Når norske myndigheter definerer nødhjelpsinnsats defineres som en integrert del av en helhetlig innsats for fred og utvikling, kan det føre til at humanitære prosjekter oppfattes som støtte til myndighetenes kamp for å nedkjempe de væpnede gruppene. Det gjør det vanskeligere og farligere for Leger Uten Grenser og andre humanitære aktører å arbeide i Sahel, skriver Anna Fliflet og Trygve Thorson som er rådgivere i Leger Uten Grenser. Bildet er fra en  av den humanitære organisasjonens  vannutdelinger til internflyktinger i Burkina Faso. Foto: Leger Uten Grenser. 

Norge risikerer å gjøre vondt verre for humanitær innsats i Sahel

MENING: Norge gir 390 millioner til den kriserammede Sahel-regionen. Men hvis regjeringens strategi for Sahel videreføres uten en grundig og selvkritisk gjennomgang, risikerer Norge å bidra til å gjøre humanitær innsats både vanskeligere og farligere.

Av Anna Fliflet og Trygve Thorson Sist oppdatert: 05.11.2020

I slutten av oktober ble det klart at Norge øker den økonomiske støtten til responsen i Sahel-regionen. Det er bra, men det er ikke nok for å sikre at responsen når de mest sårbare. Enda flere mennesker i nød kan bli stående uten hjelp dersom ikke regjeringens strategi justeres.

Utenriksdepartementet (UD) reviderer denne høsten Norges strategi for innsats i Sahel-regionen. Bakteppet er to av de største og mest komplekse humanitære krisene på det afrikanske kontinentet: konflikten i det sentrale Sahel og den langvarige krisen rundt Tsjadsjøen.

I begge krisene har volden kommet på toppen av dype, strukturelle problemer. Sivilbefolkningen, som allerede er rammet av stor fattigdom, hyppige sykdomsutbrudd, vanskelig tilgang til helsehjelp og kronisk matusikkerhet, betaler den høyeste prisen. Ifølge FN er over 1,8 millioner mennesker på flukt i det sentrale Sahel – Mali, Niger og Burkina Faso. I områdene rundt Tsjadsjøen er over tre millioner på flukt, og rundt 10 millioner mennesker er avhengige av nødhjelp.

De humanitære behovene er akutte og store, men nødhjelpsinnsatsen har ikke økt i takt med dem. Det er allerede vanskelig og farlig å levere nødhjelp i flere områder. I noen av områdene hvor Leger Uten Grenser jobber, er vi den eneste humanitære organisasjonen og det eneste helsetilbudet.

Nå må Norge gjøre sitt for at kapasiteten til å nå de mest sårbare ikke blir ytterligere svekket. Uten en dyptgående bearbeiding av strategien risikerer UD å bidra til å gjøre vondt verre.


Sviktet i den forrige analysen

I den gjeldende strategien, som dekker årene 2018-2020, fokuserte Norge på usikkerheten i regionen og den militære responsen, samt innsatsen mot irregulær migrasjon. Nødhjelp hadde en marginal plass. Strategien presenterte humanitær innsats som ett av flere utenrikspolitiske virkemidler, og skulle gjøre det lettere å se sammenhengen mellom dem.

Den sviktet allikevel i å presentere hvordan de ulike politisk valgte virkemidlene og andre avgjørende elementer påvirker det humanitære handlingsrommet. Sammenhengene mellom verktøyene som Utenriksdepartementet valgte å presentere framstår som åpenbare og positive, i teorien.

Våre nødhjelpsteam på bakken opplever en ganske annen virkelighet.


Rommet for upartisk nødhjelp snevres inn

Den militære tilnærmingen i kjernen av responsen på krisene i Sahel har ikke fått en slutt på befolkningens lidelser. I noen tilfeller har den tvert imot ført til eller rettferdiggjort økt vold mot sivile. Humanitær innsats blir også begrenset av militære operasjoner, og instrumentalisert av militære styrker.

Humanitære organisasjoner har blitt pålagt å bruke militær eskorte, og militære styrker har for eksempel delt ut medisiner. Å bli assosiert med militære operasjoner undergraver oppfatningen av humanitære aktører som uavhengige og nøytrale hos både lokalbefolkninger og væpnede grupper. Humanitære organisasjoner, som Leger Uten Grenser, kan i verste fall bli sett på som en del av militæroperasjonen. Vi kan miste aksepten, og risikoen for at vi blir angrepet av væpnede grupper øker.

Både i det sentrale Sahel og ved Tsjadsjøen blir humanitærretten i tillegg undergravd av anti-terror-lover og tankegang hvor anti-terror prioriterer høyest. Nasjonale lover i flere Sahel-land og giverland kriminaliserer humanitært arbeid i områder kontrollert av væpnede grupper. Uten klare humanitære unntak i lovene, fører det til en ytterligere innskrenking av handlingsrommet for å gi upartisk nødhjelp.

Nordøst i Nigeria bidrar det for eksempel til at omtrent 1,2 millioner mennesker som befinner seg i områder utenfor den nigerianske hærens kontroll ikke får noen form for hjelp.

Når UD presenterer humanitær innsats som ett av flere verktøy som skal bidra til stabilitet og utvikling, undergraver det både det humanitære rommet og den humanitære handlekraften som kreves for å nå de mest sårbare så raskt som mulig. I en uforutsigbar kontekst med hyppige fluktsituasjoner må humanitære aktører kunne handle raskt. Både i Niger og i Burkina Faso har vi sett hvordan utviklingsorganisasjoner som også skal drive nødhjelpsprosjekter sliter med å skifte gir fra langsiktig arbeid til kriserespons. Hjelpen kommer for sent.

Måten humanitær innsats struktureres og presenteres på påvirker også hvordan organisasjonene blir oppfattet. Når livreddende nødhjelpsinnsats defineres som en integrert del av en helhetlig innsats for fred og utvikling, kan det føre til at humanitære prosjekter oppfattes som støtte til myndighetenes kamp for å nedkjempe de væpnede gruppene. Tilliten til nøytrale og uavhengige humanitære organisasjoner undergraves, og det blir enda vanskeligere å forhandle om tilgang og levere nødhjelp kun basert på behov.


Sett de humanitære behovene først

Alt dette rammer de mest sårbare hardest. Disse sammenhengene er med på å bidra til at behovene på bakken øker eller ikke blir dekket, at humanitære aktører mister kontakten med lokalsamfunn og at vårt handlingsrom blir mindre og handlekraften svekkes.

For å ikke gjøre vondt verre for mennesker som allerede befinner seg i en desperat situasjon, bør Søreide og Ulsteins departement nå sette de akutte humanitære behovene først. Norge må justere tilnærmingen og prioritere å legge til rette for at upartisk nødhjelp kan bli levert så nært de som trenger den som mulig. En grundigere analyse av sammenhengene på bakken vil være en god start.

Mening

Når livreddende nødhjelpsinnsats defineres som en integrert del av en helhetlig innsats for fred og utvikling, kan det føre til at humanitære prosjekter oppfattes som støtte til myndighetenes kamp for å nedkjempe de væpnede gruppene.

Anna Fliflet, rådgiver i Leger Uten Grenser.

Foto: Leger Uten Grenser

Trygve Thorson, rådgiver i Leger Uten Grenser

Foto: Leger uten Grenser

Publisert: 05.11.2020 08.59.31 Sist oppdatert: 05.11.2020 08.59.31