Kinas nåværende leder Xi Jinping er mindre beskjeden enn sine forgjengere. Under Kommunistpartiets 19. kongress i 2017 erklærte han at Kina var parat til å fungere som modell for andre land, og han har senere ved flere anledninger anbefalt utviklingsland å lære fra Kina, er fra et besøk i Tanzania. Foto: NTB

Sosialistisk markedsøkonomi: Utviklingslandenes nye supermodell?

KRONIKK: Kina, Vietnam og Laos har høyere økonomisk vekst, har løftet flere ut av fattigdom og oppnådd bedre resultater på en rekke utviklingsindikatorer enn de fleste andre utviklingsland. Deres utviklingsmodell – sosialistisk markedsøkonomi – bør likevel ikke ukritisk selges inn som utviklingslandenes nye supermodell.

Av Jo Inge Bekkevold, Arve Hansen og Kristen Nordhaug Sist oppdatert: 21.12.2020

I den globale kapitalismens tidsalder er det tre autoritære stater som styres av kommunistpartier med sosialisme som offisielt utviklingsmål og som har høyest økonomisk vekst og løftet flest ut av fattigdom. Kina, Vietnam og Laos hevder at de har funnet sin egen utviklingsmodell ved å kombinere markedsøkonomi med sosialisme. Ifølge offisielle doktriner er den ‘sosialistiske markedsøkonomien’ ikke kapitalisme, men en mer bærekraftig og sosialt rettferdig bruk av markedsmekanismer til å fremme nasjonal utvikling med økt levestandard.

Under den globale finanskrisen i 2007-2009 løftet mange frem ‘den kinesiske modellen’ som en mer stabil og utviklingsvennlig modell enn den markedsliberale ‘Washington-konsensus’-modellen. Kinas lederskap holdt seg den gang unna denne debatten, men Kinas nåværende leder Xi Jinping er mindre beskjeden enn sine forgjengere. Under Kommunistpartiets 19. kongress i 2017 erklærte han at Kina var parat til å fungere som modell for andre land, og han har senere ved flere anledninger anbefalt utviklingsland å lære fra Kina. Hvis Beijing nå er rede til å bruke penger og ressurser på å ‘eksportere’ sin utviklingsmodell blir dette et viktig utviklingspolitisk spørsmål. Den «sosialistiske markedsøkonomien» i Kina, Vietnam og Laos må tas på alvor, og dens forutsetninger og resultater må vurderes nøye.

I den nylig utgitte boken The Socialist Market Economy in Asia: Development in China, Vietnam and Laos diskuterer vi denne modellens særegenheter, resultater og utfordringer. Hvor vellykket er egentlig denne modellen? Og kan den kopieres av andre utviklingsland?

 

Utviklingssuksesser?

Fire tiår med høy økonomisk vekst har gjort Kina til en supermakt, men også Vietnam og Laos har hatt høye vekstrater. I løpet av de tre tiårene 1989-2018 hadde Kina en gjennomsnittlig årlig vekst i bruttonasjonalprodukt per innbygger på 8,4 prosent, som ifølge Verdensbanken var den tredje høyeste vekstraten i verden i denne perioden. Vietnam og Laos oppnådde i samme periode den femte og sjette høyeste vekstraten, med en gjennomsnittlig årlig vekst på henholdsvis 5,4 og 5,1 prosent.

Kina har siden markedsreformene ble introdusert på slutten av 1970-tallet hevet 850 millioner mennesker over den absolutte fattigdomsgrensen, mens Vietnam har tatt 45 millioner mennesker ut av absolutt fattigdom i løpet av de to siste tiårene. Laos har også halvert andelen fattige i løpet av de siste 20 årene. Kina, Vietnam og Laos har imidlertid oppnådd mer enn bare å redusere fattigdom. Alle tre landene kan vise til bedre resultater enn land med tilsvarende inntektsnivå per innbygger på en rekke utviklingsindikatorer. Faktisk var Kina, Vietnam og Laos alle blant de ti landene som hadde raskest forbedring på FNs HDI-indeks for menneskelig utvikling i tidsrommet 1990-2015.

Hvis vi definerer utvikling som økonomisk vekst, redusert fattigdom og økt levestandard er Kina og Vietnam utvilsomt utviklingssuksesser, og Laos kan også vise til gode resultater. Utvider vi definisjonen av utvikling til å inkludere økologisk bærekraft og større grad av rettigheter endres bildet. Arbeidstakeres rettigheter er fortsatt mangelfulle, og økt velstand har så langt ikke ført til bedre beskyttelse av politiske og sivile rettigheter i hverken Kina, Vietnam eller Laos. I tillegg har den økonomiske veksten gått på bekostning av naturressurser og miljø i alle tre landene. Forurensning, klimaendringer og naturkatastrofer utgjør en trussel mot den videre utviklingen i Kina, Vietnam og Laos.

Den økonomiske veksten har dessuten blitt skjevt fordelt, og ført til større ulikheter. I Kina lå Gini-koeffisienten for inntektsfordeling på 42,2 i gjennomsnitt for perioden 2010-2015. Dette var litt høyere enn i USA, som hadde høyest ulikhet blant OECD-landene. Vietnam og Laos har jevnere inntektsfordelinger, men også her øker ulikhetene. Det er en tendens i alle tre landene at den politiske eliten samler større grad av makt og rikdom på egne hender. Det er videre store og iøynefallende forskjeller mellom etniske majoriteter og minoriteter, med minoritetene sterkt overrepresentert i fattigdomsstatistikken i alle tre land.

