bistandsbransjen kunne vært tjent med større åpenhet rundt feltarbeidernes psykiske helse, skrev Marta Tveit tidligere i år. John Sörbö er enig. Han mener det er et «kraftig rom for forbedring» når det kommer til det å bistå feltarbeidere som sliter etter endt oppdrag.

I sin artikkel «En bistandsarbeiders dilemma: Profesjonell eller personlig i møte med mennesker i nød?» skriver Marta Tveit at bistandsbransjen kunne vært tjent med større åpenhet rundt bistandsarbeidernes psykiske helse. Videre stiller hun spørsmålet om «strid mellom jobben og profesjonaliteten, og det å være et godt medmenneske her og nå».

Videre viser Marta til filmen «The Constant Gardner» som er basert på John le Carrés roman med samme navn. I historien følger vi Justin Quayle (Ralph Fiennes) som er en britisk UD-ansatt på ambassaden i Nairobi og hans ektefelle Tessa (Rachel Weisz), en Amnesty-aktivist. Jeg vil først ta utgangpunkt i filmen og boken som Marta benytter som inngangsvinkel for spørsmålet om profesjonalitet og menneskelighet i vårt virke som bistandsarbeidere. Som Marta sikkert husker går det ikke så godt for hverken Tessa eller Justin i filmen. Begge faller som offer for sin egen naivitet i møte med fattigdom og store politiske og økonomiske krefter som har en helt annen agenda enn de to har.

 

Statistikker over angrep er dyster lesning

Filmen er fiksjon, men bygger nok i stor grad på hendelser mange oss har observert under vårt virke for humanitære organisasjoner. Aid Workers Security Database (AWSD) er dyster lesning. 2019 fremheves som et særdeles krevende år hvor 483 bistandsarbeider ble angrepet i 277 hendelser. Videre ble 125 bistandsarbeidere drept, 234 skadd og 124 kidnappet. 

De landene som beklageligvis troner på toppen er Sør-Sudan, Syria, Den demokratiske republikken Kongo, Den sentralafrikanske republikk og Somalia. Med unntak av Syria har jeg arbeidet i disse landene og dette er trist og deprimerende lesning. Mange av oss stiller nok spørsmålet hvorfor utviklingen har gått i den retningen. Har vi som bistandsarbeidere sviktet, har organisasjonene vi representerer et ansvar eller er det de statene som finansierer våre humanitære intervensjoner som ikke har gjort en god nok analyse. Er det en sammenblanding av geopolitikk, militære intervensjoner og humanitær bistand? Er vi ikke gode nok til å fremheve vårt humanitære mandat til de stridene parter, det være seg nasjonale sikkerhetsstyrker eller ikke-statlige grupper. Er det regelrett bandittvirksomhet eller er det en strategi for å motvirke humanitær bistand? De fleste av oss som arbeider i bistandssektoren har nok våre egne tanker om dette vanskelige temaet og hvorfor utviklingen har gått i den retningen.

Etter min mening er det ikke er et skille mellom profesjonalitet og det å være et godt medmenneske. De fleste av oss som er bistandsarbeidere ønsker rimeligvis å hjelpe, beskytte og ivareta de menneskene som vi skal bistå etter beste evne, det være seg om man er feltbasert eller har en stilling på en organisasjons hoved- eller regionale kontor.

 

Sikkerhet i felt må være i høysete

I og med at jeg har vært feltbasert bistandsarbeider i sytten år vil jeg imidlertid påpeke et par forhold som jeg ikke synes kommer godt nok frem i Martas innlegg. I en stadig skiftene verden hvor bistandsarbeidere ikke lengre har den beskyttelsen vi hadde da jeg startet, må sikkerhet for bistandsarbeidere være i høysete. Å plukke opp en tilfeldig mann eller kvinne som ferdes langs den veien vi benytter er noe som ingen internasjonale organisasjoner tillater. Det er heller ikke anledning til å bistå ved trafikkulykker og lignede situasjoner av sikkerhetsmessige grunner.

At det er trist at det er slik er jeg den første til innrømme, men det er nå en gang slik verden er. Sikkerheten til meg og mine ansatte har prioritet og så får jeg og mine kollegaer som jeg leder i felt gjøre så godt vi kan under de forholdene som råder og løse det oppdraget vi har påtatt oss. Et mantra jeg lærte under min tid i Forsvaret var «løs oppdraget og ta vare på dine kvinner og menn.»

At det er bistandsarbeidere som sliter psykisk etter oppdrag ute er dessverre en realitet. Om det skyldes det man har opplevd der man har tjenestegjort, eller om det er indre forhold innen organisasjonen eller misjonen man har vært en del av, er nok svært individuelt. Innledningsvis vil jeg hevde at de organisasjonene jeg har vært en del av og den jeg nå er ansatt i har et sterkt fokus på dette og tar dette svært alvorlig. «Duty of care» («omsorgsplikt», red. anm.) er et godt innarbeidet begrep. Ingen er tjent med at ansatte blir utbrente eller får psykiske reaksjoner under eller etter endt oppdrag.

