South America, smog, concern, Latin America, food trade, agricultural, protein, Brazil, claim, Brazilian, grain, export, manipulated, globalisation, climate change, environment protection, grow, daybreak, economy, deforestation, morning, market, symbolic picture, nutrition, export product, genetically modified, Latin, Amazon River, Minas Gerais, production, Vulture, storage, agriculture, devastation, ecology, responsibility, responsible, Soya bean, make, early, silage, business, climate, silo, food, Amazonas State, contamination, Legume, environment, trade, ecocide, environmental pollution, air pollution, stuff

Går vi litt i dybden på avskogingen av Amazonas, finner vi spor av handelspolitikken rike land bruker til å beskytte sin egen industri også her. EU eksporterer mat, som ost og skinke, men EU importerer omtrent 70 prosent av alt proteinrikt dyrefôr, som soyabønner. EUs høye toll på storfekjøtt har ført til at Brasil er blitt en storeksportør av soyabønner som forer storfe i EU, skriver professor Erik S. Reinert. Foto:Florian Kopp Imagebroker/NTB scanpix. 

Når utviklingshjelp hindrer økonomisk utvikling

UTSYN: Rike land har heldigvis lenge drevet utviklingshjelp. Men noen ganger driver de også det som i praksis kan bli det motsatte – nemlig direkte og indirekte bidrag til å hindre økonomisk utvikling.

Av Erik S. Reinert Sist oppdatert: 29.05.2020

Første gang jeg opplevde dette på nært hold var sist på 1970-tallet mens jeg skrev ferdig min doktoravhandling i Lima. Peruanerne har for vane å gi hvert år sitt eget slagord, og 1978 var Año de la austeridad, ‘Året for nøysomhet’.

Dette var et tidlig eksempel på Verdensbankens og Det internasjonale pengefondets (IMFs) bruk av denne eufemismen for økonomisk innstramning. Peru markerte dette blant annet gjennom å utgi frimerker med slagordet.

 

Betingelser ødela for lokal melk

Midt oppe i Perus ‘nøysomhet’ skjedde det to uavhengige ting som til sammen fikk en ganske stor effekt. Washington-institusjonene (IMF og Verdensbanken) ble etter hvert beryktet for sine conditionalities, betingelsene de stilte for at land skulle motta støtte.

Peru fikk på 1970-tallet beskjed om å sette opp prisene på drivstoff – bensin og diesel – til et normalt internasjonalt prisnivå. Dette er et land med enorme distanser og store geografiske hindringer – les: høye fjell og tett jungel – mellom de ulike delene av landet.

Landet var selvforsynt med olje, og billig (men ikke subsidiert) drivstoff hadde vært nyttig for å øke den økonomiske integrasjonen i landet. Samtidig med at Washington-institusjonene tvang igjennom dette, dumpet Holland store mengder melkepulver på det peruanske markedet.

Som kjent har en bivirkning av EUs landbrukssubsidier vært en stor overproduksjon. Mye av denne overskuddsproduksjonen er tradisjonelt blitt dumpet til under kostpris i fattige land.

Gjennom ‘conditionalities’ har fattige land på den ene siden i praksis fått forbud mot å hjelpe sin industri, samtidig som de i mange tilfeller har fått ødelagt deler av sitt landbruk.

Den kombinerte effekten av de høye bensinprisene og melkepulveret solgt til under kostpris var at de lokale melkeprodusentene ikke lenger var ‘konkurransedyktige’. Vi så bilder i avisene som viste hvordan melken fra Arequipa-området, som tidligere var blitt solgt til Lima, nå ble helt i elven.

 

«Synlige hender» ga ingen vekst

Familien hadde på det tidspunktet en ett-åring, og som foreldre var vi fortørnet over det ferdigblandete pulvermelk-skvipet det nå var vanskelig å komme unna i Lima.

For meg ble dette et ganske brutalt møte med det såkalte ‘frie markedet’ som – i de teoribøker jeg måtte lese – med sin «usynlige hånd» av seg selv skulle produsere økonomisk vekst. Her var det isteden meget synlige hender som tvert imot produserte det stikk motsatte av økonomisk vekst.

I begynnelsen trodde jeg opplevelsen fra Peru var et sært enkelttilfelle. Over 40 års erfaringer har siden tvert imot vist meg hvor normal slik ‘underutviklingshjelp’ er. Vi finner det fremdeles, også i Europa.

Ukraina var lenge et kornkammer for verden. Da USA på 1800-tallet diskuterte om de skulle spesialisere seg i sitt ‘komparative fortrinn’ i å dyrke hvete eller å sette en høy toll for å produsere sine egne industrivarer, var de klar over at Ukraina ville bli deres største konkurrent som hveteprodusent.

Amerikanske politikere innså den gang at gikk de inn for frihandel ville levestandarden i Ukraina – gjennom prisen på hvete – indirekte bestemme levestandarden i USA. De valgte tollbeskyttelse og industrialisering.