 

Sosialistisk markedsøkonomi som eksportvare

Kina, Vietnam og Laos har viktige erfaringer for andre utviklingsland, ikke minst med hensyn til forholdet mellom stat og marked. Da Kina lanserte sin økonomiske reformprosess i 1978, og Vietnam og Laos fulgte etter i 1986, startet de alle på en gradvis overgang fra plan- til markedsøkonomi. Ingen av disse landene ville ha oppnådd tilsvarende resultater uten å åpne opp for betydelig privatisering og marked. Et viktig særtrekk ved reformprosessene i Kina, Vietnam og Laos har vært den gradvise overgangen fra plan- til markedsøkonomi, til forskjell fra den mer sjokkartede innføringen av markedskreftene i Russland og Øst-Europa.  

Kina, Vietnam og Laos har alle lagt til rette for utenlandske investeringer, men introduksjonen av utenlandsk kapital har også foregått gradvis. I likhet med at Norge på begynnelsen av 1900-tallet innførte konsesjonslovene for å hindre norske vassdrag fra å bli kjøpt opp av utenlandske kapitalinteresser, har Kina, Vietnam og Laos lagt vekt på å beholde statlig kontroll med strategiske industrier. De store, statlig eide selskapene har en mindre dominerende rolle i økonomien enn tidligere, men favoriseres fortsatt av myndighetenes politikk. Staten i alle de tre landene har en ekstra sterk og synlig hånd på styringen av bank- og finanssystemet.

I litteraturen sammenlignes de sosialistiske markedsøkonomiene, særlig Kina og Vietnam, ofte med ‘asiatiske utviklingsstater’. I andre tilfeller pekes det på nyliberale utviklingstrekk. Noen hevder til og med at de tre kommunistiske regimene er blitt nyliberale. Det er for eksempel klare nyliberale trekk ved deres velferds- og sosialpolitikk med omfattende privatisering av offentlige tjenester. Etter vår oppfatning er bildet sammensatt, og den sosialistiske markedsøkonomien bør forstås som en kombinasjon av nyliberale og statssentrerte utviklingsstrategier. Kina, Vietnam og Laos har oppnådd høy økonomisk vekst gjennom pragmatiske reformer og gradvis integrasjon i den globale økonomien. Deres utviklingsmodell demonstrerer imidlertid også de negative kostnadene for mennesker og miljø som er forbundet ved både kapitalistiske produksjonssystemer og autoritær leninisme.

Andre utviklingsland kan ta lærdom av enkelte elementer fra den sosialistiske markedsøkonomien, men dette er ikke en modell som kan kopieres i sin helhet, av to årsaker. For det første er det ikke én helhetlig modell. Det er store og viktige forskjeller i hvordan det ser ut i Kina, Vietnam og Laos. For det andre er den sosialistiske markedsøkonomien et unikt historisk produkt.

Kina, Vietnam og Laos har en felles kommunistisk arv med planøkonomi, kollektivisering av jordbruket og dominerende statseide selskaper, og staten spiller fortsatt en sentral rolle i alle tre land, men det er likevel lokale variasjoner mellom de tre landene som gjør det vanskelig å identifisere én modell som kan kopieres av andre land. Kina har tiltrukket store mengder utenlandsinvesteringer, særlig innen eksportindustrien, men har også evnet å bygge opp en sterk hjemmeindustri som er i ferd med å utvikle høyteknologisk kompetanse. Vietnams industriutvikling er i større grad dominert av en arbeidsintensiv eksportindustri hvor utenlandske selskaper spiller en helt sentral rolle, og Vietnam er avhengig av utenlandsk teknologi. Laos har forblitt en landbruksøkonomi med lite industriutvikling, og landets eksportinntekter kommer hovedsakelig fra naturressurser. De tre landene startet alle opp som jordbruksøkonomier med store bondebefolkninger. Kina og Vietnam har i langt større grad enn Laos store og raskt voksende middelklasser, og kommunistpartiene i begge land satser på å styrke nasjonal etterspørsel og bygge en moderne forbruksøkonomi. En slik omlegging er basert på urbanisering, som er sterkere i Kina enn i de to andre landene. Ifølge tall fra Verdensbanken bodde 60 prosent av Kinas innbyggere i urbane områder i 2019, mot kun 35 prosent av befolkningene i Vietnam og Laos.  

 

Et unikt historisk produkt vi kan lære av

Utviklingsmodellen fulgt av Kina, Vietnam og Laos er et unikt historisk produkt. Dette er tre kommuniststater formet av imperialisme og deretter kald krig, og som tilpasset seg globaliseringen og liberaliseringen av handel og kapitalbevegelser. Kina er i særlig grad en unik suksesshistorie som ingen andre land noen gang vil kopiere. Kombinasjonen av innbyggertall, størrelse på økonomi og globale nettverk sørger for det. Samtidig har Vietnam relativt sett gjort det bedre enn sin gigantiske nabo på en rekke utviklingsindikatorer. Landet har både redusert fattigdom raskere og i større grad fått til en inkluderende utvikling.

Selv om dette er unike tilfeller, og selv om den sosialistiske markedsøkonomien i Kina, Vietnam og Laos har vært autoritær og lite økologisk bærekraftig, er det mye som kan læres av å studere disse landenes utvikling. Noen viktige stikkord i så måte er gradvise og pragmatiske reformer, finne en hensiktsmessig balanse mellom stat og marked, utnytte landets konkurransefortrinn, vilje til integrasjon med regional og global økonomi, men samtidig beholde nasjonal kontroll over utviklingen. I tillegg må utviklingen bedre kårene i jordbruket og øke sysselsettingen hvis den skal trekke store folkegrupper opp fra fattigdom.

 

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 21.12.2020 08.51.39 Sist oppdatert: 21.12.2020 08.51.39