 

Rapporter trekker frem mangelfull ledelse

Når dette skrives er jeg i felt i Borno State i Nigeria. Jeg har akkurat meldt meg selv og fem av mine ansatte på et tredagerskurs i psykisk førstehjelp som arrangeres av IOM (International Organization for Migration). Det understreker poenget mitt ytterligere, men for å komme tilbake til Martas poeng vil jeg vise til hva som er en medvirkende grunn til mentale utfordringer for bistandsarbeidere. Flere rapporter de siste årene fra de store internasjonale organisasjonene trekker frem en viktig årsak: interne forhold innen organisasjonen, misjonen: mangelfull ledelse og manglende klarhet i ansvarsforhold og arbeidsoppgaver.

Selv leder jeg femti ansatte og har et budsjett på femten millioner kroner, så dagene blir lange. Jeg valgte selv en lederrolle i et av verdens mest krevende områder og tilbringer mesteparten av tiden i felt med mine ansatte. Ofte benyttes kvelder og helger til administrasjon og det som følger med å lede bistandsoperasjoner. Jeg har rimeligvis støtte og bistand fra kollegaer i andre områder i Nigeria eller fra hovedkontoret i København. At det etterhvert er behov «for en pust i bakken» er åpenbart. Den ansatte bør under friperioder skånes i størst mulig grad og unngå arbeidsmessige henvendelser fra hovedkontor eller feltkontor. De fleste av oss har nok opplevd at det motsatte er tilfelle og hvilken ekstra belastining dette er.

Andre forhold som fremgår i disse rapportene er begrensninger på hva man kan gjøre når man har fritid mens man er feltbasert, man deler bolig av ymse kvalitet med kollegaer, har svært begrenset privatliv og arbeider lange dager under krevende forhold. Andre forhold er hygiene og tropemedisinsk problematikk. I 2020 ble vi alle påvirket av korona-pandemien og de forholdsreglene vi måtte innføre som ble en ekstra begrensning for vårt arbeid. I tillegg er det ofte utfordringer i rollefordelingen mellom felt og hovedkontoret. Hvem gjør hva, og når?

Et tredje forhold som fremgår i disse rapportene er lite forutsigbare ansettelsesforhold. De fleste feltbaserte ansatte har et til to års kontrakter, mens vi ofte ser at de som har en stilling på hovedkontoret som oftest har faste stillinger. Det er et paradoks etter min mening. Det bør derfor i større grad være mulig å tilby feltbaserte ansatte en større jobbgaranti enn det som er tilfelle i dag. Det vil sikre organisasjonene større kontinuitet og sikre at man beholder erfarne og rutinerte bistandsarbeidere.

 

Ikke alle får god nok trening

De fleste organisasjonene har en grundig helseundersøkelse før avreise til felt, men kanskje bør det utføres en bedre vurdering av mental helse i den grad det er mulig. Ansatte som viser tidlige tegn på mentale utfordringer bør trekkes ut, motta hjelp og restituering før de returnerer til felten eller et nytt tjenestested. Ikke alle organisasjoner tilbyr en god nok trening til de ansatte før de reiser ut og det er en svakhet etter min mening. Det holder ikke med de beste intensjoner som bistandsarbeider når man skal arbeide i et område med en aktiv konflikt.

Et annet punkt er hvem som bistår en hjemvendt bistandsarbeider som sliter psykisk etter endt oppdrag. Her er det kraftig rom for forbedring, og det er også tydelig at mange ikke ønsker å adressere dette da det er en frykt for et regelrett yrkesforbud. Jeg har også registrert at av de store arbeidstakerorganisasjonene er det kun LO som har et medlemstilbud for nordmenn som har valgt feltbasert bistandsarbeid som karriere. Delta har ikke noe slikt tilbud. Det håper jeg de innfører på et eller annet tidspunkt.

Avslutningsvis vil jeg takke Marta for at hun tok opp et delikat emne som psykisk helse og at hun stiller spørsmålet «profesjonell eller personlig i møte med mennesker i nød». Til det spørsmålet kan jeg svare at de fleste av oss er både profesjonelle og legger mye av oss selv i den kontakten vi har med dem vi møter. Mange av oss har barn og å se barn lide gjør noe med oss som er naturlig. Det diskvalifiserer oss ikke for å kombinere omsorg, personlighet og en profesjonalitet i vårt virke. Vi må ikke være naive, men tilby den hjelp og bistand vi har finansiering til å yte og hvor vi setter sikkerheten først. Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen av en UD-ansatt som drikker seg ihjel på hytta. Min far var i sin tid UD-ansatt, og han var nok min inspirasjon til å søke meg ut i den store verden. Han rørte aldri alkohol og røkte heller ikke.

Mening

Ikke alle organisasjoner tilbyr en god nok trening til de ansatte før de reiser ut og det er en svakhet etter min mening.

John Sörbö
Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 16.12.2020 06.49.46 Sist oppdatert: 16.12.2020 06.49.46