 

«Unfair treaties» legger føringer

I 2017 trådte Ukrainas avtale med EU, et dokument på over 1.000 sider, i kraft. Etter en stund viste det seg at denne avtalen – som et parlamentsmedlem i Ukraina mente omtrent tre personer hadde lest – inneholdt klausuler.

Disse klausulene begrenset ikke bare landets mulighet til å drive industripolitikk, de begrenset også i svært stor grad Ukrainas muligheter til å eksportere landbruksprodukter til EU.

For en del produkter hadde landet blitt tildelt svært små årlige kvoter. Disse kvotene – som for eksempel for tomater – var brukt opp i februar måned. Noen ganger kommer da en «snill» byråkrat fra Brüssel og tildeler landet for eksempel en kvote på ytterligere 50 tonn, så man kunne levere tomater en måned til.

I sin iver etter å fjerne seg fra Russland, og få reise inn i Schengen uten visum, hadde Ukraina begått den samme tabben overfor EU som Kina og Japan hadde gjort overfor USA og Europa på 1800-tallet. De hadde skrevet under noe de aldri burde ha skrevet under på.

Det som ble kalt de ‘urettferdige avtalene’ (unfair treaties, unequal treaties) forhindret Kina og Japan fra å drive den samme tollpolitikken og industrialiseringspolitikken USA og alle europeiske land gjorde på den tiden.

Japan undertegnet avtalen etter at USAs Admiral Perry i 1854 truet med å komme tilbake til Japan og bombe dem dersom japanerne ikke underskrev. Kolleger som jobber med Kina, forteller at disse ‘urettferdige avtalene’ fremdeles huskes med bitterhet i landet.

 

Fattige leverer, EU tjener

Går vi litt i dybden på avskogingen av Amazonas, finner vi spor av lignende politikk også her. EU eksporterer mat, som ost og skinke, men EU importerer omtrent 70 prosent av alt proteinrikt dyrefôr, som soyabønner.

Spesielt i Brasil har produksjonen av soyabønner økt kraftig de siste 30 årene, fra rundt 15 millioner tonn årlig til rundt 123 millioner tonn siste år. De som bryr seg om dette, rapporterer at kun 13 prosent av Europas import av soyabønner er ‘avskogingsfri’ (de-forestation free).

Samtidig har EU en tollbeskyttelse på rundt 50 prosent på storfekjøtt. Mens Sør-Amerika tidligere eksporterte kjøtt til EUs innbyggere, eksporterer de nå soyabønner til EUs kuer. 

Tilbake til perspektivet fra Lima sist på 1970-tallet: Fremdeles fremmer EU sin eksport av produkter med høy verdiskapning, som ost og melkepulver, og tvinger den fattigere del av verden inn i den klassiske rollen som råvareleverandør. Dette gjelder også i industrien, for eksempel avviklet EU den siste tollen på japanske biler i 2019.

 

«Dum spesialisering» gir økonomisk tap

For to år siden hadde jeg et prosjekt for EUs forskningssenter (JRC) som gikk på det som der heter ‘smart spesialisering’. Da var det selvfølgelig fristende å peke på at det motsatte – la oss kalle det ‘dum spesialisering’ – også finnes.

Et eksempel på dette var Ukraina og den ovennevnte avtalen. Ukraina er i en situasjon der de eksporterer hvete til Italia og importerer tilbake spagetti – produsert av den samme hveten – til en pris som er enormt mye høyere.

Dette er godt betalte arbeidsplasser som uteblir. Et land som Usbekistan, som ikke har en slik avtale, klarer å føre en tollpolitikk (slik EU gjør) slik at de lager det meste av sin spagetti selv.

Med EU i ryggen begynte utenlandske firmaer for noen år siden å hugge ned gammel skog i Ukraina for å eksportere tømmerstokkene. Ukraina klarte imidlertid å stoppe denne eksporten, og opplevde at det samme trevirket fikk enormt mye større verdi når det ble bearbeidet innenlands til for eksempler tremøbler.

Ukraina – som lenge var et ganske avansert industriland – er nå i ferd med sakte å gjenoppdage den ideologien som dominerte i USA gjennom hele 1800-tallet. Samtidig holder EU-avtalen, som i praksis hindrer Ukraina å føre samme politikk som EU selv gjør, liv i «underutviklingshjelpen».

Mening

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her bidrar faste kommentatorer.

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Tor A. Benjaminsen, professor Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda

Benedicte Bull, professor Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp

Tomm Kristiansen, kommentator bosatt i Cape Town

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Tor-Hugne Olsen, daglig leder for Sex og Politikk

Erik S. Reinertprofessor ved Tallinn University of Technology

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet

Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi

Publisert: 29.05.2020 11.55.46 Sist oppdatert: 29.05.2020 11.55.46